Det har vært gjennomført 19 toppmøter i EU siden utbruddet av finanskrisen. I etterkant fortoner disse seg som en endeløs serie av forsinkede, halvhjertede og ineffektive løsninger på et økonomisk problem som er i ferd med å eskalere opp til uante dimensjoner. Politikken har hele tiden hatt en tendens til å løpe etter finansmarkedene, og klarer ikke å komme opp på siden, og langt mindre forsere og løpe forbi for å overta ledelsen. Denne endeløse kappestriden mellom finansmarkedene og politikken blir ved hvert EU-toppmøte forsøkt trumfet med retoriske seire til politikken. Men, det varer som regel ikke lenge (maksimalt en uke) før finansmarkedene på nytt, drevet av både frykt og grådighet, søker nye kandidater for å teste ut troverdigheten i de politiske vedtakene og virkelighetsbeskrivelsene.
Bak dette kappløpet ulmer det av reelle problemer og sosiale tragedier: Massearbeidsløsheten er tilbake i Sør-Europa, og det snakkes for lengst om «en tapt generasjon» av unge mennesker som har store vansker med å øyne utsiktene til en bedre fremtid. Tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og demokratisk valgte regjeringer brister i flere land, og i det politiske landskapet popper det stadig opp flere uhyggelige fenomener på hver sin ytterkant – med hver sine simple og populistiske oppskrifter.
På det makroøkonomiske planet fremstår problemene gjennom stadig tydeligere negative spiraler i problemland som Irland, Hellas, Portugal, Spania og Italia: En allerede stor statsgjeld i utgangspunktet (med unntak av Spania) ble ytterligere forverret av store sykliske budsjettunderskudd, som igjen er blitt påvirket av et sammenbrudd i samlet etterspørsel via en kombinasjon av offentlige innstramming, husholdninger som reduserer gjeld, et næringsliv som reduserer investeringer – og på toppen av det hele; et bankvesen som krymper sine balanser for å tilfredsstille økte kapitalkrav. I en slik situasjon vil paradoksalt nok ytterligere innstramninger i offentlige budsjetter lede til et større statsunderskudd og til større statsgjeld i % av BNP – stikk i strid med intensjonene. Og, det er det som har skjedd. Statsgjelden blir dermed stadig vanskeligere å bære, forsterket av at finansmarkedet vil kreve økte renter for å ville kjøpe statsgjeld, i takt med markedets økende skepsis til landenes evne til å betale tilbake gjelden. Spesielt farlig blir situasjonen når koblingene mellom sviktende tillit til statsfinanser og sviktende tillit til bankenes soliditet blir for sterk, som i Spania nylig. I den grad situasjonen i enkeltland ligner dette hovedmønstret, og det gjør det i stadig flere land både i og utenfor eurosonen, så inntreffer det Richard Koo har beskrevet som en Balance Sheet Recession som truer med å ende i depresjon hvis det ikke settes inn kraftige offentlige stimulanser på kort sikt. I en balance sheet recession med et rentenivå som allerede ligger nær null vil heller ikke pengepolitikken kunne bidra med stort.
I Hellas er allerede depresjonen et faktum. Hvis Spania og Italia faller ned i en depresjonsspiral er det ikke lenger tale om en «eurokrise», men en farlig trussel mot hele verdensøkonomien på grunn av de negative ringvirkningene. I tillegg vil hele eurosamarbeidet stå i fare for å gå i oppløsning. Hvis det skulle skje er det mye som tyder på at vi står overfor et regelrett sammenbrudd i verdensøkonomien, en ny verdensomspennende depresjon.
Denne utviklingen kan ikke få lov til å fortsette lyder advarslene fra de 17 ledende europeiske økonomene som 23. juli lanserte sitt forslag til kortsiktige og langsiktige løsninger på krisen i eurosonen i et 12 siders notat. De ledende økonomene med tilknytning til INET (Institute for New Economic Thinking), er i klare ordelag urolige for at «Europa i sin egen søvngang styrer mot en katastrofe av uante dimensjoner». Det er interessant å legge merke til at alle de tre tyske økonomene i gruppen er eller nylig har vært medlemmer av det faste rådet av samfunnsøkonomisk sakkyndige i Tyskland (Sachverständigenrat); Peter Bofinger, Lars P. Feld og Beatrice Weder di Mauro (inntil nylig).
Konstruktive forslag ut av krisen
INET-gruppens rapport er et viktig bidrag til å skape en realistisk og troverdig vei ut av krisen i eurosonen. Rapporten starter med en understrekning av at eurosonen i flere måneder har vært i drift mot et alvorlig sammenbrudd, og at dette må motvirkes med et bestemt og bærekraftig felles svar på utfordringene – på en helt annen måte enn hittil.
Siden det på ingen måte er opplagt at den aktuelle krisen handler om euroens fremtid som felles valuta, er det også bra at gruppen klargjør på hvilken måte dette kan sies å være en «eurokrise». Nettopp ved å forklare hvilke krefter som truer eurosamarbeidet, går det også tydeligere frem hvorfor dette nødvendigvis ikke skyldes at ulike land med til dels betydelige innbyrdes ulikheter har valgt å inngå en valutaunion. Utvalget peker særlig på de store og tiltagende ubalansene mellom land med overskudd og underskudd på driftsbalansen internt i eurosonen som selve kjernen i problemet. Vel å merke skyldes dette noen opprinnelige konstruksjonsfeil ved eurosamarbeidet som utvalget understreker må ses på som et felles ansvar for eurolandene å rette opp i. I følge utvalget er de tiltagende ubalansene blitt et europroblem fordi overskuddsland og underskuddland ikke har klart å bli enige om en handlingsplan som for det første kan overbevise finansmarkedene, og for det andre lykkes med å adressere viktige hensyn og bekymringer blant innbyggerne i begge typer land. I stedet er vi endt opp med en situasjon hvor de fleste «redningsaksjoner» beskrives som nullsum spill i både overskuddsland og i underskuddland – med gjensidig mistillit og handlingslammelse som et forventet resultat.
Selv om INET-gruppen av økonomer understreker det positive i de skrittene mot en bankunion som politikerne i eurosonen ble enige om 29. juni og 9. juli, minner de samtidig om at man ikke lyktes med å presentere en overbevisende plan for å stoppe den negative utviklingen i underskuddlandene, blant annet ved å stabilisere det ekstreme rentenivået på statsobligasjoner i land som Spania og Italia – en helt avgjørende forutsetning for å få kontroll over gjeldskrisen i disse landene.
Hva gruppen foreslår kan deles i to deler. De starter med å foreslå en langsiktig utviklingsretning for å rette opp konstruksjonsfeilene i eurosamarbeidet, og angi hvordan eurosamarbeidet må reformeres for å bli bærekraftig på sikt. Dernest foreslår gruppen et sett av kortsiktige tiltak som kan betegnes som selve kriseløsningen på kort sikt – vel å merke med innebygde incitamenter i tråd med den bærekraftige langsiktige løsningen. Her er hovedpunktene i forslaget:
• Innføring av begrenset og midlertidig gjensidig ansvar for opparbeidet statsgjeld utover 60 % av BNP i land som gjennomfører tilstrekkelige tilpasninger i sine statsbudsjetter – som sannsynliggjør vellykket gjeldsreduksjon på mellomlang sikt. Forslaget bygger på en justert utgave av et tidligere forslag fra Sachverständigenrat i Tyskland.
• At det permanente redningsfondet ESM blir tildelt banklisens, og tilføres vesentlig økte finansielle midler via direkte tilgang til diskontering i ECB.
• Frivillig restrukturering av eksisterende statsgjeld gjennom bytte mot likelydende statsobligasjoner med lengre løpetid (for eksempel pluss fem år) – et rendyrket tiltak for å lette kontantsstrømsituasjonen på kort- og mellomlang sikt.
• Fiskale strukturreformer som styrker statsbudsjettene på mellomlang sikt, og som bidrar til å styrke den eurointerne kostnadsdevalueringen i underskuddland (lavere skatter og avgifter på arbeid og lønninger mot høyere indirekte skatt på forbruk).
• Fastsettelse av en klart hjemlet midlertidig kriserolle for ECB, spesielt gjennom sterkere intervensjoner i markedet for statsobligasjoner, og sikring av tilstrekkelige overføringsmekanismer for å gjennomføre effektive pengepolitiske tiltak – også i ekstraordinære tider.
• Ukonvensjonelle makroøkonomiske og monetære krisetiltak, med spesiell vekt på å fremme mindre ubalanser mellom overskuddsland og underskuddsland uten å påkalle deflasjon i underskuddsland, med vekt på å støtte opp under en positiv nominell utvikling i BNP og understøtte nødvendige tilpasninger i relative priser internt i eurosonen.
Verken «Eurobonds» eller «mer Europa»
En viktig kvalitet ved INET-gruppens forslag er at de ikke vurderer det som ønskelig å innføre såkalte eurobonds, det vil si overgang til felles ansvar for all statsgjeld innen eurosonen. Her er gruppen både redd for uheldige insitamenter for uansvarlig og løssluppen finanspolitikk i underskuddland (et nytt Hellas), samt de politiske konsekvensene i form av krav om omfattende «politisk union».
Et av de andre viktige bidragene som gruppen kommer med er etter min mening å foreslå en velbegrunnet og troverdig politikk som unngår å gå i den vanlige EU-fellen: Å si at alle problemer må løses med «mer Europa-ikke mindre Europa», og dernest forhaste seg til å foreslå omfattende forslag om «fiskal union» og «politisk union» som på en grunnleggende måte endrer på de demokratiske spillereglene i EU. Hvis det er noe krisen i eurosonen så langt har vist så må det vel nettopp være å minne om betydningen av demokratisk dialog og legitimitet som helt avgjørende forutsetninger for genuin solidaritet på tvers av landegrensene. Det ville vært et tragisk feilgrep å forsøke å løse krisen i eurosonen gjennom å introdusere et større demokratisk underskudd, og unødvendig mer sentralisering innen EU.
Det INET-økonomene gjennom sin rapport har forstått er faktisk at overdrevne forslag i retning «politisk union» eller en omfattende «fiskal union» på ingen måte utgjør nødvendige forutsetninger for å redde eurosamarbeidet.
Innstrammingspolitikkens grenser
Det er også områder i rapporten som kunne vært fremført med langt større tydelighet og tyngde, og det handler først og fremst om den feilslåtte innstrammingspolitikken som har vært ført hittil. Det er kjent at flere av utvalgets medlemmer stiller seg meget kritiske til Merkel-Schäuble linjen som har vært fulgt om å kreve mest mulig innstramming på de offentlige budsjettene på kortest mulig tid. Peter Bofinger har i klartekst gitt uttrykt for at denne strategien har feilet. At de ikke har fremført kritikken tydeligere i denne sammenheng må trolig forstås på et taktisk-politisk grunnlag. Det er forståelig.
Likevel er det grunn til å minne om at den innstrammingspolitikken som faktisk har vært ført har vist seg å være fullstendig destruktiv. Det er neppe å gå for langt å hevde at nettopp den blinde innstrammingspolitikken har vært en av hovedgrunnene til at krisen i eurosonen har blitt så alvorlig som den er blitt – også statsgjeldsproblemene. Dette gjelder naturligvis ikke bare innen eurosonen. Det samme gjelder Storbritannia, som fortsatt opererer med et samlet BNP som i faste priser ligger 4,5 % under nivået før finanskrisen brøt ut! Her er det også grunn til å minne om Richard Koos analyser av fenomenet balance sheet recessions, som har bidratt til å kaste et nytt lys over det gamle Keynes-problemet om hva som må gjøres for å komme ut av dype nedgangstider under helt spesielle forhold.
Strukturreformer eller strukturtvang?
Et annet tema som så vidt berøres av INET-økonomene er den andre delen av Merkel-Schäuble linjen: Å bruke krisen til å tvinge frem strukturreformer i problemland som for lengst skulle gjennomført omfattende liberaliseringstiltak i sine produktmarkeder og gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og sysselsettingsvennlig. På dette punktet kan det sies mye til forsvar for Merkel-Schäuble-linjen. Men det finnes et problem, som også INET-økonomene er innom i sin rapport. Problemet er at kombinasjonen av overdrevet innstramming og sterkt økende arbeidsløshet skaper et samfunnsklima som gjør det svært vanskelig å gjennomføre reformer basert på tvang utenfra. Kravene utenfra blir snarere oppfattet som en provokasjon som fremkaller både internasjonal antipati og sosial uro, slik vi har sett i blant annet Hellas, Spania og i Italia.
Når det kommer til stykket, er det langt bedre å satse på bred støtte for strukturreformer gjennom demokratisk dialog og tilslutning. Men, det krever en politikk som er troverdig og som virkelig kan tilby unge mennesker en mulighet til å se fremtiden lysere i møte. Paradoksalt nok har dette også en hel del å gjøre med hvordan politikere og medier i overskuddslandene i nord presenterer de problemene de står overfor, i møte med egne innbyggere. Her gjenstår det mye i land som Tyskland, Nederland og Finland.
Når det gjelder de grunnleggende betingelsene for vellykket utvikling kan det være på sin plass å minnes hva økonomen og urbanisten Jane Jacobs en gang sa: «Når det gjelder utvikling er det enten gjør-det-selv – eller ikke i det hele tatt». La oss håpe at den nærmeste fremtiden innebærer at flere europeere får bedre muligheter til å gjøre det selv. Det hviler i så måte et stort ansvar på europeiske politikernes skuldre. Det ansvaret kan gjøres lettere å bære hvis man raskt tar tak i de forslagene som INET-økonomene har fremmet.
Referanser
Richard C. Koo, Revitalizing the Eurozone without Fiscal Union, Nomura Research Institute, March 16 2012, publisert på INETeconomics.org
Institute for New Economic Thinking, Breaking the Deadlock: A Path Out of the Crisis, 23. Juli 2012, INETeconomics.org
Intervju med Peter Bofinger i Deutschlandsradio 22.05.2012, publisert på www.dradio.de under tittelen Bofinger: Sparkurs in der Eurokrise ist gescheitert. Sitat: «Bei der Konzeption, die in den letzten zwei Jahren verfolgt wurde, ging es darum, möglichst schnell möglichst viel zu konsolidieren, und das ist eine Strategie, die gescheitert ist.»
Viser innlegg med etiketten Makroøkonomi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Makroøkonomi. Vis alle innlegg
onsdag 22. august 2012
fredag 6. august 2010
Tre grep for en mer robust penge- og finanspolitikk
En forkortet utgave av artikkelen ble publisert i DN 23.06.2010
Vi befinner oss nå i en ny fase av den internasjonale økonomiske krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008. Etter en serie av store offentlige redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser, samt en eksepsjonell ekspansiv pengepolitikk med et vedvarende rekordlavt rentenivå, står mange land i Europa nå overfor en ny makroøkonomisk hovedutfordring. Den nye hovedutfordringen består i å løse den truende gjeldskrisen gjennom nye tillitsbyggende grep for å styrke de offentlige budsjettene, uten samtidig å ødelegge kimene til ny økonomisk oppgang.
I internasjonalt perspektiv står vi i Norge fortsatt i en særstilling, med våre robuste statsfinanser. Norsk nærings- og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle økonomiske handlingsfriheten som regjeringen har må imidlertid ikke bli en sovepute, og heller ikke en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden.
Samtidig som vi støtter regjeringens skrittvise vei tilbake til handlingsregelens krav til statsbudsjettet, mener Venstre at tiden nå er moden for å konkretisere en mer stabiliserende penge- og finanspolitikk for fremtiden. Venstre foreslår tre penge- og finanspolitiske hovedgrep som vil gjøre norsk økonomi bedre rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser og konjunktursvingninger:
• En pengepolitisk reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling av destabiliserende finansielle bobler
• Strengere krav til egenkapitaldekning og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak
• Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse i finansnæringen
Norges Banks pengepolitiske mandat bør utvides
Vi har ennå ikke tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen på 80-tallet, som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen. For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen. Gjentatte erfaringer har tydelig vist at denne snevre tilnærmingen til inflasjonsstyring lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom en overdrevet sterk penge- og kredittvekst. Dette skyldes at den farlige formen for kredittvekst i stadig større grad gir seg til kjenne gjennom oppbåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser som ikke er innebygget i konsumprisindeksen.
Derfor mener Venstre at det nå er viktig at det blir foretatt en konkret utredning med sikte på å utvide Norges Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag gir sentralbanken et uttalt krav om også å motvirke overdreven oppblåsning av prisene på kredittsensitive aktiva som boliger, eiendommer og verdipapirer. Etter Venstres mening vil en slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et viktig bidrag til å styrke sentralbankens reelle muligheter til å ivareta en av sine eksisterende hovedoppgaver; å fremme finansiell stabilitet.
I denne sammenheng bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler, som et mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. En slik forsterkning av sentralbankens virkemidler vil dessuten være helt i tråd med de retningslinjer som er foreslått i Basel Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.
Strengere kapital- og likviditetskrav for banker og finansforetak
Det overordnede målet for det pågående internasjonale arbeidet med nye finansregulatoriske reformer (Basel III) er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Venstre mener at Norge bør gi et tydelig bidrag i dette arbeidet gjennom å være blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale krav til banker og finansforetak. Sentralt i dette arbeidet står økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver. Mer robuste banker og finansforetak, som på egen hånd tåler å stå i mot kortsiktige likviditetskriser, er av stor betydning for norsk næringslivs langsiktige utvikling og verdiskaping.
Norge har allerede et aktivt Finanstilsyn som fører betryggende tilsyn med banker og finansforetak. Venstre mener likevel at det i tråd med Basel III prosessen også bør utredes å gi Finanstilsynet en utvidet instruksjonsmyndighet, for å styrke myndighetenes motsykliske virkemidler. Helt konkret bør det utredes å gi tilsynet rett til å kreve, innenfor nærmere bestemte rammer, at det enkelte finansforetak må avsette større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger hvis utviklingen går i motsatt retning.
Slå ring rundt en mangfoldig bank- og finansnæring
En av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser i Norge er at de lokale, selveiende sparebankene har utgjort det klart mest stabiliserende elementet i det private delen av finansnæringen. Venstre mener det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil Venstre slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner, kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører, samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet styrkes.
Vi befinner oss nå i en ny fase av den internasjonale økonomiske krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008. Etter en serie av store offentlige redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser, samt en eksepsjonell ekspansiv pengepolitikk med et vedvarende rekordlavt rentenivå, står mange land i Europa nå overfor en ny makroøkonomisk hovedutfordring. Den nye hovedutfordringen består i å løse den truende gjeldskrisen gjennom nye tillitsbyggende grep for å styrke de offentlige budsjettene, uten samtidig å ødelegge kimene til ny økonomisk oppgang.
I internasjonalt perspektiv står vi i Norge fortsatt i en særstilling, med våre robuste statsfinanser. Norsk nærings- og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle økonomiske handlingsfriheten som regjeringen har må imidlertid ikke bli en sovepute, og heller ikke en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden.
Samtidig som vi støtter regjeringens skrittvise vei tilbake til handlingsregelens krav til statsbudsjettet, mener Venstre at tiden nå er moden for å konkretisere en mer stabiliserende penge- og finanspolitikk for fremtiden. Venstre foreslår tre penge- og finanspolitiske hovedgrep som vil gjøre norsk økonomi bedre rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser og konjunktursvingninger:
• En pengepolitisk reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling av destabiliserende finansielle bobler
• Strengere krav til egenkapitaldekning og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak
• Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse i finansnæringen
Norges Banks pengepolitiske mandat bør utvides
Vi har ennå ikke tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen på 80-tallet, som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen. For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen. Gjentatte erfaringer har tydelig vist at denne snevre tilnærmingen til inflasjonsstyring lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom en overdrevet sterk penge- og kredittvekst. Dette skyldes at den farlige formen for kredittvekst i stadig større grad gir seg til kjenne gjennom oppbåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser som ikke er innebygget i konsumprisindeksen.
Derfor mener Venstre at det nå er viktig at det blir foretatt en konkret utredning med sikte på å utvide Norges Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag gir sentralbanken et uttalt krav om også å motvirke overdreven oppblåsning av prisene på kredittsensitive aktiva som boliger, eiendommer og verdipapirer. Etter Venstres mening vil en slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et viktig bidrag til å styrke sentralbankens reelle muligheter til å ivareta en av sine eksisterende hovedoppgaver; å fremme finansiell stabilitet.
I denne sammenheng bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler, som et mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. En slik forsterkning av sentralbankens virkemidler vil dessuten være helt i tråd med de retningslinjer som er foreslått i Basel Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.
Strengere kapital- og likviditetskrav for banker og finansforetak
Det overordnede målet for det pågående internasjonale arbeidet med nye finansregulatoriske reformer (Basel III) er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Venstre mener at Norge bør gi et tydelig bidrag i dette arbeidet gjennom å være blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale krav til banker og finansforetak. Sentralt i dette arbeidet står økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver. Mer robuste banker og finansforetak, som på egen hånd tåler å stå i mot kortsiktige likviditetskriser, er av stor betydning for norsk næringslivs langsiktige utvikling og verdiskaping.
Norge har allerede et aktivt Finanstilsyn som fører betryggende tilsyn med banker og finansforetak. Venstre mener likevel at det i tråd med Basel III prosessen også bør utredes å gi Finanstilsynet en utvidet instruksjonsmyndighet, for å styrke myndighetenes motsykliske virkemidler. Helt konkret bør det utredes å gi tilsynet rett til å kreve, innenfor nærmere bestemte rammer, at det enkelte finansforetak må avsette større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger hvis utviklingen går i motsatt retning.
Slå ring rundt en mangfoldig bank- og finansnæring
En av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser i Norge er at de lokale, selveiende sparebankene har utgjort det klart mest stabiliserende elementet i det private delen av finansnæringen. Venstre mener det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil Venstre slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner, kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører, samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet styrkes.
Markedsliberal pragmatisme
Tidligere publisert i Minervas nettutgave 15.01.2009
Når basisrenten i Bank of England nå er satt ned til 1,5 prosent, det laveste nivået siden sentralbanken ble etablert i 1694, er det temmelig ekstraordinært. Likevel overgås dette desperat lave rentenivået av både Japan og USA. Her ligger styringsrentene nå på rundt null prosent, og underskuddet på det amerikanske statsbudsjettet for 2009 tegner til å komme opp i hele 10 prosent av brutto nasjonalprodukt. Slike fakta kan med rette kalles ekstreme. De taler også sitt eget språk som symboler på en alvorlig krise i verdensøkonomien, som i 2009 ventes å resultere i sterk økende arbeidsløshet og negativ realvekst for hele OECD-området – og i verste fall også for hele verden sett under ett. Stadig færre er lenger i tvil om at vi snakker om en verdensomspennende resesjon, som i mange land vil bli dyp og vare lenger enn et par kvartaler. Noen har også tatt i bruk begrepet depresjon, selv om det vel er få som tror vi kommer til å oppleve noe som kan sammenlignes med 30-årene. Mellom 1929 og 1932 sank BNP med 30 prosent i USA, og arbeidsløsheten kom opp i over 20 prosent.
Hvis proteksjonismen ikke får lov til å herje på nytt, og så lenge vi slipper å oppleve en markedsøkonomisk demontering i toneangivende land, er det svært lite sannsynlig at vi trenger å sammenligne vår tid med 30-årene. En annen grunn er, ikke minst takket være Keynes, at verdens ledere, sentralbanker og økonomer har lært så mye mer om nødvendigheten av å sette inn penge- og finanspolitiske mottiltak for å avverge de mest negative følgene av en finansiell kollaps.
Keynes fortsatt aktuell
Noen, som statsminister Stoltenberg, hevder at vi først og fremst trenger kriseløsninger som Keynes anbefalte i 1936. Stoltenberg presiserte før jul at hans regjering står for god gammeldags keynesiansk politikk, og varslet at regjeringens nye krisepakke i slutten av januar vil komme til å ha et sterkt innslag av midlertidige fiskale stimulanser i form av økte offentlige utgifter til blant annet oppussing av offentlige bygg og sterkere innsats innen veibygging og annen offentlig infrastruktur.
Andre, som Martin Wolf, mener at det vi i første rekke bør lære av Keynes er hans fordomsfrie og offensive måte å angripe krisens utfordringer på. ”His genius was to insist we should approach an economic system not as a morality play but as a technical challenge.” Denne egenskapen ved Keynes, koblet sammen med hans enorme liberale og reformistiske samfunnsengasjement, er den viktigste inspirasjonen som Keynes fortjener å bli forbundet med i vår tid. Keynes’ bidrag var kanskje aller størst som økonomisk-politisk rådgiver, og ikke som teoretiker. Joseph Schumpeter gikk i sin anmeldelse av Keynes berømte bok fra 1936 så langt som å hevde at hele General Theory i bunn og grunn var et mislykket forsøk på å sy teori rundt et konkret ærend: Å gi vestlige regjeringer et tydelig råd om å tilpasse den økonomiske politikken til en dyp krisesituasjon, hvor penge- og rentepolitikken ikke hadde mer å tilby i møte med likviditetsfellen.
Martin Wolf, som selv har kommet med et meget viktig bidrag til å forstå de store og vedvarende internasjonale ubalansenes bidrag til å skape grunnlaget for den internasjonale finanskrisen (Fixing Global Finance, 2008) peker også på en annen grunn til å lære mer av Keynes: Verdenssamfunnet har i lang tid forsømt sitt ansvar og sitt skapende engasjement for å videreutvikle bedre internasjonale institusjoner med sikte på å styrke de stabiliserende mekanismene som vi så sårt trenger innen internasjonal finans. Det handler både om risikokontrollerende og risikoreduserende mekanismer. Vi trenger bedre måter å motvirke store vedvarende ubalanser i verdensøkonomien. Uten en bedre balanse i den globale økonomiens etterspørselsfordeling vil vi komme til å slite lenge med denne krisen. Vi kan, som Wolf sier, ikke forvente at underskuddsland som USA og Storbritannia skal komme seg ut av krisen gjennom å overforbruke seg inn i en konkurslignende situasjon. Det var nettopp slike spørsmål Keynes hadde i tankene når han ga sine bidrag til å bygge et nytt fundament for etterkrigstidens internasjonal pengesystem på Bretton Woods-konferansen i 1944. Og det bør i denne sammenheng ikke glemmes at Keynes’ hovedmotivasjon var å skape et nytt grunnlag for en åpen og liberal verdensøkonomi – som et viktig bidrag til en fremtid preget av en liberal samfunnsorden forankret i demokratiet og rettstaten.
Vi tar alle for gitt at det finnes strenge forpliktende sikkerhetsregler innen internasjonal luftfart. Hvem vil i dag påstå at det er mindre viktig å legge strenge forpliktende sikkerhetsregler til grunn for et velfungerende, åpent og internasjonal finans- og pengesystem?
Veien ut av krisen
Økonomiske fenomener er komplekse fordi de grunnleggende sett er menneskelige, og de er plassert langt utenfor ethvert begrep om enkelhet, renhet og perfeksjon. Keynes’ unike pragmatisme var fundert i en grunnleggende aksept av at verden er kompleks, og at det beste vi kan gjøre er å bruke vår fornuft så godt vi kan, så fordomsfritt som mulig – og alltid med et åpent sinn. Keynes ville uten problemer kjent seg igjen i Kants kloke ord: ”Out of the crooked timber of humanity, no straight thing was ever made.” Eller som Martin Wolf nylig oppsummerte i sin artikkel om Keynes: ”..in economics, the truth is rarely pure and simple. That is, for me, the biggest lesson of this crisis. It is also the one Keynes himself still teaches.”
Med en slik grunnholdning skaper vi også rom for nye og bedre tanker for å forstå den virkeligheten som omgir oss. En liten detalj i så måte er at så mange av dem som nå bidrar til å utvikle vår forståelse og vårt engasjement for fornuftige kriseløsninger, effektiv stabilseringspolitikk og forbedrede rammebetingelser for en liberal markedsøkonomi er preget av den pragmatiske holdningen som var typisk for Keynes. Her er tre interessante økonomer som hver på sin måte viser at vår tids økonomiske problem ikke er at markedsøkonomien har spilt fallitt – men snarere at de politisk bestemte makroøkonomiske, regulatoriske og institusjonelle rammene for en liberal og dynamisk markedsøkonominavn er blitt forsømt i lang tid – og nå krever liberale reformer: George Cooper, Martin Wolf og Adair Turner.
Det som kjennetegner alle tre er at de tar til orde for bedre reguleringer, som er effektive, minimalistiske og som videreutvikler fundamentet for en dynamisk liberal markedsøkonomi – knyttet til penge- og kredittpolitikk, det internasjonale finanssystemet og regulering av banker og finansinstitusjoner. Eller sagt på en annen måte: Det Cooper, Wolf og Turner har bevist er at det finnes et fruktbart rom for pragmatiske markedsliberale forbedringer – et sted mellom Mises, Hayek og Keynes.
En annen fellesnevner er deres genuine samfunnsengasjement. Det kan minne litt om noen ord Austin Robinson en gang uttalte om Keynes: ”But we learnt something quite different from Keynes – that we had got to think about the world, we had got to care about the world; that if we were going to get the problems of the world straight we had got to do it by some hard fundamental thinking…that if we were not going to think about the world nobody else was…”
Ja, samfunnsøkonomer kan faktisk bidra med så mye mer enn å spå utfallet av neste rentemøte i Norges Bank. Den knappeste produksjonsfaktoren er i denne sammenheng – som i så mange andre sammenhenger – tenkning.
Når basisrenten i Bank of England nå er satt ned til 1,5 prosent, det laveste nivået siden sentralbanken ble etablert i 1694, er det temmelig ekstraordinært. Likevel overgås dette desperat lave rentenivået av både Japan og USA. Her ligger styringsrentene nå på rundt null prosent, og underskuddet på det amerikanske statsbudsjettet for 2009 tegner til å komme opp i hele 10 prosent av brutto nasjonalprodukt. Slike fakta kan med rette kalles ekstreme. De taler også sitt eget språk som symboler på en alvorlig krise i verdensøkonomien, som i 2009 ventes å resultere i sterk økende arbeidsløshet og negativ realvekst for hele OECD-området – og i verste fall også for hele verden sett under ett. Stadig færre er lenger i tvil om at vi snakker om en verdensomspennende resesjon, som i mange land vil bli dyp og vare lenger enn et par kvartaler. Noen har også tatt i bruk begrepet depresjon, selv om det vel er få som tror vi kommer til å oppleve noe som kan sammenlignes med 30-årene. Mellom 1929 og 1932 sank BNP med 30 prosent i USA, og arbeidsløsheten kom opp i over 20 prosent.
Hvis proteksjonismen ikke får lov til å herje på nytt, og så lenge vi slipper å oppleve en markedsøkonomisk demontering i toneangivende land, er det svært lite sannsynlig at vi trenger å sammenligne vår tid med 30-årene. En annen grunn er, ikke minst takket være Keynes, at verdens ledere, sentralbanker og økonomer har lært så mye mer om nødvendigheten av å sette inn penge- og finanspolitiske mottiltak for å avverge de mest negative følgene av en finansiell kollaps.
Keynes fortsatt aktuell
Noen, som statsminister Stoltenberg, hevder at vi først og fremst trenger kriseløsninger som Keynes anbefalte i 1936. Stoltenberg presiserte før jul at hans regjering står for god gammeldags keynesiansk politikk, og varslet at regjeringens nye krisepakke i slutten av januar vil komme til å ha et sterkt innslag av midlertidige fiskale stimulanser i form av økte offentlige utgifter til blant annet oppussing av offentlige bygg og sterkere innsats innen veibygging og annen offentlig infrastruktur.
Andre, som Martin Wolf, mener at det vi i første rekke bør lære av Keynes er hans fordomsfrie og offensive måte å angripe krisens utfordringer på. ”His genius was to insist we should approach an economic system not as a morality play but as a technical challenge.” Denne egenskapen ved Keynes, koblet sammen med hans enorme liberale og reformistiske samfunnsengasjement, er den viktigste inspirasjonen som Keynes fortjener å bli forbundet med i vår tid. Keynes’ bidrag var kanskje aller størst som økonomisk-politisk rådgiver, og ikke som teoretiker. Joseph Schumpeter gikk i sin anmeldelse av Keynes berømte bok fra 1936 så langt som å hevde at hele General Theory i bunn og grunn var et mislykket forsøk på å sy teori rundt et konkret ærend: Å gi vestlige regjeringer et tydelig råd om å tilpasse den økonomiske politikken til en dyp krisesituasjon, hvor penge- og rentepolitikken ikke hadde mer å tilby i møte med likviditetsfellen.
Martin Wolf, som selv har kommet med et meget viktig bidrag til å forstå de store og vedvarende internasjonale ubalansenes bidrag til å skape grunnlaget for den internasjonale finanskrisen (Fixing Global Finance, 2008) peker også på en annen grunn til å lære mer av Keynes: Verdenssamfunnet har i lang tid forsømt sitt ansvar og sitt skapende engasjement for å videreutvikle bedre internasjonale institusjoner med sikte på å styrke de stabiliserende mekanismene som vi så sårt trenger innen internasjonal finans. Det handler både om risikokontrollerende og risikoreduserende mekanismer. Vi trenger bedre måter å motvirke store vedvarende ubalanser i verdensøkonomien. Uten en bedre balanse i den globale økonomiens etterspørselsfordeling vil vi komme til å slite lenge med denne krisen. Vi kan, som Wolf sier, ikke forvente at underskuddsland som USA og Storbritannia skal komme seg ut av krisen gjennom å overforbruke seg inn i en konkurslignende situasjon. Det var nettopp slike spørsmål Keynes hadde i tankene når han ga sine bidrag til å bygge et nytt fundament for etterkrigstidens internasjonal pengesystem på Bretton Woods-konferansen i 1944. Og det bør i denne sammenheng ikke glemmes at Keynes’ hovedmotivasjon var å skape et nytt grunnlag for en åpen og liberal verdensøkonomi – som et viktig bidrag til en fremtid preget av en liberal samfunnsorden forankret i demokratiet og rettstaten.
Vi tar alle for gitt at det finnes strenge forpliktende sikkerhetsregler innen internasjonal luftfart. Hvem vil i dag påstå at det er mindre viktig å legge strenge forpliktende sikkerhetsregler til grunn for et velfungerende, åpent og internasjonal finans- og pengesystem?
Veien ut av krisen
Økonomiske fenomener er komplekse fordi de grunnleggende sett er menneskelige, og de er plassert langt utenfor ethvert begrep om enkelhet, renhet og perfeksjon. Keynes’ unike pragmatisme var fundert i en grunnleggende aksept av at verden er kompleks, og at det beste vi kan gjøre er å bruke vår fornuft så godt vi kan, så fordomsfritt som mulig – og alltid med et åpent sinn. Keynes ville uten problemer kjent seg igjen i Kants kloke ord: ”Out of the crooked timber of humanity, no straight thing was ever made.” Eller som Martin Wolf nylig oppsummerte i sin artikkel om Keynes: ”..in economics, the truth is rarely pure and simple. That is, for me, the biggest lesson of this crisis. It is also the one Keynes himself still teaches.”
Med en slik grunnholdning skaper vi også rom for nye og bedre tanker for å forstå den virkeligheten som omgir oss. En liten detalj i så måte er at så mange av dem som nå bidrar til å utvikle vår forståelse og vårt engasjement for fornuftige kriseløsninger, effektiv stabilseringspolitikk og forbedrede rammebetingelser for en liberal markedsøkonomi er preget av den pragmatiske holdningen som var typisk for Keynes. Her er tre interessante økonomer som hver på sin måte viser at vår tids økonomiske problem ikke er at markedsøkonomien har spilt fallitt – men snarere at de politisk bestemte makroøkonomiske, regulatoriske og institusjonelle rammene for en liberal og dynamisk markedsøkonominavn er blitt forsømt i lang tid – og nå krever liberale reformer: George Cooper, Martin Wolf og Adair Turner.
Det som kjennetegner alle tre er at de tar til orde for bedre reguleringer, som er effektive, minimalistiske og som videreutvikler fundamentet for en dynamisk liberal markedsøkonomi – knyttet til penge- og kredittpolitikk, det internasjonale finanssystemet og regulering av banker og finansinstitusjoner. Eller sagt på en annen måte: Det Cooper, Wolf og Turner har bevist er at det finnes et fruktbart rom for pragmatiske markedsliberale forbedringer – et sted mellom Mises, Hayek og Keynes.
En annen fellesnevner er deres genuine samfunnsengasjement. Det kan minne litt om noen ord Austin Robinson en gang uttalte om Keynes: ”But we learnt something quite different from Keynes – that we had got to think about the world, we had got to care about the world; that if we were going to get the problems of the world straight we had got to do it by some hard fundamental thinking…that if we were not going to think about the world nobody else was…”
Ja, samfunnsøkonomer kan faktisk bidra med så mye mer enn å spå utfallet av neste rentemøte i Norges Bank. Den knappeste produksjonsfaktoren er i denne sammenheng – som i så mange andre sammenhenger – tenkning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)