I søvngang mot en «katastrofe av uante dimensjoner»

Det har vært gjennomført 19 toppmøter i EU siden utbruddet av finanskrisen. I etterkant fortoner disse seg som en endeløs serie av forsinkede, halvhjertede og ineffektive løsninger på et økonomisk problem som er i ferd med å eskalere opp til uante dimensjoner. Politikken har hele tiden hatt en tendens til å løpe etter finansmarkedene, og klarer ikke å komme opp på siden, og langt mindre forsere og løpe forbi for å overta ledelsen. Denne endeløse kappestriden mellom finansmarkedene og politikken blir ved hvert EU-toppmøte forsøkt trumfet med retoriske seire til politikken. Men, det varer som regel ikke lenge (maksimalt en uke) før finansmarkedene på nytt, drevet av både frykt og grådighet, søker nye kandidater for å teste ut troverdigheten i de politiske vedtakene og virkelighetsbeskrivelsene.

Bak dette kappløpet ulmer det av reelle problemer og sosiale tragedier: Massearbeidsløsheten er tilbake i Sør-Europa, og det snakkes for lengst om «en tapt generasjon» av unge mennesker som har store vansker med å øyne utsiktene til en bedre fremtid. Tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og demokratisk valgte regjeringer brister i flere land, og i det politiske landskapet popper det stadig opp flere uhyggelige fenomener på hver sin ytterkant – med hver sine simple og populistiske oppskrifter.

På det makroøkonomiske planet fremstår problemene gjennom stadig tydeligere negative spiraler i problemland som Irland, Hellas, Portugal, Spania og Italia: En allerede stor statsgjeld i utgangspunktet (med unntak av Spania) ble ytterligere forverret av store sykliske budsjettunderskudd, som igjen er blitt påvirket av et sammenbrudd i samlet etterspørsel via en kombinasjon av offentlige innstramming, husholdninger som reduserer gjeld, et næringsliv som reduserer investeringer – og på toppen av det hele; et bankvesen som krymper sine balanser for å tilfredsstille økte kapitalkrav. I en slik situasjon vil paradoksalt nok ytterligere innstramninger i offentlige budsjetter lede til et større statsunderskudd og til større statsgjeld i % av BNP – stikk i strid med intensjonene. Og, det er det som har skjedd. Statsgjelden blir dermed stadig vanskeligere å bære, forsterket av at finansmarkedet vil kreve økte renter for å ville kjøpe statsgjeld, i takt med markedets økende skepsis til landenes evne til å betale tilbake gjelden. Spesielt farlig blir situasjonen når koblingene mellom sviktende tillit til statsfinanser og sviktende tillit til bankenes soliditet blir for sterk, som i Spania nylig. I den grad situasjonen i enkeltland ligner dette hovedmønstret, og det gjør det i stadig flere land både i og utenfor eurosonen, så inntreffer det Richard Koo har beskrevet som en Balance Sheet Recession som truer med å ende i depresjon hvis det ikke settes inn kraftige offentlige stimulanser på kort sikt. I en balance sheet recession med et rentenivå som allerede ligger nær null vil heller ikke pengepolitikken kunne bidra med stort.

I Hellas er allerede depresjonen et faktum. Hvis Spania og Italia faller ned i en depresjonsspiral er det ikke lenger tale om en «eurokrise», men en farlig trussel mot hele verdensøkonomien på grunn av de negative ringvirkningene. I tillegg vil hele eurosamarbeidet stå i fare for å gå i oppløsning. Hvis det skulle skje er det mye som tyder på at vi står overfor et regelrett sammenbrudd i verdensøkonomien, en ny verdensomspennende depresjon.

Denne utviklingen kan ikke få lov til å fortsette lyder advarslene fra de 17 ledende europeiske økonomene som 23. juli lanserte sitt forslag til kortsiktige og langsiktige løsninger på krisen i eurosonen i et 12 siders notat. De ledende økonomene med tilknytning til INET (Institute for New Economic Thinking), er i klare ordelag urolige for at «Europa i sin egen søvngang styrer mot en katastrofe av uante dimensjoner». Det er interessant å legge merke til at alle de tre tyske økonomene i gruppen er eller nylig har vært medlemmer av det faste rådet av samfunnsøkonomisk sakkyndige i Tyskland (Sachverständigenrat); Peter Bofinger, Lars P. Feld og Beatrice Weder di Mauro (inntil nylig).

Konstruktive forslag ut av krisen

INET-gruppens rapport er et viktig bidrag til å skape en realistisk og troverdig vei ut av krisen i eurosonen. Rapporten starter med en understrekning av at eurosonen i flere måneder har vært i drift mot et alvorlig sammenbrudd, og at dette må motvirkes med et bestemt og bærekraftig felles svar på utfordringene – på en helt annen måte enn hittil.

Siden det på ingen måte er opplagt at den aktuelle krisen handler om euroens fremtid som felles valuta, er det også bra at gruppen klargjør på hvilken måte dette kan sies å være en «eurokrise». Nettopp ved å forklare hvilke krefter som truer eurosamarbeidet, går det også tydeligere frem hvorfor dette nødvendigvis ikke skyldes at ulike land med til dels betydelige innbyrdes ulikheter har valgt å inngå en valutaunion. Utvalget peker særlig på de store og tiltagende ubalansene mellom land med overskudd og underskudd på driftsbalansen internt i eurosonen som selve kjernen i problemet. Vel å merke skyldes dette noen opprinnelige konstruksjonsfeil ved eurosamarbeidet som utvalget understreker må ses på som et felles ansvar for eurolandene å rette opp i. I følge utvalget er de tiltagende ubalansene blitt et europroblem fordi overskuddsland og underskuddland ikke har klart å bli enige om en handlingsplan som for det første kan overbevise finansmarkedene, og for det andre lykkes med å adressere viktige hensyn og bekymringer blant innbyggerne i begge typer land. I stedet er vi endt opp med en situasjon hvor de fleste «redningsaksjoner» beskrives som nullsum spill i både overskuddsland og i underskuddland – med gjensidig mistillit og handlingslammelse som et forventet resultat.

Selv om INET-gruppen av økonomer understreker det positive i de skrittene mot en bankunion som politikerne i eurosonen ble enige om 29. juni og 9. juli, minner de samtidig om at man ikke lyktes med å presentere en overbevisende plan for å stoppe den negative utviklingen i underskuddlandene, blant annet ved å stabilisere det ekstreme rentenivået på statsobligasjoner i land som Spania og Italia – en helt avgjørende forutsetning for å få kontroll over gjeldskrisen i disse landene.

Hva gruppen foreslår kan deles i to deler. De starter med å foreslå en langsiktig utviklingsretning for å rette opp konstruksjonsfeilene i eurosamarbeidet, og angi hvordan eurosamarbeidet må reformeres for å bli bærekraftig på sikt. Dernest foreslår gruppen et sett av kortsiktige tiltak som kan betegnes som selve kriseløsningen på kort sikt – vel å merke med innebygde incitamenter i tråd med den bærekraftige langsiktige løsningen. Her er hovedpunktene i forslaget:

• Innføring av begrenset og midlertidig gjensidig ansvar for opparbeidet statsgjeld utover 60 % av BNP i land som gjennomfører tilstrekkelige tilpasninger i sine statsbudsjetter – som sannsynliggjør vellykket gjeldsreduksjon på mellomlang sikt. Forslaget bygger på en justert utgave av et tidligere forslag fra Sachverständigenrat i Tyskland.

• At det permanente redningsfondet ESM blir tildelt banklisens, og tilføres vesentlig økte finansielle midler via direkte tilgang til diskontering i ECB.

• Frivillig restrukturering av eksisterende statsgjeld gjennom bytte mot likelydende statsobligasjoner med lengre løpetid (for eksempel pluss fem år) – et rendyrket tiltak for å lette kontantsstrømsituasjonen på kort- og mellomlang sikt.

• Fiskale strukturreformer som styrker statsbudsjettene på mellomlang sikt, og som bidrar til å styrke den eurointerne kostnadsdevalueringen i underskuddland (lavere skatter og avgifter på arbeid og lønninger mot høyere indirekte skatt på forbruk).

• Fastsettelse av en klart hjemlet midlertidig kriserolle for ECB, spesielt gjennom sterkere intervensjoner i markedet for statsobligasjoner, og sikring av tilstrekkelige overføringsmekanismer for å gjennomføre effektive pengepolitiske tiltak – også i ekstraordinære tider.

• Ukonvensjonelle makroøkonomiske og monetære krisetiltak, med spesiell vekt på å fremme mindre ubalanser mellom overskuddsland og underskuddsland uten å påkalle deflasjon i underskuddsland, med vekt på å støtte opp under en positiv nominell utvikling i BNP og understøtte nødvendige tilpasninger i relative priser internt i eurosonen.

Verken «Eurobonds» eller «mer Europa»

En viktig kvalitet ved INET-gruppens forslag er at de ikke vurderer det som ønskelig å innføre såkalte eurobonds, det vil si overgang til felles ansvar for all statsgjeld innen eurosonen. Her er gruppen både redd for uheldige insitamenter for uansvarlig og løssluppen finanspolitikk i underskuddland (et nytt Hellas), samt de politiske konsekvensene i form av krav om omfattende «politisk union».

Et av de andre viktige bidragene som gruppen kommer med er etter min mening å foreslå en velbegrunnet og troverdig politikk som unngår å gå i den vanlige EU-fellen: Å si at alle problemer må løses med «mer Europa-ikke mindre Europa», og dernest forhaste seg til å foreslå omfattende forslag om «fiskal union» og «politisk union» som på en grunnleggende måte endrer på de demokratiske spillereglene i EU. Hvis det er noe krisen i eurosonen så langt har vist så må det vel nettopp være å minne om betydningen av demokratisk dialog og legitimitet som helt avgjørende forutsetninger for genuin solidaritet på tvers av landegrensene. Det ville vært et tragisk feilgrep å forsøke å løse krisen i eurosonen gjennom å introdusere et større demokratisk underskudd, og unødvendig mer sentralisering innen EU.

Det INET-økonomene gjennom sin rapport har forstått er faktisk at overdrevne forslag i retning «politisk union» eller en omfattende «fiskal union» på ingen måte utgjør nødvendige forutsetninger for å redde eurosamarbeidet.

Innstrammingspolitikkens grenser

Det er også områder i rapporten som kunne vært fremført med langt større tydelighet og tyngde, og det handler først og fremst om den feilslåtte innstrammingspolitikken som har vært ført hittil. Det er kjent at flere av utvalgets medlemmer stiller seg meget kritiske til Merkel-Schäuble linjen som har vært fulgt om å kreve mest mulig innstramming på de offentlige budsjettene på kortest mulig tid. Peter Bofinger har i klartekst gitt uttrykt for at denne strategien har feilet. At de ikke har fremført kritikken tydeligere i denne sammenheng må trolig forstås på et taktisk-politisk grunnlag. Det er forståelig.

Likevel er det grunn til å minne om at den innstrammingspolitikken som faktisk har vært ført har vist seg å være fullstendig destruktiv. Det er neppe å gå for langt å hevde at nettopp den blinde innstrammingspolitikken har vært en av hovedgrunnene til at krisen i eurosonen har blitt så alvorlig som den er blitt – også statsgjeldsproblemene. Dette gjelder naturligvis ikke bare innen eurosonen. Det samme gjelder Storbritannia, som fortsatt opererer med et samlet BNP som i faste priser ligger 4,5 % under nivået før finanskrisen brøt ut! Her er det også grunn til å minne om Richard Koos analyser av fenomenet balance sheet recessions, som har bidratt til å kaste et nytt lys over det gamle Keynes-problemet om hva som må gjøres for å komme ut av dype nedgangstider under helt spesielle forhold.

Strukturreformer eller strukturtvang?

Et annet tema som så vidt berøres av INET-økonomene er den andre delen av Merkel-Schäuble linjen: Å bruke krisen til å tvinge frem strukturreformer i problemland som for lengst skulle gjennomført omfattende liberaliseringstiltak i sine produktmarkeder og gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og sysselsettingsvennlig. På dette punktet kan det sies mye til forsvar for Merkel-Schäuble-linjen. Men det finnes et problem, som også INET-økonomene er innom i sin rapport. Problemet er at kombinasjonen av overdrevet innstramming og sterkt økende arbeidsløshet skaper et samfunnsklima som gjør det svært vanskelig å gjennomføre reformer basert på tvang utenfra. Kravene utenfra blir snarere oppfattet som en provokasjon som fremkaller både internasjonal antipati og sosial uro, slik vi har sett i blant annet Hellas, Spania og i Italia.

Når det kommer til stykket, er det langt bedre å satse på bred støtte for strukturreformer gjennom demokratisk dialog og tilslutning. Men, det krever en politikk som er troverdig og som virkelig kan tilby unge mennesker en mulighet til å se fremtiden lysere i møte. Paradoksalt nok har dette også en hel del å gjøre med hvordan politikere og medier i overskuddslandene i nord presenterer de problemene de står overfor, i møte med egne innbyggere. Her gjenstår det mye i land som Tyskland, Nederland og Finland.

Når det gjelder de grunnleggende betingelsene for vellykket utvikling kan det være på sin plass å minnes hva økonomen og urbanisten Jane Jacobs en gang sa: «Når det gjelder utvikling er det enten gjør-det-selv – eller ikke i det hele tatt». La oss håpe at den nærmeste fremtiden innebærer at flere europeere får bedre muligheter til å gjøre det selv. Det hviler i så måte et stort ansvar på europeiske politikernes skuldre. Det ansvaret kan gjøres lettere å bære hvis man raskt tar tak i de forslagene som INET-økonomene har fremmet.




Referanser

Richard C. Koo, Revitalizing the Eurozone without Fiscal Union, Nomura Research Institute, March 16 2012, publisert på INETeconomics.org

Institute for New Economic Thinking, Breaking the Deadlock: A Path Out of the Crisis, 23. Juli 2012, INETeconomics.org

Intervju med Peter Bofinger i Deutschlandsradio 22.05.2012, publisert på www.dradio.de under tittelen Bofinger: Sparkurs in der Eurokrise ist gescheitert. Sitat: «Bei der Konzeption, die in den letzten zwei Jahren verfolgt wurde, ging es darum, möglichst schnell möglichst viel zu konsolidieren, und das ist eine Strategie, die gescheitert ist.»

Handlingsregelens fremtid og integritet

Handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden

Det finnes en retning innen samfunnsøkonomisk tenkning som kalles institusjonell økonomi, med nobelprisvinner Douglass C. North som ledende eksponent. Nyere institusjonell økonomi fokuserer spesielt på sammenhengene mellom insitamentstruktur og økonomiske konsekvenser, eller om vi vil: mellom politisk bestemte spilleregler og produktivitet. Dette perspektivet er naturligvis høyaktuelt i lys av de alvorlige konsekvensene vi har erfart i kjølvannet av den doble finans- og gjeldskrisen.

I sitt siste hovedverk, Understanding the Process of Economic Change fra 2005, betonte North spesielt følgende økonomisk-politiske imperativ: Alle institusjoner og spilleregler må fra tid til annen justeres i takt med endringer i omgivelser, teknologi og markedsdata for å opprettholde sin funksjonelle verdi og resultateffektivitet. Det er en fatal feil å tro at man trygt kan lene seg tilbake med en gang man kan konstatere at et sett spilleregler fungerer. Denne advarselen gjelder i særlig grad kapitalmarkedene!

Historiens begrensninger

Hvilken relevans har denne lærdommen for vårt eget syn på handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter gjennom statsbudsjettet? Må ikke også handlingsregelen justeres i tråd med forandringer i de underliggende data, for at dens funksjonelle velgjørenhet skal bevares?

Det er liten tvil om at handlingsregelen, basert på vel ti års erfaring med vekslende regjeringer og konjunkturer, har vist seg å tjene norsk økonomi godt. Men, når vi ser fremover, er det avgjørende spørsmålet om regelen bør strammes inn til tre prosent, slik sentralbanksjef Olsen anbefaler, eller forbli på fire prosent slik statsministeren forfekter.

Det er relativt lett å være enig med både sentralbanksjefen og statsministeren i at svaret må ses i lys av erfaringer og fremtidsforventninger knyttet til oljefondets realavkastning og hensynet til å trygge det økonomiske fundamentet for fremtidige generasjoner.

Stoltenberg legger i sitt debattinnlegg i DN 23. februar hovedvekten i sin argumentasjon på selve avkastningsperspektivet, understøttet av to andre hensyn: At oljepengebruken for 2011 ligger an til å ende på 3,1 %, og for 2012 på om lag 3,5 %, samt at den internasjonale økonomiske situasjonen er usikker. Hvorfor statsministeren på dette grunnlaget ender opp med å tviholde på fire prosent virker imidlertid ikke helt overbevisende, hvis man ikke er predisponert som matematisk konservativ.

Sentralbanksjefen vektla i årstalen sine argumenter litt annerledes. Olsen er for det første mer forsiktig enn statsministeren i sine forventninger til fremtidig avkastning, med henvisning til det ekstremt lave riskofrie rentenivået internasjonalt. For det andre er han også mer opptatt av den gradvis mer ekspansive effekten av å opprettholde et fast prosentuttak samtidig som beregningsgrunnlaget (pensjonsfondets verdi) vokser. Olsen er med rette redd for at for sterke doser med ”innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor vil fortrenge det konkurranseutsatte næringslivet”.

Hvem kan føle seg trygg for at denne faren ikke er reell når vi ser på den sterke veksten i Statens pensjonsfond utland over tid: Fra rundt 500 mrd kroner i 2001 til rundt 1 000 mrd kroner i 2005, og videre til 3 300 mrd kroner ved inngangen til 2012! Med de høye oljeprisene som forventes å vedvare, er det ikke vanskelig å forestille seg at vi om fire år har passert 5 000 milliarder kroner. Å bruke 200 milliarder oljekroner (fire prosent av 5 000 milliarder) over statsbudsjettet i 2016 ville være rene galskapen.

Fremtidens krav

Etter min mening vektlegger statsministeren de negativ effektene av den raskt økende oljepengebruken i alt for liten grad, spesielt for en som ynder å fremstå som den makroøkonomiske ansvarlighetens yppersteprest i Norge.

Her er det ikke bare forventet realavkastning som teller, men vel så mye de høye årlige ”innskuddene” på oljefondet, underbygget av en rekordhøy oljepris.

I diskusjonen mellom statsministeren og sentralbanksjefen hadde det kanskje vært en fordel om sentralbanksjefen hadde vektlagt hensynet til vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv enda sterkere. Han kunne til og med ha vist til at Norges Bank allerede nå anser det som helt nødvendig å holde styringsrenten i Norge høyere enn i utlandet, hvilket naturligvis allerede virker i retning av en sterkere kronekurs og vanskeligere vilkår for vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv.

Mitt hovedpoeng er ikke å rope ut at handlingsregelen fortest mulig bør reduseres til tre prosent , selv om jeg på samme måte som jeg hevdet i 2005 (i boken MULIGHETER FOR ALLE)fortsatt mener at nettopp det bør skje, på en gradvis måte. En god måte å bevege oss mot tre prosent ville etter min mening være å bruke statsbudsjettene for de nærmeste 2-4 årene til å komme ned på en treprosentbane – samtidig som man i samme periode i langt sterkere grad enn i dag opprioriterer investeringer i bl.a. samferdselsinfrastruktur og ”kutter” tilsvarende i løpende forbruk og overføringer.

På denne måten kan vi i Norge trene oss opp til å bruke en strammere og mer bærekraftig handlingsregel før den formaliseres, samtidig som vi tar et krafttak der det trengs for å forbedre næringslivets produktivitet og vekstevne.

Dette betyr at handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden. Ellers risikerer man, som sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets har uttalt, å få en ”regel uten kraft”, eller det Douglass North kanskje ville kalt en dysfunksjonell og kontraproduktiv handlingsregel.

Dessuten kan det være verd å huske disse ordene fra sentralbanksjefens årstale: ” Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.”

Handlingsregelens formål, funksjonsdyktighet og integritet er på sikt helt avhengig av vår politiske evne til å forbedre for å bevare en av de viktigste makroøkonomiske stabilitetspilarene i norsk økonomi. Dette blir også en viktig syretest for landets neste regjering.

Denne artikkelen er også publisert på minervanett.no og liberal.no

Mario Monti og det andre Italia

Det snakkes mye om at Italia har fått en såkalt teknokratisk regjering. I virkeligheten har Italia fått en stille revolusjon som for første gang på svært lenge bærer bud om en bedre fremtid.

Det er nesten ikke til å tro: Mye tyder nå på at økonomiprofessor Mario Monti allerede har klart å gjenreise mye av den tapte tilliten til Italia, både i Europa, blant italienerne og i finansmarkedet. For et liberalt hjerte fremstår Mario Monti, den tidligere konkurransekommisjonæren i EU, som et sårt etterlengtet eksempel på det som kan kalles ”det andre Italia” – et Italia som heldigvis eksisterer, og som kjennetegnes av toleranse, dannelse, kompetanse og ikke minst av et samfunnsengasjement som slår ring rundt det liberale samfunnssystemet: rettstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.

Det andre Italia har vært der hele tiden, bare ikke på TV, og i hvert fall ikke i de kanalene som Berlusconi har hatt makt over. I stedet har det vært å se i samfunnskritikken til Roberto Saviano og i avisspalter signert Umberto Eco, foruten i kvalitetsavisene La Repubblica, Corriere della Sera og La Stampa.

Nåværende president Napolitano, og den forrige presidenten Ciampi bør heller ikke glemmes. Nevnes bør i høyeste grad også noen få internasjonalt anerkjente liberale samfunnsøkonomer. Foruten Mario Monti, tenker jeg på Mario Draghi, den nye lederen for den europeiske sentralbanken (ECB), og det nylig avgåtte styremedlemmet i ECB, Lorenzo Bini Smaghi. Det er også nærliggende å nevne nåværende og forrige leder av industriforbundet Confindustria, Emma Marcegaglia og Luca di Montecemolo.

Et nytt samtaleklima
På et dypere plan kan man også se at Italia ikke bare har fått en ny politisk ledelse, Italia har også fått et nytt politisk språk. Det nye språket fremstår på mange måter som motsatsen til språket vi kjenner fra populistparet Berlusconi og Bossi. Monti taler fremfor alt et språk som er mer høflig, respektfylt, saklig, reflekterende, ansvarlig, inkluderende og konstruktivt – ja faktisk alt dette og mer til!

Gledelig nok har det nye språket allerede bidratt til å skape et nytt og bedre samtaleklima
både i Italia og i Europa, midt i en tid som virkelig trenger det.

Når Berlusconi møtte på motstand, var veien kort til bombastiske populistiske utbrudd og heftig bruk av skjellsord. Han klarte, til overmål som statsminister, å kalle alt fra dommerstanden, anerkjente uavhengige aviser, industriforbundets leder Emma Marcegaglia og tidskriftet The Economist for ”kommunister”.

Når Monti møter motstand, forsøker han å gi uttrykk for at han kan forstå at det kan føles vanskelig å svelge både innsparinger på statsbudsjettet, skatteøkninger og endringer i arbeidsmarkedsreglene – men at han likevel mener det er helt nødvendig for å redde Italias økonomi.

Mens Berlusconi var opptatt av å gjøre narr av Angela Merkels klær, fører Monti lengre samtaler med Merkel om sitt syn på de økonomiske utfordringene i eurosonen. Merkel (og de øvrige EU-lederne) ignorerte i stor grad Berlusconi. Med Monti er det annerledes. Merkel både lytter, bruker tid, og setter offentlig pris på den innsatsen som Monti gjør. Ikke bare det. Monti klarer også noe som det er utenkelig å forestille seg at Berlusconi kunne klart. Han er i stand til å gi Merkel tydelig beskjed om at Tyskland også har en viktig jobb å gjøre.

Monti insisterer på at Tyskland nå må gjengjelde den viktige innsatsen som gjøres av flere gjeldstyngede euroland. Fremfor alt handler det om å sikre lave renter på statslån gjennom en langt mer robust ”brannmur”, enten det er i form av et større krisefond for eurostater, eller via betingede euroobligasjoner. Monti hevder videre med faglig tyngde at det nå også er på tide at Tyskland og Frankrike selv tar grep om sin egen økonomi og liberaliserer sine tjenestemarkeder for å bidra sterkere til den økonomiske veksten i eurosonen.

Interessant nok appellerer Monti i så måte til at Tyskland med fordel kan lære mer av sitt eget lands erfaringer med Erhards modell for soziale Marktwirtschaft, samtidig som han antyder at mange land har mye å lære av de skandinaviske landenes flexicurity i arbeidsmarkedet og liberaliserte produkt- og tjenestemarkeder.

Vekst med sosial omtanke
Mens Berlusconi brukte store deler av sin 16årige regjeringstid på å pleie egne og sine venners forretningsinteresser og privilegier, sikre støtte fra Bossi-partiet, sikre immunitet mot domstoler og håndtere egne affærer av det mer pikante slaget, har Monti på kort tid levert følgende under mottoet crescità é equità soziale (vekst og sosial rettferdighet): Et flerårig, resolutt og troverdig program for styrking av statsbudsjettet, samtidig som parlamentet har vedtatt omfattende strukturelle reformer.

Reformene inkluderer oppmyking av rigide sysselsettingsfiendtlige arbeidsmarkedsregler og en serie av liberaliseringtiltak for å fremme økt konkurranse og dynamisk vekst innen en rekke bransjer: taxinæringen, apoteker, detaljhandel og bensinstasjoner, avskaffelse av offentlig regulerte minstepriser for advokattjenester og liberalisering av energimarkedet. Montis regjering har også programfestet å gjøre vesentlige inngrep i den politiske klassens uanstendig høye lønnsnivå og etablerte privilegier.

Monti har angrepet en hel rekke dysfunksjonelle detaljreguleringer som har kneblet vekstkraften i italiensk økonomi, opprettholdt og beskyttet av særinteresser. Nøkkelen til Montis strategi er bredden i reformenes nedslagsfelt. Det brede nedslagsfeltet er blitt møtt med stor respekt og etterlever Montis egne ord om at ”alle må bidra – ellers nytter det ikke”.

I god tid før sin tiltredelse argumenterte Monti offentlig med at ”det Italia trenger nå, er vekst og ikke flere italienske komedier”, med klar adresse til Berlusconi. Man kan håpe at det nå faktisk også lykkes å skape ny vekst i Italia, og at Monti får mulighet til å videreføre sin påbegynte jobb frem til valgperiodens slutt i 2013. Det finnes nemlig en sosial tragedie bak de tallene som forteller at Italias i BNP per innbygger har stått på stedet hvil i over ti år, samtidig som arbeidsledigheten er skremmende høy, og mange unge talenter reiser ut av landet for å skape seg en fremtid.

Italia har altfor lenge vært i faresonen, alt for lenge vært ”Europas syke mann”, og altfor lenge vist tegn på ødeleggende polarisering og demokratisk forvitring.

Italia libera – Italia er fritt!
I det Mario Monti tiltrådte sist november, strømmet mennesker til plassen rundt Chigi-palasset i Roma. De ville feire Berlusconis avgang og hilse Montis tiltredelse velkommen. På mange plakater stod ord som har en helt spesiell betydning i nyere italiensk historie: Italia libera. Det var disse ordene som den relativt lille anti-fascistiske motstandsbevegelsen, hovedsakelig bestående av kommunister og liberale, etter hvert gjorde til allemannseie under frigjøringen etter andre verdenskrig.

Parallellen går imidlertid mye lenger enn til gjensynet med slagordet Italia libera. Den økonomiske krisen som Italia gjennomlevde rett etter krigen, hadde flere likhetstrekk med den aktuelle krisesituasjonen i vår tid. Arbeidsløsheten var høy, statsbudsjettet var i en tilstand av alvorlig strukturell underbalanse, inflasjonen herjet og den internasjonale tilliten til den italienske valutaen befant seg på et lavmål.

Einaudi – et italiensk forbilde

Mange vil hevde at Italia den gang ble reddet av Luigi Einaudi, en ledende liberal samfunnsøkonom som var tilknyttet det liberale partiet. I offentligheten ble Einaudi først og fremst kjent for sine mange økonomisk-politiske artikler som han skrev (før 1926) i to av de samme avisene som i vår tid har vist seg å være så viktige som motvekt til Berlusconis mediemakt, La Stampa og Corriere della Sera. Einaudi var også italiensk korrespondent for The Economist.

Einaudi returnerte som 71-åring til Italia fra eksil i Sveits i 1945, og gikk straks en meget travel tid i møte. Han var sentralbanksjef 1945-48, medlem av grunnlovsforsamlingen 1946-48, ble visestatsminister med ansvar for økonomisk politikk i 1947, og som ikke det var nok, ble han også utnevnt til den nye republikkens første president (1948-1955).

Einaudi lyktes med å gjennomførte en hard innstrammingspolitikk som fikk statsbudsjettet over på plussiden, fikk kontroll over inflasjonen og fikk gjennomført en omfattende intern og ekstern liberalisering av italiensk økonomi. Einaudi var på sett å vis Italias svar på Ludwig Erhard. Det hører også med til historien at både Einaudi og Erhard var tydelig påvirket av de liberale økonomene Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Wilhelm Röpke, og de var også begge del av det internasjonale liberale nettverket i The Mont Pelerin Society.

Den gang kunne Einaudi og Erhard lære av hverandre. I dag må det være lov å håpe at det heller ikke er for sent for Angela Merkel og Wolfgang Schäuble å lære noe vesentlig av Mario Monti. Tatt i betraktning Merkels og Schäubles altfor ensidige hang til moralisering og innstrammings-belæring overfor andre land, er jeg dessverre redd for at de to nevnte tyskernes læringsbehov ennå ikke er tilstrekkelig erkjent og forstått av dem selv.

Kanskje må vi i mellomtiden søke trøst i et svar som Joseph Schumpeter en gang ga på et spørsmål om hvorfor han – av alle – sa ja til å delta i en tysk sosialdemokratisk sosialiseringskommisjon: ”Vel, hvis noen gir tegn på at de har tenkt å begå selvmord, så kan det jo være en fordel med en doktor til stede.”

Hverken Italia eller Europa trenger bekymre seg over at de ikke har en kompetent doktor til stede. Han heter Mario Monti, og hvis det trengs en assistentlege i tillegg, så er heldigvis Mario Draghi godt plassert til å tre støttende til.

Dette innlegget er tidligere publisert i Minerva på nett 17. februar 2012

Adam Smiths filosofiske innovasjoner

Nyere forskning omkring Adam Smith har bidratt til å kaste nytt lys på hans (i sin tid) betydelige innovasjoner i tenkemåte og forståelse av både samfunnet og økonomien, såvel teoretisk som etisk. Her er noen eksempler som slår meg å være av overraskende stor aktualitet også i vår tid: 

1. The impartial Spectator
Adam Smith introduserte i The Theory of Moral Sentiments (TMS) fra 1759 et grunnleggende etisk kriterium for vurdering av menneskelige handlinger - nemlig hvordan en upartisk tilskuer ville vurdert handlingen sett fra utsiden, uten å være part i saken. Med andre ord anbefalte Smith å stille spørsmålet om hvor forsvarlig eller akseptabel en handling er ut fra hvordan prinsippet som kan tolkes å ligge til grunn for handlingens mønster harmonerer med vårt upartiske syn på rett og galt. Denne tanken definerer samtidig Smiths grunnleggende anti-provinsielle holdninger, eller hans universelle humanistiske tenkestil, om man vil. Legg merke til hvor nær denne tanken ligger opp til Immanuel Kants universalitetsprinsipp - og handle på en slik måte at konsekvensene ville være alminnelig gode hvis alle fulgte samme handlingsprinsipp. Eller tenkt på John Rawls rettferdighetsperspektiv, hvor han ber oss tenke over hvordan vi ville sett på blant annet rettferdighet mellom mennesker bak et slør av uvitenhet om vår egen situasjon og bakgrunn i forhold til andres. Som Amartya Sen har antydet, viser dette at Rawls i stor grad var inspirert av Adam Smith i sin egen rettferdighetstenkning. For å holde meg til Sen igjen, så kan vi spørre om ikke tiden er moden for å anvende denne tankens grunnleggende humane og liberale karakter langt sterkere i våre globale relasjoner.

2. Tidsperspektivet i forståelsen av årsaks-og-virkningsforholdet mellom politikk, institusjoner og økonomiens tilstand
The Wealth of Nations (WN) fra 1776 er utvilsomt i langt større grad en analyse av økonomisk historie enn en teoretisk utledning av de mer prinsippielle sammenhengene i økonomien. For å være mer presis, er WN en økonomisk avhandling om årsakene til økonomisk vekst og fremgang i et samfunnsperspektiv. Ikke fullt så opplagt er det at den filosofiske innovasjonen som boken represesenterte i sin tid, og som i ettertid har endret vårt syn på økonomien (og dannet grunnlaget for en helt ny vitenskap) på en helt grunnleggende måten skyldes følgende tankeinnovasjon: Gjennom å forlenge tidsperspektivet radikalt i forhold til det mer vanlige kortsiktige perspektivet, kunne Adam Smith se så mye tydeligere det andre hadde oversett, at konsekevnsene av ulik politikk og ulike institusjoner (spilleregler) først viser seg tydelig over tid og 1) betyr en hel del for mønsteret i måten økonomien utvikler seg på og 2) forklarer mye av forskjellene i levestandard mellom ulike land. Det er etter min mening både relevant og rimelig å trekke en paralell fra denne Smithske innovasjonen til den erkjennelse som mange økonomer gir uttrykk for innenfor empirisk økonomisk forskning; at desto lengre tidsserier med data man har tilgang til, desto større er utsagnskraften i de statistiske analysene.

3. Legg sammen de to tidligere nevnte innovasjonene - hva får vi da?
Gjennom å stille spørsmålet på denne gåtefulle måten ønsker jeg bare å dramatisere en etter min mening svært vesentlig avledning av det upartiske ståstedet og det lange tidsperspektivet. Nemlig dette: Begge stimulerer den intellektuelle nysgjerrigheten og liberaliteten, i den betydningen at det åpne rommet for oppdagelse av ny kunnskap gjennom nysgjerrig utforsking blir så mye større enn før. Derfor skal vi heller ikke bli så altfor overrasket over at Adam Smith hadde en så sterk tilbøyelighet til å søke kunnskap i andre land både direkte, gjennom personlige forbindelser, men også gjennom å tilegne seg litteratur på flere utenlandske språk. For Adam Smith gikk opplysning og dannelse sammen i en harmonisk helhet. 

Man kan også si at Adam Smith har lært oss noe viktig om verdien av å legge både intellektuelt sneversyn og partiskhet (og moralisering) til side hvis vi ønsker å forstå verden slik den faktisk er. Er det noen som etterlyser hvor det ble av "egeninteressen" i dette bildet? Svaret er like enkelt som det er lite forstått: For Adam Smith fremstod aldri hensynet til egeninteressen som den eneste motivasjonsfaktor bak menneskets handlinger - kun som et av flere menneskelige motiver. Eller sagt på en annen måte: Adam Smith var en langt mer nyansert tenker enn enkelte overforenklere (inklusive enkelte nobelprisvinnere i samfunnsøkonomi) har villet ha det til.                  

Paul Collier om utvikling

Noen samfunnsengtasjerte samfunnsøkonomer står tydelig frem fra massen med tanker som virkelig kan skape en forskjell for en hel verden. Paul Collier er en av dem. Hvorfor ikke bruke noen minutter til å se en kort video omkring boken "The Bottom Billion" - noen annerledes tanker om utviklingshjelp.  

Paul Collier on the "bottom billion" | Video on TED.com

Hayek om frihet og ny kunnskap

Blant Friedrich Hayeks siste ord i The Constitution of Liberty (1960) finner vi disse - kanskje ikke helt uten relevans til den aktuelle norske diskusjonen omkring forskning og innovasjon?

Nowhere is freedom more important than where our ignorance is greatest - at the boundaries of knowledge, in other words, where nobody can predict what lies a step ahead .......It is wherever man reaches beyond his present self, where the new emerges and assessment lies in the future, that liberty ultimately shows its value.

Hayek trakk videre linjene til Wilhelm von Humboldts berømte ord, som John Stuart Mill innledet sitt essay On Liberty (1859) med:

The grand, the leading principle, towards which every argument unfolded in these pages directly converges, is the absolute and essential importance of human development in its richest diversity

Kloke ord, ikke sant. Og de minner meg om historikeren Nathan Rosenbergs tolkning av den vestlige formelen for økonomisk utvikling i How The West Grew Rich (1986):

autonomy, experimentation and diversity

Så kan vi saktens spørre: I hvilken grad finner vi tegn til slik visdom i den norske forsknings- og innovasjonspolitikken? Vel, tenk om vi hadde vært så heldige å kunne svart ja!

Adam Smiths system of natural liberty and perfect justice (1)

Dette innlegget er det første i en serie korte innlegg om Adam Smith som vil bli publisert på denne bloggen i tiden fremover.

Hvorfor en serie med korte innlegg om Adam Smith? Har ikke moralfilosofen, rettsfilosofen, statsviteren, historikeren og samfunnsøkonomen (en av de aller første) Adam Smith fått nok oppmerksomhet? Mitt korte svar er naturlig nok et nei. Det lange svaret er todelt: 1)Adam Smith er mye sitert men lite lest, og mange tolkninger gir et feilaktig bilde av det grunnleggende samfunnsynet han stod for. Jeg vil derfor gjerne forsøke å formidle et mer nyansert bilde av denne viktige samfunntenkeren. 2) Den andre grunnen er mer personlig. Jeg kan fortsatt huske den spesielle nysgjerrigheten noen korte historiske beskrivelser av Adam Smiths syn på frihandel og arbeidsdeling vekket i meg (omtrent på samme tid som den første folkeavstemningen omkring norsk EF-medlemskap) tidlig på 70-tallet. Det var nok min egentlige introduksjon til samfunnsøkonomisk teori og tenkning - og til den internasjonale liberale idétradisjonen.

En av Adam Smiths spesialiteter besto i å forsøke å forstå samfunnsøkonomien i lys av en universalistisk forståelse av menneskets iboende tilbøyeligheter til å gjøre både gode og mindre gode ting. Blant de gode tilbøyelighetene hører følgende:

• "A propensity to truck and barter"

• Menneskets trang til å bedre sin livssituasjon

• Tilbøyeligheten til å spare og investere i fremtiden

• Opptre med måtehold, forsiktighet og ansvarlighet

Blant de mindre gode sidene, som det gis en hel del historiske eksempler på i Wealth of Nations, hører disse:

• Latskap og tilbøyeligheten til å jukse seg til løsninger

• Fristelsen å lure andre og skjule dårlige hensikter gjennom selvproklamert samfunnsstøtte: "I have never known much good done by those who have affected to trade for the public good"

• Tilbøyeligheten til å monopolisere og tilrive seg privilegier på andres bekostning

Man kan trygt si at Adam Smith fullt ut aksepterte det faktum at han levde i en uperfekt verden. Han søkte heller aldri utopiske idealløsninger. Smith var essensielt en empirisk orientert samfunnskritiker som var genuint opptatt av å påpeke hva han mente burde gjøres for å skape forbedringer i samfunnet. Han var overbevist om at reelle forbedringer måtte tuftes på en realistisk bedømmelse av menneskets tilbøyeligheter - og de forholdene som former menneskets reelle adferd.

Jeg vil driste meg til følgende essensbeskrivelse av Wealth of Nations: Dette hovedverket dreide seg stort sett om å hvordan samfunnsfelleskapet bør forme insitamenter for menneskelig adferd som sannsynliggjør at egeninteressen temmes på en slik måte at den harmoniserer med det felles beste - the common good. For Adam Smith var ikke dette et spørsmål om laissez faire, men en viktig kontinuerlig politisk oppgave for et godt styresett i tråd med "the liberal plan of equality, liberty and justice".

Adam Smith var utvilsomt av den grunnleggende mening at den sikreste veien til samfunnsforbedringer for det store flertallet av vanlige mennesker i sin samtid bestod i å erstatte privilegiesamfunnets "systems of preference and restraint" med "the liberal system of natural liberty and perfect justice". Smith hadde alltid menneskene i tankene når han skrev, og karakteristisk nok hadde han en sterk tendens til å snakke den svake parts sak. Ikke sjelden var den svake parts sak et spørsmål om frigjøring fra undertrykkende avhengighetsforhold og tvang. La meg derfor avslutte med et sitat fra Letters of Jurisprudence, som karakteristisk nok også peker tilbake på hans tanker i The Theory of Moral Sentiments:

"Nothing tends so much to corrupt mankind as dependencey, while independencey still encreases the honesty of the people. The establishment of commerce and manufactures, which brings about this independencey, is the best police for preventing crimes. The common people have better wages in this way than in any other, and in consequence of this a general probity of manners takes place thro' the whole country."