Adam Smiths filosofiske innovasjoner

Nyere forskning omkring Adam Smith har bidratt til å kaste nytt lys på hans (i sin tid) betydelige innovasjoner i tenkemåte og forståelse av både samfunnet og økonomien, såvel teoretisk som etisk. Her er noen eksempler som slår meg å være av overraskende stor aktualitet også i vår tid: 

1. The impartial Spectator
Adam Smith introduserte i The Theory of Moral Sentiments (TMS) fra 1759 et grunnleggende etisk kriterium for vurdering av menneskelige handlinger - nemlig hvordan en upartisk tilskuer ville vurdert handlingen sett fra utsiden, uten å være part i saken. Med andre ord anbefalte Smith å stille spørsmålet om hvor forsvarlig eller akseptabel en handling er ut fra hvordan prinsippet som kan tolkes å ligge til grunn for handlingens mønster harmonerer med vårt upartiske syn på rett og galt. Denne tanken definerer samtidig Smiths grunnleggende anti-provinsielle holdninger, eller hans universelle humanistiske tenkestil, om man vil. Legg merke til hvor nær denne tanken ligger opp til Immanuel Kants universalitetsprinsipp - og handle på en slik måte at konsekvensene ville være alminnelig gode hvis alle fulgte samme handlingsprinsipp. Eller tenkt på John Rawls rettferdighetsperspektiv, hvor han ber oss tenke over hvordan vi ville sett på blant annet rettferdighet mellom mennesker bak et slør av uvitenhet om vår egen situasjon og bakgrunn i forhold til andres. Som Amartya Sen har antydet, viser dette at Rawls i stor grad var inspirert av Adam Smith i sin egen rettferdighetstenkning. For å holde meg til Sen igjen, så kan vi spørre om ikke tiden er moden for å anvende denne tankens grunnleggende humane og liberale karakter langt sterkere i våre globale relasjoner.

2. Tidsperspektivet i forståelsen av årsaks-og-virkningsforholdet mellom politikk, institusjoner og økonomiens tilstand
The Wealth of Nations (WN) fra 1776 er utvilsomt i langt større grad en analyse av økonomisk historie enn en teoretisk utledning av de mer prinsippielle sammenhengene i økonomien. For å være mer presis, er WN en økonomisk avhandling om årsakene til økonomisk vekst og fremgang i et samfunnsperspektiv. Ikke fullt så opplagt er det at den filosofiske innovasjonen som boken represesenterte i sin tid, og som i ettertid har endret vårt syn på økonomien (og dannet grunnlaget for en helt ny vitenskap) på en helt grunnleggende måten skyldes følgende tankeinnovasjon: Gjennom å forlenge tidsperspektivet radikalt i forhold til det mer vanlige kortsiktige perspektivet, kunne Adam Smith se så mye tydeligere det andre hadde oversett, at konsekevnsene av ulik politikk og ulike institusjoner (spilleregler) først viser seg tydelig over tid og 1) betyr en hel del for mønsteret i måten økonomien utvikler seg på og 2) forklarer mye av forskjellene i levestandard mellom ulike land. Det er etter min mening både relevant og rimelig å trekke en paralell fra denne Smithske innovasjonen til den erkjennelse som mange økonomer gir uttrykk for innenfor empirisk økonomisk forskning; at desto lengre tidsserier med data man har tilgang til, desto større er utsagnskraften i de statistiske analysene.

3. Legg sammen de to tidligere nevnte innovasjonene - hva får vi da?
Gjennom å stille spørsmålet på denne gåtefulle måten ønsker jeg bare å dramatisere en etter min mening svært vesentlig avledning av det upartiske ståstedet og det lange tidsperspektivet. Nemlig dette: Begge stimulerer den intellektuelle nysgjerrigheten og liberaliteten, i den betydningen at det åpne rommet for oppdagelse av ny kunnskap gjennom nysgjerrig utforsking blir så mye større enn før. Derfor skal vi heller ikke bli så altfor overrasket over at Adam Smith hadde en så sterk tilbøyelighet til å søke kunnskap i andre land både direkte, gjennom personlige forbindelser, men også gjennom å tilegne seg litteratur på flere utenlandske språk. For Adam Smith gikk opplysning og dannelse sammen i en harmonisk helhet. 

Man kan også si at Adam Smith har lært oss noe viktig om verdien av å legge både intellektuelt sneversyn og partiskhet (og moralisering) til side hvis vi ønsker å forstå verden slik den faktisk er. Er det noen som etterlyser hvor det ble av "egeninteressen" i dette bildet? Svaret er like enkelt som det er lite forstått: For Adam Smith fremstod aldri hensynet til egeninteressen som den eneste motivasjonsfaktor bak menneskets handlinger - kun som et av flere menneskelige motiver. Eller sagt på en annen måte: Adam Smith var en langt mer nyansert tenker enn enkelte overforenklere (inklusive enkelte nobelprisvinnere i samfunnsøkonomi) har villet ha det til.                  

Paul Collier om utvikling

Noen samfunnsengtasjerte samfunnsøkonomer står tydelig frem fra massen med tanker som virkelig kan skape en forskjell for en hel verden. Paul Collier er en av dem. Hvorfor ikke bruke noen minutter til å se en kort video omkring boken "The Bottom Billion" - noen annerledes tanker om utviklingshjelp.  

Paul Collier on the "bottom billion" | Video on TED.com

Hayek om frihet og ny kunnskap

Blant Friedrich Hayeks siste ord i The Constitution of Liberty (1960) finner vi disse - kanskje ikke helt uten relevans til den aktuelle norske diskusjonen omkring forskning og innovasjon?

Nowhere is freedom more important than where our ignorance is greatest - at the boundaries of knowledge, in other words, where nobody can predict what lies a step ahead .......It is wherever man reaches beyond his present self, where the new emerges and assessment lies in the future, that liberty ultimately shows its value.

Hayek trakk videre linjene til Wilhelm von Humboldts berømte ord, som John Stuart Mill innledet sitt essay On Liberty (1859) med:

The grand, the leading principle, towards which every argument unfolded in these pages directly converges, is the absolute and essential importance of human development in its richest diversity

Kloke ord, ikke sant. Og de minner meg om historikeren Nathan Rosenbergs tolkning av den vestlige formelen for økonomisk utvikling i How The West Grew Rich (1986):

autonomy, experimentation and diversity

Så kan vi saktens spørre: I hvilken grad finner vi tegn til slik visdom i den norske forsknings- og innovasjonspolitikken? Vel, tenk om vi hadde vært så heldige å kunne svart ja!

Adam Smiths system of natural liberty and perfect justice (1)

Dette innlegget er det første i en serie korte innlegg om Adam Smith som vil bli publisert på denne bloggen i tiden fremover.

Hvorfor en serie med korte innlegg om Adam Smith? Har ikke moralfilosofen, rettsfilosofen, statsviteren, historikeren og samfunnsøkonomen (en av de aller første) Adam Smith fått nok oppmerksomhet? Mitt korte svar er naturlig nok et nei. Det lange svaret er todelt: 1)Adam Smith er mye sitert men lite lest, og mange tolkninger gir et feilaktig bilde av det grunnleggende samfunnsynet han stod for. Jeg vil derfor gjerne forsøke å formidle et mer nyansert bilde av denne viktige samfunntenkeren. 2) Den andre grunnen er mer personlig. Jeg kan fortsatt huske den spesielle nysgjerrigheten noen korte historiske beskrivelser av Adam Smiths syn på frihandel og arbeidsdeling vekket i meg (omtrent på samme tid som den første folkeavstemningen omkring norsk EF-medlemskap) tidlig på 70-tallet. Det var nok min egentlige introduksjon til samfunnsøkonomisk teori og tenkning - og til den internasjonale liberale idétradisjonen.

En av Adam Smiths spesialiteter besto i å forsøke å forstå samfunnsøkonomien i lys av en universalistisk forståelse av menneskets iboende tilbøyeligheter til å gjøre både gode og mindre gode ting. Blant de gode tilbøyelighetene hører følgende:

• "A propensity to truck and barter"

• Menneskets trang til å bedre sin livssituasjon

• Tilbøyeligheten til å spare og investere i fremtiden

• Opptre med måtehold, forsiktighet og ansvarlighet

Blant de mindre gode sidene, som det gis en hel del historiske eksempler på i Wealth of Nations, hører disse:

• Latskap og tilbøyeligheten til å jukse seg til løsninger

• Fristelsen å lure andre og skjule dårlige hensikter gjennom selvproklamert samfunnsstøtte: "I have never known much good done by those who have affected to trade for the public good"

• Tilbøyeligheten til å monopolisere og tilrive seg privilegier på andres bekostning

Man kan trygt si at Adam Smith fullt ut aksepterte det faktum at han levde i en uperfekt verden. Han søkte heller aldri utopiske idealløsninger. Smith var essensielt en empirisk orientert samfunnskritiker som var genuint opptatt av å påpeke hva han mente burde gjøres for å skape forbedringer i samfunnet. Han var overbevist om at reelle forbedringer måtte tuftes på en realistisk bedømmelse av menneskets tilbøyeligheter - og de forholdene som former menneskets reelle adferd.

Jeg vil driste meg til følgende essensbeskrivelse av Wealth of Nations: Dette hovedverket dreide seg stort sett om å hvordan samfunnsfelleskapet bør forme insitamenter for menneskelig adferd som sannsynliggjør at egeninteressen temmes på en slik måte at den harmoniserer med det felles beste - the common good. For Adam Smith var ikke dette et spørsmål om laissez faire, men en viktig kontinuerlig politisk oppgave for et godt styresett i tråd med "the liberal plan of equality, liberty and justice".

Adam Smith var utvilsomt av den grunnleggende mening at den sikreste veien til samfunnsforbedringer for det store flertallet av vanlige mennesker i sin samtid bestod i å erstatte privilegiesamfunnets "systems of preference and restraint" med "the liberal system of natural liberty and perfect justice". Smith hadde alltid menneskene i tankene når han skrev, og karakteristisk nok hadde han en sterk tendens til å snakke den svake parts sak. Ikke sjelden var den svake parts sak et spørsmål om frigjøring fra undertrykkende avhengighetsforhold og tvang. La meg derfor avslutte med et sitat fra Letters of Jurisprudence, som karakteristisk nok også peker tilbake på hans tanker i The Theory of Moral Sentiments:

"Nothing tends so much to corrupt mankind as dependencey, while independencey still encreases the honesty of the people. The establishment of commerce and manufactures, which brings about this independencey, is the best police for preventing crimes. The common people have better wages in this way than in any other, and in consequence of this a general probity of manners takes place thro' the whole country."

Politiske innovasjonsproblemer

Hvordan vi skal klare å legge forholdene bedre til rette for verdiskapende entreprenørskap og innovasjon hvis vi ikke engang er i stand til å føre en åpen og informert samfunnsdebatt om temaet?

Men, det finnes også flere norske innovasjonsgåter. Kunnskapsnivået og forståelsen omkring temaet synes å stå på stedet hvil, og det bidrar heller ikke nevneverdig til å vekke til live en sovende offentlig diskusjon om temaet. Derimot opplever vi hvert år å høre de samme bortforklaringene fra de samme ekspertene på tilnærmet akkurat de samme spørsmålene om hvorfor Norge scorer så dårlig på internasjonale målinger knyttet til forskning og innovasjon. Ikke akkurat egenskaper man forbinder med kunnskapsvekst, kreativitet og nyskaping!

To talende eksempler på de vanligste mer eller mindre tvilsomme bortforklaringene til at Norge havnet på 19. plass i den siste European Innovation Scoreboard (EIS) 2009 var å lese i innleggene til Gunn Ovesen og Arvid Hallén i Aftenposten 6. august, lederne for henholdsvis Innovasjon Norge og Norges forskningsråd. Nok en gang finner vi varianter av følgende tre gjengangere: ”den norske næringsstrukturen er spesiell”, ”viktige innovative norske bedrifter (bl. a. innen offshoreindustrien) er mangelfullt representert i undersøkelsene”, og at ”oljeeventyret er blitt en sovepute”.

De mange bortforklaringene er også sikre symptomer på hvorfor vi i Norge ikke har hatt en åpen og konstruktiv samfunnsdebatt omkring det kanskje aller viktigste næringspolitiske temaet knyttet til vår fremtidige verdiskaping. Tenk om de samme myndighetsaktørene innen norsk forskning og innovasjon i stedet for å bruke energi på å benekte og så tvil om fakta i stedet viste tydeligere tegn til konstruktiv nysgjerrighet og reell evne og vilje til å skape forbedringer?

Det problematiske med de til kjedsommelighet gjentatte bortforklaringene er at de virker forstummende på debatten og direkte hemmende på kunnskapsvekst og forståelse av hvilke utfordringer vi står overfor knyttet til forskning, entreprenørskap og innovasjon i et dynamisk og verdiskapende perspektiv. Skal vi komme videre må vi både forstå Norge som en essensielt innovasjonsdrevet økonomi, og vi må gå langt grundigere og mer kompetent til verks i våre analyser, og vi må begynne å stille langt flere krevende og vanskelige spørsmål.

Det er nemlig ingen mangel på viktige fakta og spørsmål å ta tak i. Her er et lite utvalg:

• I Norge fokuseres det nesten utelukkende på hvor stor innovasjonsinnsatsen er, og Norges 19. plass i den siste EIS-rangeringen gjenspeiler i hovedsak dette perspektivet. I et mer verdiskapende perspektiv derimot, er det langt mer relevant å fokusere på resultater og effekten av innovasjonsinnsatsen – på innovasjonsproduktiviteten, for øvrig et ord jeg aldri har hørt eller sett brukt av Innovasjon Norge. I en dokumentert produktivitetsanalyse jeg foretok 2005 , på grunnlag EIS-data for ulike indikatorer på input og output i innovasjonsprosessen, fremkom det med all tydelighet at Norges internasjonale score faktisk var vesentlig svakere på innovasjonsproduktivitet enn på innovasjonsinnsats! Fordelen med en slik innfallsvinkel og metode er dessuten at mulige bortforklaringer knyttet til næringsstruktur og skjevt bedriftsutvalg vanskelig kan gjøres gjeldende. Også når man går dypere inn i EIS 2009 fremkommer det – helt i tråd med mine funn fra 2005 – at Norges rangering er bemerkelsesverdig lav på nettopp de to områdene som gir de sterkeste indikasjonene på verdiskapende innovasjon: 26. plass blant 28 land på varemerkeregistrering og 33. plass blant 33 land på andelen av bedriftenes totalomsetningen som skriver seg fra nye produkter. Vi trenger derfor ikke tvile på at vi har en tydelig markedsrettet innovasjonsutfordring! Men, har vi en politikk og virkmidler som treffer problemstillingen?

• Det finnes i det norske virkemiddelapparatet knyttet til Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd anslagvis 240 – 260 ulike offentlige programmer og støtteordninger knyttet til det å starte, drive og ekspandere norske bedrifter. Hva vet vi egentlig om effekten av dette regimet? Hvilke konsekvenser har kompleksiten og tidsforbruket knyttet til å finne frem, søke, bruke, følge opp og rapportere knyttet til disse virkemidlene? Finnes det alvorlige problemstillinger knyttet til avhengighetsforhold, skjult forskjellsbehandling og uheldig kameraderi i søknadsbehandlingen? Og, hva er konsekvensene av at en stor del av støtten gjennom Innovasjon Norge er knyttet til en rekke kriterier som geografi, næringssektor og kjønn? Vil vi få tilstrekkelig pålitelige og uhildede svar på slike spørsmål i den eksterne evalueringen av Innovasjon Norges virksomhet som regjeringen har bebudet skal være klar en gang i sommer?

• Hva hvis Innovasjon Norge alternativt ble snudd på hodet, slik at eksempelvis størstedelen av all etablererstøtte, innovasjonsstøtte og tilførsel av risikokapital ble allokert helt åpent, kun basert på kommersielle og markedsbaserte vurderinger, og kun som en forsterkning av matchende private såkorn- og ventureinvesteringer – slik at den offentlige støtten i realiteten ble markedsstyrt, og ikke styrt av det offentlige? Det er i hovedtrekk denne alternative vinklingen som ligger til grunn for flere vellykkede offentlige satsinger på innovasjon og entreprenørskap i USA, New Zealand og i Israel. Hvorfor diskuteres ikke slike alternativer i Norge?

• Hva med den offentlige norske forskningsinnsatsen? Mange tegn tyder på at den offentlige forskningsinnsatsen i Norge lider av alvorlige systemfeil. Kan det for eksempel tenkes at forskningens frihet, uavhengighet og kreativitet undergraves av den sterke sentraliserte (og regionaliserte) programstyringen gjennom forskningsrådet? Kan det også tenkes at vi i dag hemmer både forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler gjennom altfor lave basisbevilgninger – som i sin tur hindrer både den frie forskningen og muligheten for deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer. Kan det ikke også tenkes at det overdrevne programfikserte og sentralstyrte forskningsregimet bidrar til å skape et like overdrevet søknadsorientert forskningsbyråkrati – og virker kontraproduktivt inn på den reelle forskningsinnsatsen?

Det ligger i både forskningens, kreativitetens, entreprenørskapets og i de verdiskapende innovasjonenes natur at de trives best innenfor en ramme som fremmer autonomi, mangfold og eksperimentering – forsterket av insitamenter som belønner produktiv adferd. Hvem kan med hånden på hjertet si at det norske forsknings- og innovasjonsregimet lever opp til slike kjennetegn?

Skal vi løse den norske innovasjonsgåten må vi snarest slutte med både bortforklaringer og middelmådig politikk som ikke en gang blir diskutert kritisk i det offentlige rom. Ingen bør være i tvil om at vi har et valg. Vi må slutte å oppføre oss som om vi allerede har oppnådd den perfekte tilstand, og at det er nytteløst å tenke nytt. Vi trenger en levende, frimodig og opplyst debatt om et av våre viktigste fremtidsrettede samfunnsspørsmål. En slik debatt er også viktig for å motvirke at befestede særinteresser får lov til låse fremtiden fast i dagens status quo tilstand.

Gründerne skaper fremtidens jobber

Tall fra Statistisk Sentralbyrå forteller noe interessant om hvor de nye jobbene i norsk næringsliv kom i perioden 2002 – 2007. Fasit er at nesten samtlige nye jobber i denne perioden ble skapt i bedrifter som var 5 år eller yngre.

Helt konkret økte sysselsettingen i alle markedsrettede foretak i perioden med 67 000 personer. Denne nettoøkningen forklares av følgende bruttotall: Sysselsettingsveksten i overlevende foretak som var 5 år eller yngre var på hele 248 000, mens sysselsettingsnedgangen i alle øvrige foretak var på 181 000 personer.

Slike tall forteller at vi som samfunn er helt avhengig av gründerne som skaper fremtidens jobber. Uten gründere med motivasjon, vilje og evne til å satse på nye ideer som skaper nye jobber, så stopper Norge. Så enkelt er det.

Kapitalismen og det konservative problem

Publisert i Minerva på nett 09.08.2010

De to siste tiårene vil utvilsomt gå inn i historien som en av de sterkeste vekstperiodene i verdensøkonomien noen sinne. Og det til tross for at perioden startet med bank- og finanskriser i den rike delen av verden, og på toppen av det hele også ble avrundet med den mest omfattende og alvorlige finanskrisen siden 30-tallet, samt den etterfølgende bølgedalen som har fått navnet The Great Recession – også denne gangen med tyngdepunkt i den rike delen av verden. I tillegg var perioden preget av flere alvorlige internasjonale valuta- og finanskriser i Latin-Amerika, Russland og i Asia, foruten den mye omtalte dot.com krisen.

Likevel har flere hundre millioner mennesker blitt løftet opp av den dypeste fattigdom, og utallige flere mennesker kan nå se fremtiden i møte med berettigede forventninger om et friere og bedre liv. Ikke minst gjelder dette mange i Kina, India, resten av Asia, samt mange land i Latin-Amerika, Sentral- og Øst-Europa. Det er i det hele tatt liten tvil om at mye har gått bra. Fremgangens kilder er dessuten begripelige: En dynamisk kombinasjon av åpnere markeder, styrking av den private eiendomsretten, styrking av rettsikkerheten, økonomisk liberalisering (spesielt i tidligere kommandoøkonomier), en verdensomspennende IKT-revolusjon, samt økt verdiskaping i den rike delen av verden gjennom innovasjon og entreprenørskap. Alt dette har bidratt til en enorm vekst i markedsøkonomiens utbredelse, som i sin tur har banet veien for sterk produktivitetsvekst gjennom en ny internasjonal arbeidsdeling som hele tiden drives frem av produktive incitamenter og åpen konkurranse med et sterkt innslag av innovasjon og kreativ ødeleggelse på tvers av landegrensene.

Så, til et mer tidsaktuelt perspektiv. Kan det tenkes at den underliggende internasjonale vekstkraften som vi har opplevd i de siste par tiårene har vært så sterk at den faktisk også har skjult en rekke negative konsekvenser av de siste tiårenes økonomisk-politiske feilgrep og unnlatelsessynder? Kan det dessuten tenkes at effekten av de senere tiårenes enorme økning i omfanget av den markedsbaserte økonomisk integrasjonen på tvers av landegrensene vil avta fremover? Og, vil vi i den rike delen av verden i så fall også bli tvunget til å ta langt sterkere tak i de problemene vi har unnlatt å løse – og som vi fortsatt vil slite alvorlig med hvis vi ikke evner å gjennomføre viktige forbedringer? Etter min oppfatning er det sannsynlig at det riktige svaret er ja på alle disse tre spørsmålene.

Hvis min trippel-ja-vurdering er noenlunde riktig er det også naturlig å rette et sterkere søkelys på et problemkompleks som jeg har valgt å kalle myten om kapitalismen og den konservative undergravingen av markedsøkonomiens dynamiske verdiskapende egenskaper.

Myten om kapitalismen

Den stadig økte forekomsten av ordet ”kapitalisme” i offentligheten er etter min mening et svært dårlig tegn på vår evne til å se behovet for økonomisk-politiske forbedringer. Og, da er det forbedringer og reformer med et liberalt fortegn jeg har i tankene – vel å merke. De som nå er opptatt av å trøste seg med at ”kapitalismen” har vist seg å overleve på nytt, og som finner det betimelig å understreke at fremdeles er det ingen som har noe bedre alternativ å tilby enn ”kapitalismen” beviser at de ikke har forstått særlig mye av de problemene vi står overfor. Jeg vil driste meg til å påstå at nettopp dette symptomet på manglende forståelse og mangel på markedsøkonomisk dannelse er det farligste av dem alle. Grunnen til at jeg hevder dette så sterkt som jeg gjør vil forhåpentligvis fremgå i det følgende.

For hva er det egentlig som menes med ”kapitalismen”, begrepet som Karl Marx oppfant relativt sent i sin karriere som et spisset klassekampbegrep på det økonomiske systemet han så var i ferd med å bli det dominerende mot slutten av 1800-tallet? Dette systemet, spesielt på det europeiske kontinentet, var et storindustrisystem styrt av en ganske liten elite innen stat, næringsliv og finans – med et stadig sterkere preg av statsbeskyttet kartellvirksomhet, monopolisme, imperialismekoblinger, beskyttelse mot utenlandsk konkurranse og ikke sjelden gjennomsyret av et regime som systematisk konsentrerte makt blant sine priviligerte gjennom ”sosialisering av tap og privatisering av profitt”. Et system som senere skulle vise seg å passe godt inn i den ekstremvarianten som ble hyllet frem fra oven som fremtidens løsning i det fascistiske Italia og i det nasjonalsosialistiske Tyskland i mellomkrigstiden.

Det tilhører et viktig kapittel av vår nyere økonomiske historie (og markedsøkonomiske dannelse) at det nettopp var denne anti-liberale kapitalismen som Ludwig Erhard ville til livs – for evig og alltid – i sin utrettelige kamp for å frigjøre Tyskland gjennom den sosiale markedsøkonomiens fokus på desentralisering, maktspredning og ikke minst frie og åpne konkurranse. Erhard brukte naturlig nok aldri ordet kapitalisme, annet enn i negativ betydning. Det samme gjaldt hans liberale rådgivere, som Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke. Röpkes ord fra 1948 i Civitas Humana er i så måte illustrerende og klare nok:

”Genuine market economy and a competitive structure are just what capitalism has not been at any rate for the past fifty years, and this has been the case to an ever greater and disturbing extent.”

Det var nok mange grunner til at forfatteren av The Pure Theory of Capital, Friedrich Hayek konsekvent heller ikke benyttet begrepet kapitalisme i positiv forstand. En av grunnene lignet nok svært mye på den som gjorde seg gjeldende hos Erhard, Rüstow og Röpke.

Den nyere formen av begrepet kapitalisme er utvilsomt av amerikansk opphav, og jeg mistenker at Schumpeters Capitalism, Socialism and Democracy (1943) har bidratt sterkt til at begrepet er blitt mer stuerent, for ikke å si blitt et popord blant intellektuelle. Schumpeter var imidlertid ikke særlig presis i sin egen omgang med begrepet, og han hadde en sterk tilbøyelighet til å ta i bruk Marx på sin egen måte, og spådde da også at kapitalismen ikke ville overleve sin egen (byråkratiserte, kalde og sjelløse) suksess! Det amerikanske kapitalisme-begrepet er imidlertid like håpløst som det europeiske, bare av andre grunner. Enten brukes det som en populærfremstilling av det økonomiske systemet som eksisterer i USA til enhver tid, eller så betyr det et økonomisk system som bygger på privat eiendomsrett, rettstaten – og for øvrig ingen offentlig innblanding. Ekstremvarianten finnes man hos filosofen Ayn Rand, som i ly av en påstått hyperrasjonell filosofi, presenterte laissez faire kapitalismen som ”det ukjente ideal” – ja sogar som et objekt for estetisk hyldest! Etternavnet Rand adopterte hun selv fra merkenavnet på sin egen skrivemaskin, en Sperry Rand! Men for Ayn Rand var jo også nestekjærlighet et tegn på moralsk forfall, hvilket nok mange vil betrakte som en temmelig enstående posisjon å innta i samfunnsdebatten.

Hvem andre trenger så et begrep som ”kapitalismen”, et begrep som antyder å være noe helt konkret og bestemt – nærmest noe tidløst? Finnes i det hele tatt ”kapitalismen”? Et godt svar på hvorfor svaret sannsynligvis ligger nærmere et nei enn et ja er nylig beskrevet meget godt av tre amerikanske økonomer, William Baumol, Robert Litan og Carl Schramm i Good Capitalism, Bad Capitalism, and the Economics of Growth and Prosperity (2007). De hevder at vi i hvert fall må skille mellom fire ulike typer kapitalisme, alle med referanse til vår egen samtid:

”state-guided, oligarchic, big-firm, and entrepreneurial.”

Noen vil kanskje tenke på Milton Friedman og Ludwig von Mises. Vel, Friedman brukte så å si heller aldri begrepet kapitalisme (tittelen på boken Capitalism and Freedom utgjør faktisk ett av to små unntak i hele boken, og man skal lete lenge for å finne k-ordet også i Free to Choose). Inntil Mises ankom USA i 1940 brukte han stort sett kun begrepet kapitalisme i den kapitalteoretiske og Böhm-Bawerkske betydningen: et økonomisk system er mer kapitalistisk desto mer kapitalintensive produksjonsprosessene er. Selv etter 1940 tilhører begrepet kapitalisme hos Mises kun et hjelpebegrep, med ett unntak: Der han kommenterer de som selv hevder å være motstandere av kapitalismen.

Så, i fare for litt repetisjon: Hvem trenger så egentlig begrepet ”kapitalismen”? Mitt svartips er dette: Kanskje først og fremst de som ikke har noen ideer om hva som trenger å bli forbedret – med andre ord de som er fornøyd med status quo. Problemet er bare at en intet-er-nytt-under-solen-konservatisme som er mest opptatt av å bevare eller gjenopprette et tidligere status quo utgjør et ikke ubetydelig samfunnsproblem i en dynamisk verden.

Det konservative problem

Stikk i strid med det noen naive kapitalismeforsvarere later til å tro er det helt utopisk å forestille seg at en produktiv og velfungerende markedsøkonomi helt av seg selv, nærmest automatisk, vil være i stand til å utvikle sine egne spilleregler. Eksempelvis er det ganske utenkelig å forestille seg en dynamisk markedsøkonomi – for ikke å snakke om en eller annen form for meningsfull kapitalisme – uten mulighet til å mobilisere investeringskapital gjennom aksjeselskaper. Aksjeselskapsformen var en gang en institusjonell innovasjon som ga kapitaleiere sterkere insitamenter til å investere i næringsvirksomhet basert på en regulert og rettsbeskyttet adgang til begrenset eieransvar, mot å imøtekomme et sett av krav som ivaretar hensynet til samfunnet og andre kreditorer. Innovasjonen reduserte investeringsrisikoen betydelig, og var en politisk innovasjon skapt i Nederland på 1600-tallet. Dette er bare et av mange eksempler på at markedsøkonomien er helt avhengig av produktive spilleregler, som etableres, legitimeres og håndheves av storsamfunnet.

Den store utfordringen vi kontinuerlig står overfor i en dynamisk verden er å videreutvikle de institusjonene (spillereglene) som trengs for å skape og gjenskape produktivitetsfremmende insitamenter – selve basisforutsetningen for økonomisk vekst. Dét er ingen enkel oppgave i en dynamisk verden, spesielt fordi våre teorier (spesielt nyklassiske økonomiske teorier) har en tendens til å være statiske og ute av stand til å holde tritt med virkelighetens kontinuerlige utvikling. Likevel er denne oppgaven helt avgjørende for vår økonomiske utvikling. Det store konservative problemet er i dette perspektivet tydelig nok. Det består i en tilbøyelighet til å sementere status quo, og til å la være å reformere viktige spilleregler i lys av endrede forhold og en vesentlig ny virkelighet. Douglass North har beskrevet problemet slik i Understanding the Process of Economic Change (2005):

”The result is all too frequently policy prescriptions that produce results at odds with intentions because policy derived from static theory in a dynamic setting is going to produce unanticipated (and unpleasant) outcomes.”

Det underliggende problemet kan både skyldes manglende forståelse av viktige (dynamiske) markedsøkonomiske sammenhenger, men kan også skyldes en grunnleggende aversjon mot å være nysgjerrig, tenke kritisk og ta proaktive initiativ til forbedringer gjennom liberale reformer blant de som påvirker de politiske beslutningene.

Ordet konservativ må i denne sammenheng forstås langt videre enn å være forbeholdt politisk konservative personer og miljøer. Likevel er det i vår tid naturlig å rette et stadig skarpere søkelys mot nettopp politisk konservative krefter.

La oss se på noen betydelige utfordringer og problemer – men også motsvarende muligheter. De mest dramatiske problemene har sitt utspring i finans- og kapitalmarkedene, uten å glemme at den rike verdens feilgrep og unnlatelsessynder spenner over et videre spekter. Her er noen internasjonale eksempler, samt et par norske:

• Hva kommer det av ingen land hittil har lært tilstrekkelig av bank- og finanskrisene på 80- og 90-tallet til å forstå at den farligste formen for kunstig pris- og kredittvekst er knyttet til kapitalintensive objekter som boliger, eiendommer og verdipapirer? Sentralbankenes snevre inflasjonsstyring etter utelukkende konsumprisindeksen har på nytt vist seg å være utilstrekkelig med sikte på å fremme finansiell stabilitet. Hvor er forslagene som kan gi sentralbankene et fornyet og mer relevant mandat?

• Hvis sjefen for det britiske finanstilsynet Lord Turner har rett så har vi vært vitne til en finansiell tragedie hvor rundt 4 av 5 finansielle transaksjoner ikke på noen måte kunne sies å ha fylt en verdiskapende funksjon for økonomien som helhet – snarere det motsatte – samtidig som den ekstreme finansekspansjonen har skapt illusoriske fortjenester og eventyrlige økonomiske gevinster for et bittelite mindertall av befolkningen. Spillereglene i dette tilfellet skapte i realiteten insitamenter som fremmet uproduktiv adferd, og som resulterte i en de facto verdioverføring til en liten utvalgt gruppe, på bekostning av et ukjent antall kunder og eiere uten innflytelse. Hvordan kunne det ha seg at denne massive formen for verdiødeleggelse fikk lov til å skje uten knapt et kritisk spørsmål i det offentlige rom?

• Hvordan kunne det ha seg at en tilnærmet uregulert finansiell skyggenæring fikk lov til å utvikle seg i USA basert på et uoversiktelig antall derivatprodukter og om mulig enda mer uoversiktelig informasjon om de nye verdipapirenes reelle verdi- og risikosammensetning? For ikke å glemme fraværet av kritiske blikk på en kapitalgearing uten historisk sidestykke (1:50) blant et stort antall aktører med strålende credit rating. Hvorfor måtte det en insider som George Soros til for å advare omverdenen om at enkelte papirer (som credit default swaps) i realiteten var å betrakte som ”financial weapons of mass destruction”?

• Hva kommer det av at nesten ingen ropte et varsko i lys av boligkreditt- og boligprisboomen i USA og i England, spesielt etter den desperate lavrentepolitikken etter 9/11?

• Hva kan det skyldes at rundt 20 år med Helmut Kohl, Gerhard Schröder og Angela Merkel ikke har resultert i noen nevneverdige regulatorisk forenkling og liberalisering av produkt- og tjenestemarkedene i Tyskland, med unntak av energimarkedet? Eller hvorfor har det vist seg nærmest umulig å gjennomføre markedsliberaliserende reformer i Frankrike og Italia under gjentatte konservative regjeringer, eller hva kan forklare fraværet av overmodne arbeidsmarkedsreformer (som ville redusert den seiglivede massearbeidsledigheten radikalt) under både konservative og sosialistiske regjeringer i Spania?

• Hva kommer det av at verdens toneangivende land ikke har klart å sluttføre Doha-runden i regi av WTO, med sikte å skape nye muligheter for vekst og utvikling gjennom friere handel og et mer tillitsskapende internasjonalt samarbeidsklima?

• Behovet for å skape nye, verdiskapende og varige jobber i den rike verden i årene fremover er en formidabel utfordring. Skal vi lykkes er det helt naturlig å forvente at minst ¾ av alle nye jobber i det private næringslivet det neste tiåret vil komme i nystartede foretak og i hurtigvoksende unge bedrifter – hvoriblant kanskje bare 3 % virkelig viser seg å være høypotensielle kimer til nye store virksomheter. Hvordan kan det da ha seg at vi hører så lite om reformer som sannsynliggjør at forholdene virkelig legges bedre til rette for at dette kan lykkes?

• Hva kommer det av at vi i Norge ikke en gang har en åpen offentlig diskusjon om de rundt 240-260 ulike offentlige støtteordningene som eksisterer knyttet til det å starte, drive og ekspandere bedrifter faktisk virker etter hensikten? Eller hva skyldes det at ingen tar opp, eller tør ta opp (?) det problemet at vi i Norge synes å lide av en ekstremt lav innovasjonsproduktivitet, samtidig som vi vet av vår fremtidige velferd er kritisk avhengig av innovasjonsdrevet verdiskaping? Dessuten: Kan dette skyldes at vi har satset mer på å bygge opp et støtteprogramorientert og avhengighetsfremmende innovasjonsbyråkrati enn å legge forholdene vesentlig bedre til rette for markedsrettet og uavhengig innovasjon og entreprenørskap støttet opp av økt privat risikotaking og sterkere privat venturekapitalisering av lovende nyskaping?

• Hva kommer det av at vi i verdens rikeste land (Norge) i lengre tid har klart det mesterstykket å ikke evne å investere tistrekkelig i viktig fremtidsrettet samfunnsinfrastruktur som veier og jernbane, samtidig som vi sløser bort flere titalls milliarder kroner bare på et kunstig høyt sykefravær med 100% lønnskompensasjon hvert år?

Uansett hvilke utfordringer jeg har nevnt her, så er det vanskelig å komme utenom en gjennomgående årsak til at verden ikke synes å bevege seg fremover på mange av de nevnte områdene. En hovedårsak er at altfor mange sterkt befestede særinteresser ser seg best tjent med å sikre seg fortsatt tilgang til tilkjempede privilegier og særgevinster knyttet til status quo – og at de får viljen sin gjennom av politikere som ikke evner å forstå problemene, eller som selv ser seg tjent med en prolongering av status quo.

Som jeg har gitt uttrykk for tidligere er et konservativt forsvar for en liberal og dynamisk markedsøkonomi mer enn et contradictio in adjecto. Kombinasjonen utgjør en direkte selvmotsigelse – og historien er full av eksempler på nettopp det. En liberal markedsøkonomi forutsetter at det finnes tilstrekkelig mange liberale reformister, like mye som et demokrati er avhengig av et tilstrekkelig antall samfunnsengasjerte mennesker med et sant demokratisk sinnelag.

Et av vår tids største problemer er at det finnes så altfor få genuine offentlige markedsliberale reformister tilstede i samfunnsdebatten. Til gjengjeld finnes det en sann overflod av tåkeprat om ”kapitalismen” og farlig mange søvngjengere som tilsynelatende ikke klarer annet enn å gå rundt grøten i status quo. Det er på tide at vi evner å frigjøre oss fra det tankeløse status quo tyranniet!