Hvordan vi skal klare å legge forholdene bedre til rette for verdiskapende entreprenørskap og innovasjon hvis vi ikke engang er i stand til å føre en åpen og informert samfunnsdebatt om temaet?
Men, det finnes også flere norske innovasjonsgåter. Kunnskapsnivået og forståelsen omkring temaet synes å stå på stedet hvil, og det bidrar heller ikke nevneverdig til å vekke til live en sovende offentlig diskusjon om temaet. Derimot opplever vi hvert år å høre de samme bortforklaringene fra de samme ekspertene på tilnærmet akkurat de samme spørsmålene om hvorfor Norge scorer så dårlig på internasjonale målinger knyttet til forskning og innovasjon. Ikke akkurat egenskaper man forbinder med kunnskapsvekst, kreativitet og nyskaping!
To talende eksempler på de vanligste mer eller mindre tvilsomme bortforklaringene til at Norge havnet på 19. plass i den siste European Innovation Scoreboard (EIS) 2009 var å lese i innleggene til Gunn Ovesen og Arvid Hallén i Aftenposten 6. august, lederne for henholdsvis Innovasjon Norge og Norges forskningsråd. Nok en gang finner vi varianter av følgende tre gjengangere: ”den norske næringsstrukturen er spesiell”, ”viktige innovative norske bedrifter (bl. a. innen offshoreindustrien) er mangelfullt representert i undersøkelsene”, og at ”oljeeventyret er blitt en sovepute”.
De mange bortforklaringene er også sikre symptomer på hvorfor vi i Norge ikke har hatt en åpen og konstruktiv samfunnsdebatt omkring det kanskje aller viktigste næringspolitiske temaet knyttet til vår fremtidige verdiskaping. Tenk om de samme myndighetsaktørene innen norsk forskning og innovasjon i stedet for å bruke energi på å benekte og så tvil om fakta i stedet viste tydeligere tegn til konstruktiv nysgjerrighet og reell evne og vilje til å skape forbedringer?
Det problematiske med de til kjedsommelighet gjentatte bortforklaringene er at de virker forstummende på debatten og direkte hemmende på kunnskapsvekst og forståelse av hvilke utfordringer vi står overfor knyttet til forskning, entreprenørskap og innovasjon i et dynamisk og verdiskapende perspektiv. Skal vi komme videre må vi både forstå Norge som en essensielt innovasjonsdrevet økonomi, og vi må gå langt grundigere og mer kompetent til verks i våre analyser, og vi må begynne å stille langt flere krevende og vanskelige spørsmål.
Det er nemlig ingen mangel på viktige fakta og spørsmål å ta tak i. Her er et lite utvalg:
• I Norge fokuseres det nesten utelukkende på hvor stor innovasjonsinnsatsen er, og Norges 19. plass i den siste EIS-rangeringen gjenspeiler i hovedsak dette perspektivet. I et mer verdiskapende perspektiv derimot, er det langt mer relevant å fokusere på resultater og effekten av innovasjonsinnsatsen – på innovasjonsproduktiviteten, for øvrig et ord jeg aldri har hørt eller sett brukt av Innovasjon Norge. I en dokumentert produktivitetsanalyse jeg foretok 2005 , på grunnlag EIS-data for ulike indikatorer på input og output i innovasjonsprosessen, fremkom det med all tydelighet at Norges internasjonale score faktisk var vesentlig svakere på innovasjonsproduktivitet enn på innovasjonsinnsats! Fordelen med en slik innfallsvinkel og metode er dessuten at mulige bortforklaringer knyttet til næringsstruktur og skjevt bedriftsutvalg vanskelig kan gjøres gjeldende. Også når man går dypere inn i EIS 2009 fremkommer det – helt i tråd med mine funn fra 2005 – at Norges rangering er bemerkelsesverdig lav på nettopp de to områdene som gir de sterkeste indikasjonene på verdiskapende innovasjon: 26. plass blant 28 land på varemerkeregistrering og 33. plass blant 33 land på andelen av bedriftenes totalomsetningen som skriver seg fra nye produkter. Vi trenger derfor ikke tvile på at vi har en tydelig markedsrettet innovasjonsutfordring! Men, har vi en politikk og virkmidler som treffer problemstillingen?
• Det finnes i det norske virkemiddelapparatet knyttet til Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd anslagvis 240 – 260 ulike offentlige programmer og støtteordninger knyttet til det å starte, drive og ekspandere norske bedrifter. Hva vet vi egentlig om effekten av dette regimet? Hvilke konsekvenser har kompleksiten og tidsforbruket knyttet til å finne frem, søke, bruke, følge opp og rapportere knyttet til disse virkemidlene? Finnes det alvorlige problemstillinger knyttet til avhengighetsforhold, skjult forskjellsbehandling og uheldig kameraderi i søknadsbehandlingen? Og, hva er konsekvensene av at en stor del av støtten gjennom Innovasjon Norge er knyttet til en rekke kriterier som geografi, næringssektor og kjønn? Vil vi få tilstrekkelig pålitelige og uhildede svar på slike spørsmål i den eksterne evalueringen av Innovasjon Norges virksomhet som regjeringen har bebudet skal være klar en gang i sommer?
• Hva hvis Innovasjon Norge alternativt ble snudd på hodet, slik at eksempelvis størstedelen av all etablererstøtte, innovasjonsstøtte og tilførsel av risikokapital ble allokert helt åpent, kun basert på kommersielle og markedsbaserte vurderinger, og kun som en forsterkning av matchende private såkorn- og ventureinvesteringer – slik at den offentlige støtten i realiteten ble markedsstyrt, og ikke styrt av det offentlige? Det er i hovedtrekk denne alternative vinklingen som ligger til grunn for flere vellykkede offentlige satsinger på innovasjon og entreprenørskap i USA, New Zealand og i Israel. Hvorfor diskuteres ikke slike alternativer i Norge?
• Hva med den offentlige norske forskningsinnsatsen? Mange tegn tyder på at den offentlige forskningsinnsatsen i Norge lider av alvorlige systemfeil. Kan det for eksempel tenkes at forskningens frihet, uavhengighet og kreativitet undergraves av den sterke sentraliserte (og regionaliserte) programstyringen gjennom forskningsrådet? Kan det også tenkes at vi i dag hemmer både forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler gjennom altfor lave basisbevilgninger – som i sin tur hindrer både den frie forskningen og muligheten for deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer. Kan det ikke også tenkes at det overdrevne programfikserte og sentralstyrte forskningsregimet bidrar til å skape et like overdrevet søknadsorientert forskningsbyråkrati – og virker kontraproduktivt inn på den reelle forskningsinnsatsen?
Det ligger i både forskningens, kreativitetens, entreprenørskapets og i de verdiskapende innovasjonenes natur at de trives best innenfor en ramme som fremmer autonomi, mangfold og eksperimentering – forsterket av insitamenter som belønner produktiv adferd. Hvem kan med hånden på hjertet si at det norske forsknings- og innovasjonsregimet lever opp til slike kjennetegn?
Skal vi løse den norske innovasjonsgåten må vi snarest slutte med både bortforklaringer og middelmådig politikk som ikke en gang blir diskutert kritisk i det offentlige rom. Ingen bør være i tvil om at vi har et valg. Vi må slutte å oppføre oss som om vi allerede har oppnådd den perfekte tilstand, og at det er nytteløst å tenke nytt. Vi trenger en levende, frimodig og opplyst debatt om et av våre viktigste fremtidsrettede samfunnsspørsmål. En slik debatt er også viktig for å motvirke at befestede særinteresser får lov til låse fremtiden fast i dagens status quo tilstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar