Det har vært gjennomført 19 toppmøter i EU siden utbruddet av finanskrisen. I etterkant fortoner disse seg som en endeløs serie av forsinkede, halvhjertede og ineffektive løsninger på et økonomisk problem som er i ferd med å eskalere opp til uante dimensjoner. Politikken har hele tiden hatt en tendens til å løpe etter finansmarkedene, og klarer ikke å komme opp på siden, og langt mindre forsere og løpe forbi for å overta ledelsen. Denne endeløse kappestriden mellom finansmarkedene og politikken blir ved hvert EU-toppmøte forsøkt trumfet med retoriske seire til politikken. Men, det varer som regel ikke lenge (maksimalt en uke) før finansmarkedene på nytt, drevet av både frykt og grådighet, søker nye kandidater for å teste ut troverdigheten i de politiske vedtakene og virkelighetsbeskrivelsene.
Bak dette kappløpet ulmer det av reelle problemer og sosiale tragedier: Massearbeidsløsheten er tilbake i Sør-Europa, og det snakkes for lengst om «en tapt generasjon» av unge mennesker som har store vansker med å øyne utsiktene til en bedre fremtid. Tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og demokratisk valgte regjeringer brister i flere land, og i det politiske landskapet popper det stadig opp flere uhyggelige fenomener på hver sin ytterkant – med hver sine simple og populistiske oppskrifter.
På det makroøkonomiske planet fremstår problemene gjennom stadig tydeligere negative spiraler i problemland som Irland, Hellas, Portugal, Spania og Italia: En allerede stor statsgjeld i utgangspunktet (med unntak av Spania) ble ytterligere forverret av store sykliske budsjettunderskudd, som igjen er blitt påvirket av et sammenbrudd i samlet etterspørsel via en kombinasjon av offentlige innstramming, husholdninger som reduserer gjeld, et næringsliv som reduserer investeringer – og på toppen av det hele; et bankvesen som krymper sine balanser for å tilfredsstille økte kapitalkrav. I en slik situasjon vil paradoksalt nok ytterligere innstramninger i offentlige budsjetter lede til et større statsunderskudd og til større statsgjeld i % av BNP – stikk i strid med intensjonene. Og, det er det som har skjedd. Statsgjelden blir dermed stadig vanskeligere å bære, forsterket av at finansmarkedet vil kreve økte renter for å ville kjøpe statsgjeld, i takt med markedets økende skepsis til landenes evne til å betale tilbake gjelden. Spesielt farlig blir situasjonen når koblingene mellom sviktende tillit til statsfinanser og sviktende tillit til bankenes soliditet blir for sterk, som i Spania nylig. I den grad situasjonen i enkeltland ligner dette hovedmønstret, og det gjør det i stadig flere land både i og utenfor eurosonen, så inntreffer det Richard Koo har beskrevet som en Balance Sheet Recession som truer med å ende i depresjon hvis det ikke settes inn kraftige offentlige stimulanser på kort sikt. I en balance sheet recession med et rentenivå som allerede ligger nær null vil heller ikke pengepolitikken kunne bidra med stort.
I Hellas er allerede depresjonen et faktum. Hvis Spania og Italia faller ned i en depresjonsspiral er det ikke lenger tale om en «eurokrise», men en farlig trussel mot hele verdensøkonomien på grunn av de negative ringvirkningene. I tillegg vil hele eurosamarbeidet stå i fare for å gå i oppløsning. Hvis det skulle skje er det mye som tyder på at vi står overfor et regelrett sammenbrudd i verdensøkonomien, en ny verdensomspennende depresjon.
Denne utviklingen kan ikke få lov til å fortsette lyder advarslene fra de 17 ledende europeiske økonomene som 23. juli lanserte sitt forslag til kortsiktige og langsiktige løsninger på krisen i eurosonen i et 12 siders notat. De ledende økonomene med tilknytning til INET (Institute for New Economic Thinking), er i klare ordelag urolige for at «Europa i sin egen søvngang styrer mot en katastrofe av uante dimensjoner». Det er interessant å legge merke til at alle de tre tyske økonomene i gruppen er eller nylig har vært medlemmer av det faste rådet av samfunnsøkonomisk sakkyndige i Tyskland (Sachverständigenrat); Peter Bofinger, Lars P. Feld og Beatrice Weder di Mauro (inntil nylig).
Konstruktive forslag ut av krisen
INET-gruppens rapport er et viktig bidrag til å skape en realistisk og troverdig vei ut av krisen i eurosonen. Rapporten starter med en understrekning av at eurosonen i flere måneder har vært i drift mot et alvorlig sammenbrudd, og at dette må motvirkes med et bestemt og bærekraftig felles svar på utfordringene – på en helt annen måte enn hittil.
Siden det på ingen måte er opplagt at den aktuelle krisen handler om euroens fremtid som felles valuta, er det også bra at gruppen klargjør på hvilken måte dette kan sies å være en «eurokrise». Nettopp ved å forklare hvilke krefter som truer eurosamarbeidet, går det også tydeligere frem hvorfor dette nødvendigvis ikke skyldes at ulike land med til dels betydelige innbyrdes ulikheter har valgt å inngå en valutaunion. Utvalget peker særlig på de store og tiltagende ubalansene mellom land med overskudd og underskudd på driftsbalansen internt i eurosonen som selve kjernen i problemet. Vel å merke skyldes dette noen opprinnelige konstruksjonsfeil ved eurosamarbeidet som utvalget understreker må ses på som et felles ansvar for eurolandene å rette opp i. I følge utvalget er de tiltagende ubalansene blitt et europroblem fordi overskuddsland og underskuddland ikke har klart å bli enige om en handlingsplan som for det første kan overbevise finansmarkedene, og for det andre lykkes med å adressere viktige hensyn og bekymringer blant innbyggerne i begge typer land. I stedet er vi endt opp med en situasjon hvor de fleste «redningsaksjoner» beskrives som nullsum spill i både overskuddsland og i underskuddland – med gjensidig mistillit og handlingslammelse som et forventet resultat.
Selv om INET-gruppen av økonomer understreker det positive i de skrittene mot en bankunion som politikerne i eurosonen ble enige om 29. juni og 9. juli, minner de samtidig om at man ikke lyktes med å presentere en overbevisende plan for å stoppe den negative utviklingen i underskuddlandene, blant annet ved å stabilisere det ekstreme rentenivået på statsobligasjoner i land som Spania og Italia – en helt avgjørende forutsetning for å få kontroll over gjeldskrisen i disse landene.
Hva gruppen foreslår kan deles i to deler. De starter med å foreslå en langsiktig utviklingsretning for å rette opp konstruksjonsfeilene i eurosamarbeidet, og angi hvordan eurosamarbeidet må reformeres for å bli bærekraftig på sikt. Dernest foreslår gruppen et sett av kortsiktige tiltak som kan betegnes som selve kriseløsningen på kort sikt – vel å merke med innebygde incitamenter i tråd med den bærekraftige langsiktige løsningen. Her er hovedpunktene i forslaget:
• Innføring av begrenset og midlertidig gjensidig ansvar for opparbeidet statsgjeld utover 60 % av BNP i land som gjennomfører tilstrekkelige tilpasninger i sine statsbudsjetter – som sannsynliggjør vellykket gjeldsreduksjon på mellomlang sikt. Forslaget bygger på en justert utgave av et tidligere forslag fra Sachverständigenrat i Tyskland.
• At det permanente redningsfondet ESM blir tildelt banklisens, og tilføres vesentlig økte finansielle midler via direkte tilgang til diskontering i ECB.
• Frivillig restrukturering av eksisterende statsgjeld gjennom bytte mot likelydende statsobligasjoner med lengre løpetid (for eksempel pluss fem år) – et rendyrket tiltak for å lette kontantsstrømsituasjonen på kort- og mellomlang sikt.
• Fiskale strukturreformer som styrker statsbudsjettene på mellomlang sikt, og som bidrar til å styrke den eurointerne kostnadsdevalueringen i underskuddland (lavere skatter og avgifter på arbeid og lønninger mot høyere indirekte skatt på forbruk).
• Fastsettelse av en klart hjemlet midlertidig kriserolle for ECB, spesielt gjennom sterkere intervensjoner i markedet for statsobligasjoner, og sikring av tilstrekkelige overføringsmekanismer for å gjennomføre effektive pengepolitiske tiltak – også i ekstraordinære tider.
• Ukonvensjonelle makroøkonomiske og monetære krisetiltak, med spesiell vekt på å fremme mindre ubalanser mellom overskuddsland og underskuddsland uten å påkalle deflasjon i underskuddsland, med vekt på å støtte opp under en positiv nominell utvikling i BNP og understøtte nødvendige tilpasninger i relative priser internt i eurosonen.
Verken «Eurobonds» eller «mer Europa»
En viktig kvalitet ved INET-gruppens forslag er at de ikke vurderer det som ønskelig å innføre såkalte eurobonds, det vil si overgang til felles ansvar for all statsgjeld innen eurosonen. Her er gruppen både redd for uheldige insitamenter for uansvarlig og løssluppen finanspolitikk i underskuddland (et nytt Hellas), samt de politiske konsekvensene i form av krav om omfattende «politisk union».
Et av de andre viktige bidragene som gruppen kommer med er etter min mening å foreslå en velbegrunnet og troverdig politikk som unngår å gå i den vanlige EU-fellen: Å si at alle problemer må løses med «mer Europa-ikke mindre Europa», og dernest forhaste seg til å foreslå omfattende forslag om «fiskal union» og «politisk union» som på en grunnleggende måte endrer på de demokratiske spillereglene i EU. Hvis det er noe krisen i eurosonen så langt har vist så må det vel nettopp være å minne om betydningen av demokratisk dialog og legitimitet som helt avgjørende forutsetninger for genuin solidaritet på tvers av landegrensene. Det ville vært et tragisk feilgrep å forsøke å løse krisen i eurosonen gjennom å introdusere et større demokratisk underskudd, og unødvendig mer sentralisering innen EU.
Det INET-økonomene gjennom sin rapport har forstått er faktisk at overdrevne forslag i retning «politisk union» eller en omfattende «fiskal union» på ingen måte utgjør nødvendige forutsetninger for å redde eurosamarbeidet.
Innstrammingspolitikkens grenser
Det er også områder i rapporten som kunne vært fremført med langt større tydelighet og tyngde, og det handler først og fremst om den feilslåtte innstrammingspolitikken som har vært ført hittil. Det er kjent at flere av utvalgets medlemmer stiller seg meget kritiske til Merkel-Schäuble linjen som har vært fulgt om å kreve mest mulig innstramming på de offentlige budsjettene på kortest mulig tid. Peter Bofinger har i klartekst gitt uttrykt for at denne strategien har feilet. At de ikke har fremført kritikken tydeligere i denne sammenheng må trolig forstås på et taktisk-politisk grunnlag. Det er forståelig.
Likevel er det grunn til å minne om at den innstrammingspolitikken som faktisk har vært ført har vist seg å være fullstendig destruktiv. Det er neppe å gå for langt å hevde at nettopp den blinde innstrammingspolitikken har vært en av hovedgrunnene til at krisen i eurosonen har blitt så alvorlig som den er blitt – også statsgjeldsproblemene. Dette gjelder naturligvis ikke bare innen eurosonen. Det samme gjelder Storbritannia, som fortsatt opererer med et samlet BNP som i faste priser ligger 4,5 % under nivået før finanskrisen brøt ut! Her er det også grunn til å minne om Richard Koos analyser av fenomenet balance sheet recessions, som har bidratt til å kaste et nytt lys over det gamle Keynes-problemet om hva som må gjøres for å komme ut av dype nedgangstider under helt spesielle forhold.
Strukturreformer eller strukturtvang?
Et annet tema som så vidt berøres av INET-økonomene er den andre delen av Merkel-Schäuble linjen: Å bruke krisen til å tvinge frem strukturreformer i problemland som for lengst skulle gjennomført omfattende liberaliseringstiltak i sine produktmarkeder og gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og sysselsettingsvennlig. På dette punktet kan det sies mye til forsvar for Merkel-Schäuble-linjen. Men det finnes et problem, som også INET-økonomene er innom i sin rapport. Problemet er at kombinasjonen av overdrevet innstramming og sterkt økende arbeidsløshet skaper et samfunnsklima som gjør det svært vanskelig å gjennomføre reformer basert på tvang utenfra. Kravene utenfra blir snarere oppfattet som en provokasjon som fremkaller både internasjonal antipati og sosial uro, slik vi har sett i blant annet Hellas, Spania og i Italia.
Når det kommer til stykket, er det langt bedre å satse på bred støtte for strukturreformer gjennom demokratisk dialog og tilslutning. Men, det krever en politikk som er troverdig og som virkelig kan tilby unge mennesker en mulighet til å se fremtiden lysere i møte. Paradoksalt nok har dette også en hel del å gjøre med hvordan politikere og medier i overskuddslandene i nord presenterer de problemene de står overfor, i møte med egne innbyggere. Her gjenstår det mye i land som Tyskland, Nederland og Finland.
Når det gjelder de grunnleggende betingelsene for vellykket utvikling kan det være på sin plass å minnes hva økonomen og urbanisten Jane Jacobs en gang sa: «Når det gjelder utvikling er det enten gjør-det-selv – eller ikke i det hele tatt». La oss håpe at den nærmeste fremtiden innebærer at flere europeere får bedre muligheter til å gjøre det selv. Det hviler i så måte et stort ansvar på europeiske politikernes skuldre. Det ansvaret kan gjøres lettere å bære hvis man raskt tar tak i de forslagene som INET-økonomene har fremmet.
Referanser
Richard C. Koo, Revitalizing the Eurozone without Fiscal Union, Nomura Research Institute, March 16 2012, publisert på INETeconomics.org
Institute for New Economic Thinking, Breaking the Deadlock: A Path Out of the Crisis, 23. Juli 2012, INETeconomics.org
Intervju med Peter Bofinger i Deutschlandsradio 22.05.2012, publisert på www.dradio.de under tittelen Bofinger: Sparkurs in der Eurokrise ist gescheitert. Sitat: «Bei der Konzeption, die in den letzten zwei Jahren verfolgt wurde, ging es darum, möglichst schnell möglichst viel zu konsolidieren, und das ist eine Strategie, die gescheitert ist.»
