Hayek om frihet og ny kunnskap

Blant Friedrich Hayeks siste ord i The Constitution of Liberty (1960) finner vi disse - kanskje ikke helt uten relevans til den aktuelle norske diskusjonen omkring forskning og innovasjon?

Nowhere is freedom more important than where our ignorance is greatest - at the boundaries of knowledge, in other words, where nobody can predict what lies a step ahead .......It is wherever man reaches beyond his present self, where the new emerges and assessment lies in the future, that liberty ultimately shows its value.

Hayek trakk videre linjene til Wilhelm von Humboldts berømte ord, som John Stuart Mill innledet sitt essay On Liberty (1859) med:

The grand, the leading principle, towards which every argument unfolded in these pages directly converges, is the absolute and essential importance of human development in its richest diversity

Kloke ord, ikke sant. Og de minner meg om historikeren Nathan Rosenbergs tolkning av den vestlige formelen for økonomisk utvikling i How The West Grew Rich (1986):

autonomy, experimentation and diversity

Så kan vi saktens spørre: I hvilken grad finner vi tegn til slik visdom i den norske forsknings- og innovasjonspolitikken? Vel, tenk om vi hadde vært så heldige å kunne svart ja!

Adam Smiths system of natural liberty and perfect justice (1)

Dette innlegget er det første i en serie korte innlegg om Adam Smith som vil bli publisert på denne bloggen i tiden fremover.

Hvorfor en serie med korte innlegg om Adam Smith? Har ikke moralfilosofen, rettsfilosofen, statsviteren, historikeren og samfunnsøkonomen (en av de aller første) Adam Smith fått nok oppmerksomhet? Mitt korte svar er naturlig nok et nei. Det lange svaret er todelt: 1)Adam Smith er mye sitert men lite lest, og mange tolkninger gir et feilaktig bilde av det grunnleggende samfunnsynet han stod for. Jeg vil derfor gjerne forsøke å formidle et mer nyansert bilde av denne viktige samfunntenkeren. 2) Den andre grunnen er mer personlig. Jeg kan fortsatt huske den spesielle nysgjerrigheten noen korte historiske beskrivelser av Adam Smiths syn på frihandel og arbeidsdeling vekket i meg (omtrent på samme tid som den første folkeavstemningen omkring norsk EF-medlemskap) tidlig på 70-tallet. Det var nok min egentlige introduksjon til samfunnsøkonomisk teori og tenkning - og til den internasjonale liberale idétradisjonen.

En av Adam Smiths spesialiteter besto i å forsøke å forstå samfunnsøkonomien i lys av en universalistisk forståelse av menneskets iboende tilbøyeligheter til å gjøre både gode og mindre gode ting. Blant de gode tilbøyelighetene hører følgende:

• "A propensity to truck and barter"

• Menneskets trang til å bedre sin livssituasjon

• Tilbøyeligheten til å spare og investere i fremtiden

• Opptre med måtehold, forsiktighet og ansvarlighet

Blant de mindre gode sidene, som det gis en hel del historiske eksempler på i Wealth of Nations, hører disse:

• Latskap og tilbøyeligheten til å jukse seg til løsninger

• Fristelsen å lure andre og skjule dårlige hensikter gjennom selvproklamert samfunnsstøtte: "I have never known much good done by those who have affected to trade for the public good"

• Tilbøyeligheten til å monopolisere og tilrive seg privilegier på andres bekostning

Man kan trygt si at Adam Smith fullt ut aksepterte det faktum at han levde i en uperfekt verden. Han søkte heller aldri utopiske idealløsninger. Smith var essensielt en empirisk orientert samfunnskritiker som var genuint opptatt av å påpeke hva han mente burde gjøres for å skape forbedringer i samfunnet. Han var overbevist om at reelle forbedringer måtte tuftes på en realistisk bedømmelse av menneskets tilbøyeligheter - og de forholdene som former menneskets reelle adferd.

Jeg vil driste meg til følgende essensbeskrivelse av Wealth of Nations: Dette hovedverket dreide seg stort sett om å hvordan samfunnsfelleskapet bør forme insitamenter for menneskelig adferd som sannsynliggjør at egeninteressen temmes på en slik måte at den harmoniserer med det felles beste - the common good. For Adam Smith var ikke dette et spørsmål om laissez faire, men en viktig kontinuerlig politisk oppgave for et godt styresett i tråd med "the liberal plan of equality, liberty and justice".

Adam Smith var utvilsomt av den grunnleggende mening at den sikreste veien til samfunnsforbedringer for det store flertallet av vanlige mennesker i sin samtid bestod i å erstatte privilegiesamfunnets "systems of preference and restraint" med "the liberal system of natural liberty and perfect justice". Smith hadde alltid menneskene i tankene når han skrev, og karakteristisk nok hadde han en sterk tendens til å snakke den svake parts sak. Ikke sjelden var den svake parts sak et spørsmål om frigjøring fra undertrykkende avhengighetsforhold og tvang. La meg derfor avslutte med et sitat fra Letters of Jurisprudence, som karakteristisk nok også peker tilbake på hans tanker i The Theory of Moral Sentiments:

"Nothing tends so much to corrupt mankind as dependencey, while independencey still encreases the honesty of the people. The establishment of commerce and manufactures, which brings about this independencey, is the best police for preventing crimes. The common people have better wages in this way than in any other, and in consequence of this a general probity of manners takes place thro' the whole country."

Politiske innovasjonsproblemer

Hvordan vi skal klare å legge forholdene bedre til rette for verdiskapende entreprenørskap og innovasjon hvis vi ikke engang er i stand til å føre en åpen og informert samfunnsdebatt om temaet?

Men, det finnes også flere norske innovasjonsgåter. Kunnskapsnivået og forståelsen omkring temaet synes å stå på stedet hvil, og det bidrar heller ikke nevneverdig til å vekke til live en sovende offentlig diskusjon om temaet. Derimot opplever vi hvert år å høre de samme bortforklaringene fra de samme ekspertene på tilnærmet akkurat de samme spørsmålene om hvorfor Norge scorer så dårlig på internasjonale målinger knyttet til forskning og innovasjon. Ikke akkurat egenskaper man forbinder med kunnskapsvekst, kreativitet og nyskaping!

To talende eksempler på de vanligste mer eller mindre tvilsomme bortforklaringene til at Norge havnet på 19. plass i den siste European Innovation Scoreboard (EIS) 2009 var å lese i innleggene til Gunn Ovesen og Arvid Hallén i Aftenposten 6. august, lederne for henholdsvis Innovasjon Norge og Norges forskningsråd. Nok en gang finner vi varianter av følgende tre gjengangere: ”den norske næringsstrukturen er spesiell”, ”viktige innovative norske bedrifter (bl. a. innen offshoreindustrien) er mangelfullt representert i undersøkelsene”, og at ”oljeeventyret er blitt en sovepute”.

De mange bortforklaringene er også sikre symptomer på hvorfor vi i Norge ikke har hatt en åpen og konstruktiv samfunnsdebatt omkring det kanskje aller viktigste næringspolitiske temaet knyttet til vår fremtidige verdiskaping. Tenk om de samme myndighetsaktørene innen norsk forskning og innovasjon i stedet for å bruke energi på å benekte og så tvil om fakta i stedet viste tydeligere tegn til konstruktiv nysgjerrighet og reell evne og vilje til å skape forbedringer?

Det problematiske med de til kjedsommelighet gjentatte bortforklaringene er at de virker forstummende på debatten og direkte hemmende på kunnskapsvekst og forståelse av hvilke utfordringer vi står overfor knyttet til forskning, entreprenørskap og innovasjon i et dynamisk og verdiskapende perspektiv. Skal vi komme videre må vi både forstå Norge som en essensielt innovasjonsdrevet økonomi, og vi må gå langt grundigere og mer kompetent til verks i våre analyser, og vi må begynne å stille langt flere krevende og vanskelige spørsmål.

Det er nemlig ingen mangel på viktige fakta og spørsmål å ta tak i. Her er et lite utvalg:

• I Norge fokuseres det nesten utelukkende på hvor stor innovasjonsinnsatsen er, og Norges 19. plass i den siste EIS-rangeringen gjenspeiler i hovedsak dette perspektivet. I et mer verdiskapende perspektiv derimot, er det langt mer relevant å fokusere på resultater og effekten av innovasjonsinnsatsen – på innovasjonsproduktiviteten, for øvrig et ord jeg aldri har hørt eller sett brukt av Innovasjon Norge. I en dokumentert produktivitetsanalyse jeg foretok 2005 , på grunnlag EIS-data for ulike indikatorer på input og output i innovasjonsprosessen, fremkom det med all tydelighet at Norges internasjonale score faktisk var vesentlig svakere på innovasjonsproduktivitet enn på innovasjonsinnsats! Fordelen med en slik innfallsvinkel og metode er dessuten at mulige bortforklaringer knyttet til næringsstruktur og skjevt bedriftsutvalg vanskelig kan gjøres gjeldende. Også når man går dypere inn i EIS 2009 fremkommer det – helt i tråd med mine funn fra 2005 – at Norges rangering er bemerkelsesverdig lav på nettopp de to områdene som gir de sterkeste indikasjonene på verdiskapende innovasjon: 26. plass blant 28 land på varemerkeregistrering og 33. plass blant 33 land på andelen av bedriftenes totalomsetningen som skriver seg fra nye produkter. Vi trenger derfor ikke tvile på at vi har en tydelig markedsrettet innovasjonsutfordring! Men, har vi en politikk og virkmidler som treffer problemstillingen?

• Det finnes i det norske virkemiddelapparatet knyttet til Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd anslagvis 240 – 260 ulike offentlige programmer og støtteordninger knyttet til det å starte, drive og ekspandere norske bedrifter. Hva vet vi egentlig om effekten av dette regimet? Hvilke konsekvenser har kompleksiten og tidsforbruket knyttet til å finne frem, søke, bruke, følge opp og rapportere knyttet til disse virkemidlene? Finnes det alvorlige problemstillinger knyttet til avhengighetsforhold, skjult forskjellsbehandling og uheldig kameraderi i søknadsbehandlingen? Og, hva er konsekvensene av at en stor del av støtten gjennom Innovasjon Norge er knyttet til en rekke kriterier som geografi, næringssektor og kjønn? Vil vi få tilstrekkelig pålitelige og uhildede svar på slike spørsmål i den eksterne evalueringen av Innovasjon Norges virksomhet som regjeringen har bebudet skal være klar en gang i sommer?

• Hva hvis Innovasjon Norge alternativt ble snudd på hodet, slik at eksempelvis størstedelen av all etablererstøtte, innovasjonsstøtte og tilførsel av risikokapital ble allokert helt åpent, kun basert på kommersielle og markedsbaserte vurderinger, og kun som en forsterkning av matchende private såkorn- og ventureinvesteringer – slik at den offentlige støtten i realiteten ble markedsstyrt, og ikke styrt av det offentlige? Det er i hovedtrekk denne alternative vinklingen som ligger til grunn for flere vellykkede offentlige satsinger på innovasjon og entreprenørskap i USA, New Zealand og i Israel. Hvorfor diskuteres ikke slike alternativer i Norge?

• Hva med den offentlige norske forskningsinnsatsen? Mange tegn tyder på at den offentlige forskningsinnsatsen i Norge lider av alvorlige systemfeil. Kan det for eksempel tenkes at forskningens frihet, uavhengighet og kreativitet undergraves av den sterke sentraliserte (og regionaliserte) programstyringen gjennom forskningsrådet? Kan det også tenkes at vi i dag hemmer både forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler gjennom altfor lave basisbevilgninger – som i sin tur hindrer både den frie forskningen og muligheten for deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer. Kan det ikke også tenkes at det overdrevne programfikserte og sentralstyrte forskningsregimet bidrar til å skape et like overdrevet søknadsorientert forskningsbyråkrati – og virker kontraproduktivt inn på den reelle forskningsinnsatsen?

Det ligger i både forskningens, kreativitetens, entreprenørskapets og i de verdiskapende innovasjonenes natur at de trives best innenfor en ramme som fremmer autonomi, mangfold og eksperimentering – forsterket av insitamenter som belønner produktiv adferd. Hvem kan med hånden på hjertet si at det norske forsknings- og innovasjonsregimet lever opp til slike kjennetegn?

Skal vi løse den norske innovasjonsgåten må vi snarest slutte med både bortforklaringer og middelmådig politikk som ikke en gang blir diskutert kritisk i det offentlige rom. Ingen bør være i tvil om at vi har et valg. Vi må slutte å oppføre oss som om vi allerede har oppnådd den perfekte tilstand, og at det er nytteløst å tenke nytt. Vi trenger en levende, frimodig og opplyst debatt om et av våre viktigste fremtidsrettede samfunnsspørsmål. En slik debatt er også viktig for å motvirke at befestede særinteresser får lov til låse fremtiden fast i dagens status quo tilstand.

Gründerne skaper fremtidens jobber

Tall fra Statistisk Sentralbyrå forteller noe interessant om hvor de nye jobbene i norsk næringsliv kom i perioden 2002 – 2007. Fasit er at nesten samtlige nye jobber i denne perioden ble skapt i bedrifter som var 5 år eller yngre.

Helt konkret økte sysselsettingen i alle markedsrettede foretak i perioden med 67 000 personer. Denne nettoøkningen forklares av følgende bruttotall: Sysselsettingsveksten i overlevende foretak som var 5 år eller yngre var på hele 248 000, mens sysselsettingsnedgangen i alle øvrige foretak var på 181 000 personer.

Slike tall forteller at vi som samfunn er helt avhengig av gründerne som skaper fremtidens jobber. Uten gründere med motivasjon, vilje og evne til å satse på nye ideer som skaper nye jobber, så stopper Norge. Så enkelt er det.

Kapitalismen og det konservative problem

Publisert i Minerva på nett 09.08.2010

De to siste tiårene vil utvilsomt gå inn i historien som en av de sterkeste vekstperiodene i verdensøkonomien noen sinne. Og det til tross for at perioden startet med bank- og finanskriser i den rike delen av verden, og på toppen av det hele også ble avrundet med den mest omfattende og alvorlige finanskrisen siden 30-tallet, samt den etterfølgende bølgedalen som har fått navnet The Great Recession – også denne gangen med tyngdepunkt i den rike delen av verden. I tillegg var perioden preget av flere alvorlige internasjonale valuta- og finanskriser i Latin-Amerika, Russland og i Asia, foruten den mye omtalte dot.com krisen.

Likevel har flere hundre millioner mennesker blitt løftet opp av den dypeste fattigdom, og utallige flere mennesker kan nå se fremtiden i møte med berettigede forventninger om et friere og bedre liv. Ikke minst gjelder dette mange i Kina, India, resten av Asia, samt mange land i Latin-Amerika, Sentral- og Øst-Europa. Det er i det hele tatt liten tvil om at mye har gått bra. Fremgangens kilder er dessuten begripelige: En dynamisk kombinasjon av åpnere markeder, styrking av den private eiendomsretten, styrking av rettsikkerheten, økonomisk liberalisering (spesielt i tidligere kommandoøkonomier), en verdensomspennende IKT-revolusjon, samt økt verdiskaping i den rike delen av verden gjennom innovasjon og entreprenørskap. Alt dette har bidratt til en enorm vekst i markedsøkonomiens utbredelse, som i sin tur har banet veien for sterk produktivitetsvekst gjennom en ny internasjonal arbeidsdeling som hele tiden drives frem av produktive incitamenter og åpen konkurranse med et sterkt innslag av innovasjon og kreativ ødeleggelse på tvers av landegrensene.

Så, til et mer tidsaktuelt perspektiv. Kan det tenkes at den underliggende internasjonale vekstkraften som vi har opplevd i de siste par tiårene har vært så sterk at den faktisk også har skjult en rekke negative konsekvenser av de siste tiårenes økonomisk-politiske feilgrep og unnlatelsessynder? Kan det dessuten tenkes at effekten av de senere tiårenes enorme økning i omfanget av den markedsbaserte økonomisk integrasjonen på tvers av landegrensene vil avta fremover? Og, vil vi i den rike delen av verden i så fall også bli tvunget til å ta langt sterkere tak i de problemene vi har unnlatt å løse – og som vi fortsatt vil slite alvorlig med hvis vi ikke evner å gjennomføre viktige forbedringer? Etter min oppfatning er det sannsynlig at det riktige svaret er ja på alle disse tre spørsmålene.

Hvis min trippel-ja-vurdering er noenlunde riktig er det også naturlig å rette et sterkere søkelys på et problemkompleks som jeg har valgt å kalle myten om kapitalismen og den konservative undergravingen av markedsøkonomiens dynamiske verdiskapende egenskaper.

Myten om kapitalismen

Den stadig økte forekomsten av ordet ”kapitalisme” i offentligheten er etter min mening et svært dårlig tegn på vår evne til å se behovet for økonomisk-politiske forbedringer. Og, da er det forbedringer og reformer med et liberalt fortegn jeg har i tankene – vel å merke. De som nå er opptatt av å trøste seg med at ”kapitalismen” har vist seg å overleve på nytt, og som finner det betimelig å understreke at fremdeles er det ingen som har noe bedre alternativ å tilby enn ”kapitalismen” beviser at de ikke har forstått særlig mye av de problemene vi står overfor. Jeg vil driste meg til å påstå at nettopp dette symptomet på manglende forståelse og mangel på markedsøkonomisk dannelse er det farligste av dem alle. Grunnen til at jeg hevder dette så sterkt som jeg gjør vil forhåpentligvis fremgå i det følgende.

For hva er det egentlig som menes med ”kapitalismen”, begrepet som Karl Marx oppfant relativt sent i sin karriere som et spisset klassekampbegrep på det økonomiske systemet han så var i ferd med å bli det dominerende mot slutten av 1800-tallet? Dette systemet, spesielt på det europeiske kontinentet, var et storindustrisystem styrt av en ganske liten elite innen stat, næringsliv og finans – med et stadig sterkere preg av statsbeskyttet kartellvirksomhet, monopolisme, imperialismekoblinger, beskyttelse mot utenlandsk konkurranse og ikke sjelden gjennomsyret av et regime som systematisk konsentrerte makt blant sine priviligerte gjennom ”sosialisering av tap og privatisering av profitt”. Et system som senere skulle vise seg å passe godt inn i den ekstremvarianten som ble hyllet frem fra oven som fremtidens løsning i det fascistiske Italia og i det nasjonalsosialistiske Tyskland i mellomkrigstiden.

Det tilhører et viktig kapittel av vår nyere økonomiske historie (og markedsøkonomiske dannelse) at det nettopp var denne anti-liberale kapitalismen som Ludwig Erhard ville til livs – for evig og alltid – i sin utrettelige kamp for å frigjøre Tyskland gjennom den sosiale markedsøkonomiens fokus på desentralisering, maktspredning og ikke minst frie og åpne konkurranse. Erhard brukte naturlig nok aldri ordet kapitalisme, annet enn i negativ betydning. Det samme gjaldt hans liberale rådgivere, som Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke. Röpkes ord fra 1948 i Civitas Humana er i så måte illustrerende og klare nok:

”Genuine market economy and a competitive structure are just what capitalism has not been at any rate for the past fifty years, and this has been the case to an ever greater and disturbing extent.”

Det var nok mange grunner til at forfatteren av The Pure Theory of Capital, Friedrich Hayek konsekvent heller ikke benyttet begrepet kapitalisme i positiv forstand. En av grunnene lignet nok svært mye på den som gjorde seg gjeldende hos Erhard, Rüstow og Röpke.

Den nyere formen av begrepet kapitalisme er utvilsomt av amerikansk opphav, og jeg mistenker at Schumpeters Capitalism, Socialism and Democracy (1943) har bidratt sterkt til at begrepet er blitt mer stuerent, for ikke å si blitt et popord blant intellektuelle. Schumpeter var imidlertid ikke særlig presis i sin egen omgang med begrepet, og han hadde en sterk tilbøyelighet til å ta i bruk Marx på sin egen måte, og spådde da også at kapitalismen ikke ville overleve sin egen (byråkratiserte, kalde og sjelløse) suksess! Det amerikanske kapitalisme-begrepet er imidlertid like håpløst som det europeiske, bare av andre grunner. Enten brukes det som en populærfremstilling av det økonomiske systemet som eksisterer i USA til enhver tid, eller så betyr det et økonomisk system som bygger på privat eiendomsrett, rettstaten – og for øvrig ingen offentlig innblanding. Ekstremvarianten finnes man hos filosofen Ayn Rand, som i ly av en påstått hyperrasjonell filosofi, presenterte laissez faire kapitalismen som ”det ukjente ideal” – ja sogar som et objekt for estetisk hyldest! Etternavnet Rand adopterte hun selv fra merkenavnet på sin egen skrivemaskin, en Sperry Rand! Men for Ayn Rand var jo også nestekjærlighet et tegn på moralsk forfall, hvilket nok mange vil betrakte som en temmelig enstående posisjon å innta i samfunnsdebatten.

Hvem andre trenger så et begrep som ”kapitalismen”, et begrep som antyder å være noe helt konkret og bestemt – nærmest noe tidløst? Finnes i det hele tatt ”kapitalismen”? Et godt svar på hvorfor svaret sannsynligvis ligger nærmere et nei enn et ja er nylig beskrevet meget godt av tre amerikanske økonomer, William Baumol, Robert Litan og Carl Schramm i Good Capitalism, Bad Capitalism, and the Economics of Growth and Prosperity (2007). De hevder at vi i hvert fall må skille mellom fire ulike typer kapitalisme, alle med referanse til vår egen samtid:

”state-guided, oligarchic, big-firm, and entrepreneurial.”

Noen vil kanskje tenke på Milton Friedman og Ludwig von Mises. Vel, Friedman brukte så å si heller aldri begrepet kapitalisme (tittelen på boken Capitalism and Freedom utgjør faktisk ett av to små unntak i hele boken, og man skal lete lenge for å finne k-ordet også i Free to Choose). Inntil Mises ankom USA i 1940 brukte han stort sett kun begrepet kapitalisme i den kapitalteoretiske og Böhm-Bawerkske betydningen: et økonomisk system er mer kapitalistisk desto mer kapitalintensive produksjonsprosessene er. Selv etter 1940 tilhører begrepet kapitalisme hos Mises kun et hjelpebegrep, med ett unntak: Der han kommenterer de som selv hevder å være motstandere av kapitalismen.

Så, i fare for litt repetisjon: Hvem trenger så egentlig begrepet ”kapitalismen”? Mitt svartips er dette: Kanskje først og fremst de som ikke har noen ideer om hva som trenger å bli forbedret – med andre ord de som er fornøyd med status quo. Problemet er bare at en intet-er-nytt-under-solen-konservatisme som er mest opptatt av å bevare eller gjenopprette et tidligere status quo utgjør et ikke ubetydelig samfunnsproblem i en dynamisk verden.

Det konservative problem

Stikk i strid med det noen naive kapitalismeforsvarere later til å tro er det helt utopisk å forestille seg at en produktiv og velfungerende markedsøkonomi helt av seg selv, nærmest automatisk, vil være i stand til å utvikle sine egne spilleregler. Eksempelvis er det ganske utenkelig å forestille seg en dynamisk markedsøkonomi – for ikke å snakke om en eller annen form for meningsfull kapitalisme – uten mulighet til å mobilisere investeringskapital gjennom aksjeselskaper. Aksjeselskapsformen var en gang en institusjonell innovasjon som ga kapitaleiere sterkere insitamenter til å investere i næringsvirksomhet basert på en regulert og rettsbeskyttet adgang til begrenset eieransvar, mot å imøtekomme et sett av krav som ivaretar hensynet til samfunnet og andre kreditorer. Innovasjonen reduserte investeringsrisikoen betydelig, og var en politisk innovasjon skapt i Nederland på 1600-tallet. Dette er bare et av mange eksempler på at markedsøkonomien er helt avhengig av produktive spilleregler, som etableres, legitimeres og håndheves av storsamfunnet.

Den store utfordringen vi kontinuerlig står overfor i en dynamisk verden er å videreutvikle de institusjonene (spillereglene) som trengs for å skape og gjenskape produktivitetsfremmende insitamenter – selve basisforutsetningen for økonomisk vekst. Dét er ingen enkel oppgave i en dynamisk verden, spesielt fordi våre teorier (spesielt nyklassiske økonomiske teorier) har en tendens til å være statiske og ute av stand til å holde tritt med virkelighetens kontinuerlige utvikling. Likevel er denne oppgaven helt avgjørende for vår økonomiske utvikling. Det store konservative problemet er i dette perspektivet tydelig nok. Det består i en tilbøyelighet til å sementere status quo, og til å la være å reformere viktige spilleregler i lys av endrede forhold og en vesentlig ny virkelighet. Douglass North har beskrevet problemet slik i Understanding the Process of Economic Change (2005):

”The result is all too frequently policy prescriptions that produce results at odds with intentions because policy derived from static theory in a dynamic setting is going to produce unanticipated (and unpleasant) outcomes.”

Det underliggende problemet kan både skyldes manglende forståelse av viktige (dynamiske) markedsøkonomiske sammenhenger, men kan også skyldes en grunnleggende aversjon mot å være nysgjerrig, tenke kritisk og ta proaktive initiativ til forbedringer gjennom liberale reformer blant de som påvirker de politiske beslutningene.

Ordet konservativ må i denne sammenheng forstås langt videre enn å være forbeholdt politisk konservative personer og miljøer. Likevel er det i vår tid naturlig å rette et stadig skarpere søkelys mot nettopp politisk konservative krefter.

La oss se på noen betydelige utfordringer og problemer – men også motsvarende muligheter. De mest dramatiske problemene har sitt utspring i finans- og kapitalmarkedene, uten å glemme at den rike verdens feilgrep og unnlatelsessynder spenner over et videre spekter. Her er noen internasjonale eksempler, samt et par norske:

• Hva kommer det av ingen land hittil har lært tilstrekkelig av bank- og finanskrisene på 80- og 90-tallet til å forstå at den farligste formen for kunstig pris- og kredittvekst er knyttet til kapitalintensive objekter som boliger, eiendommer og verdipapirer? Sentralbankenes snevre inflasjonsstyring etter utelukkende konsumprisindeksen har på nytt vist seg å være utilstrekkelig med sikte på å fremme finansiell stabilitet. Hvor er forslagene som kan gi sentralbankene et fornyet og mer relevant mandat?

• Hvis sjefen for det britiske finanstilsynet Lord Turner har rett så har vi vært vitne til en finansiell tragedie hvor rundt 4 av 5 finansielle transaksjoner ikke på noen måte kunne sies å ha fylt en verdiskapende funksjon for økonomien som helhet – snarere det motsatte – samtidig som den ekstreme finansekspansjonen har skapt illusoriske fortjenester og eventyrlige økonomiske gevinster for et bittelite mindertall av befolkningen. Spillereglene i dette tilfellet skapte i realiteten insitamenter som fremmet uproduktiv adferd, og som resulterte i en de facto verdioverføring til en liten utvalgt gruppe, på bekostning av et ukjent antall kunder og eiere uten innflytelse. Hvordan kunne det ha seg at denne massive formen for verdiødeleggelse fikk lov til å skje uten knapt et kritisk spørsmål i det offentlige rom?

• Hvordan kunne det ha seg at en tilnærmet uregulert finansiell skyggenæring fikk lov til å utvikle seg i USA basert på et uoversiktelig antall derivatprodukter og om mulig enda mer uoversiktelig informasjon om de nye verdipapirenes reelle verdi- og risikosammensetning? For ikke å glemme fraværet av kritiske blikk på en kapitalgearing uten historisk sidestykke (1:50) blant et stort antall aktører med strålende credit rating. Hvorfor måtte det en insider som George Soros til for å advare omverdenen om at enkelte papirer (som credit default swaps) i realiteten var å betrakte som ”financial weapons of mass destruction”?

• Hva kommer det av at nesten ingen ropte et varsko i lys av boligkreditt- og boligprisboomen i USA og i England, spesielt etter den desperate lavrentepolitikken etter 9/11?

• Hva kan det skyldes at rundt 20 år med Helmut Kohl, Gerhard Schröder og Angela Merkel ikke har resultert i noen nevneverdige regulatorisk forenkling og liberalisering av produkt- og tjenestemarkedene i Tyskland, med unntak av energimarkedet? Eller hvorfor har det vist seg nærmest umulig å gjennomføre markedsliberaliserende reformer i Frankrike og Italia under gjentatte konservative regjeringer, eller hva kan forklare fraværet av overmodne arbeidsmarkedsreformer (som ville redusert den seiglivede massearbeidsledigheten radikalt) under både konservative og sosialistiske regjeringer i Spania?

• Hva kommer det av at verdens toneangivende land ikke har klart å sluttføre Doha-runden i regi av WTO, med sikte å skape nye muligheter for vekst og utvikling gjennom friere handel og et mer tillitsskapende internasjonalt samarbeidsklima?

• Behovet for å skape nye, verdiskapende og varige jobber i den rike verden i årene fremover er en formidabel utfordring. Skal vi lykkes er det helt naturlig å forvente at minst ¾ av alle nye jobber i det private næringslivet det neste tiåret vil komme i nystartede foretak og i hurtigvoksende unge bedrifter – hvoriblant kanskje bare 3 % virkelig viser seg å være høypotensielle kimer til nye store virksomheter. Hvordan kan det da ha seg at vi hører så lite om reformer som sannsynliggjør at forholdene virkelig legges bedre til rette for at dette kan lykkes?

• Hva kommer det av at vi i Norge ikke en gang har en åpen offentlig diskusjon om de rundt 240-260 ulike offentlige støtteordningene som eksisterer knyttet til det å starte, drive og ekspandere bedrifter faktisk virker etter hensikten? Eller hva skyldes det at ingen tar opp, eller tør ta opp (?) det problemet at vi i Norge synes å lide av en ekstremt lav innovasjonsproduktivitet, samtidig som vi vet av vår fremtidige velferd er kritisk avhengig av innovasjonsdrevet verdiskaping? Dessuten: Kan dette skyldes at vi har satset mer på å bygge opp et støtteprogramorientert og avhengighetsfremmende innovasjonsbyråkrati enn å legge forholdene vesentlig bedre til rette for markedsrettet og uavhengig innovasjon og entreprenørskap støttet opp av økt privat risikotaking og sterkere privat venturekapitalisering av lovende nyskaping?

• Hva kommer det av at vi i verdens rikeste land (Norge) i lengre tid har klart det mesterstykket å ikke evne å investere tistrekkelig i viktig fremtidsrettet samfunnsinfrastruktur som veier og jernbane, samtidig som vi sløser bort flere titalls milliarder kroner bare på et kunstig høyt sykefravær med 100% lønnskompensasjon hvert år?

Uansett hvilke utfordringer jeg har nevnt her, så er det vanskelig å komme utenom en gjennomgående årsak til at verden ikke synes å bevege seg fremover på mange av de nevnte områdene. En hovedårsak er at altfor mange sterkt befestede særinteresser ser seg best tjent med å sikre seg fortsatt tilgang til tilkjempede privilegier og særgevinster knyttet til status quo – og at de får viljen sin gjennom av politikere som ikke evner å forstå problemene, eller som selv ser seg tjent med en prolongering av status quo.

Som jeg har gitt uttrykk for tidligere er et konservativt forsvar for en liberal og dynamisk markedsøkonomi mer enn et contradictio in adjecto. Kombinasjonen utgjør en direkte selvmotsigelse – og historien er full av eksempler på nettopp det. En liberal markedsøkonomi forutsetter at det finnes tilstrekkelig mange liberale reformister, like mye som et demokrati er avhengig av et tilstrekkelig antall samfunnsengasjerte mennesker med et sant demokratisk sinnelag.

Et av vår tids største problemer er at det finnes så altfor få genuine offentlige markedsliberale reformister tilstede i samfunnsdebatten. Til gjengjeld finnes det en sann overflod av tåkeprat om ”kapitalismen” og farlig mange søvngjengere som tilsynelatende ikke klarer annet enn å gå rundt grøten i status quo. Det er på tide at vi evner å frigjøre oss fra det tankeløse status quo tyranniet!

Tre grep for en mer robust penge- og finanspolitikk

En forkortet utgave av artikkelen ble publisert i DN 23.06.2010

Vi befinner oss nå i en ny fase av den internasjonale økonomiske krisen som ble utløst av finanskrisen i 2008. Etter en serie av store offentlige redningsaksjoner, sterke budsjettstimulanser, samt en eksepsjonell ekspansiv pengepolitikk med et vedvarende rekordlavt rentenivå, står mange land i Europa nå overfor en ny makroøkonomisk hovedutfordring. Den nye hovedutfordringen består i å løse den truende gjeldskrisen gjennom nye tillitsbyggende grep for å styrke de offentlige budsjettene, uten samtidig å ødelegge kimene til ny økonomisk oppgang.

I internasjonalt perspektiv står vi i Norge fortsatt i en særstilling, med våre robuste statsfinanser. Norsk nærings- og arbeidsliv er til nå også rammet mildere av den internasjonale nedgangsperioden sammenlignet med mange andre land. Den spesielle økonomiske handlingsfriheten som regjeringen har må imidlertid ikke bli en sovepute, og heller ikke en unnskyldning mot å ta viktige grep for fremtiden.

Samtidig som vi støtter regjeringens skrittvise vei tilbake til handlingsregelens krav til statsbudsjettet, mener Venstre at tiden nå er moden for å konkretisere en mer stabiliserende penge- og finanspolitikk for fremtiden. Venstre foreslår tre penge- og finanspolitiske hovedgrep som vil gjøre norsk økonomi bedre rustet til å motstå fremtidige økonomiske kriser og konjunktursvingninger:

• En pengepolitisk reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling av destabiliserende finansielle bobler
• Strengere krav til egenkapitaldekning og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak
• Styrking av mangfoldet og virksom konkurranse i finansnæringen

Norges Banks pengepolitiske mandat bør utvides

Vi har ennå ikke tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen på 80-tallet, som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen. For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen. Gjentatte erfaringer har tydelig vist at denne snevre tilnærmingen til inflasjonsstyring lett skaper et slør for de problemene som skapes gjennom en overdrevet sterk penge- og kredittvekst. Dette skyldes at den farlige formen for kredittvekst i stadig større grad gir seg til kjenne gjennom oppbåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser som ikke er innebygget i konsumprisindeksen.

Derfor mener Venstre at det nå er viktig at det blir foretatt en konkret utredning med sikte på å utvide Norges Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag gir sentralbanken et uttalt krav om også å motvirke overdreven oppblåsning av prisene på kredittsensitive aktiva som boliger, eiendommer og verdipapirer. Etter Venstres mening vil en slik utvidelse av Norges Banks mandat også gi et viktig bidrag til å styrke sentralbankens reelle muligheter til å ivareta en av sine eksisterende hovedoppgaver; å fremme finansiell stabilitet.
I denne sammenheng bør det også vurderes å gi Norges Bank nye motsykliske virkemidler, som et mandat til å endre minimumsnivået på egenkapitaldekning blant banker og finansforetak innenfor et fastlagt handlingsrom. En slik forsterkning av sentralbankens virkemidler vil dessuten være helt i tråd med de retningslinjer som er foreslått i Basel Committee on Banking Supervision og i Financial Stability Board.

Strengere kapital- og likviditetskrav for banker og finansforetak

Det overordnede målet for det pågående internasjonale arbeidet med nye finansregulatoriske reformer (Basel III) er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Venstre mener at Norge bør gi et tydelig bidrag i dette arbeidet gjennom å være blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale krav til banker og finansforetak. Sentralt i dette arbeidet står økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning, samt strengere krav til likviditetsreserver. Mer robuste banker og finansforetak, som på egen hånd tåler å stå i mot kortsiktige likviditetskriser, er av stor betydning for norsk næringslivs langsiktige utvikling og verdiskaping.

Norge har allerede et aktivt Finanstilsyn som fører betryggende tilsyn med banker og finansforetak. Venstre mener likevel at det i tråd med Basel III prosessen også bør utredes å gi Finanstilsynet en utvidet instruksjonsmyndighet, for å styrke myndighetenes motsykliske virkemidler. Helt konkret bør det utredes å gi tilsynet rett til å kreve, innenfor nærmere bestemte rammer, at det enkelte finansforetak må avsette større tapsreserver basert på økt risikoeksponering og/eller unormalt sterk kredittvekst – og tilsvarende lempninger hvis utviklingen går i motsatt retning.

Slå ring rundt en mangfoldig bank- og finansnæring

En av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser i Norge er at de lokale, selveiende sparebankene har utgjort det klart mest stabiliserende elementet i det private delen av finansnæringen. Venstre mener det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer sikres i et fremtidsrettet perspektiv. Derfor vil Venstre slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner, kreve at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak bør tilstrebe størst mulig grad av likebehandling mellom små og store aktører, samt medvirke til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet styrkes.

Markedsliberal pragmatisme

Tidligere publisert i Minervas nettutgave 15.01.2009

Når basisrenten i Bank of England nå er satt ned til 1,5 prosent, det laveste nivået siden sentralbanken ble etablert i 1694, er det temmelig ekstraordinært. Likevel overgås dette desperat lave rentenivået av både Japan og USA. Her ligger styringsrentene nå på rundt null prosent, og underskuddet på det amerikanske statsbudsjettet for 2009 tegner til å komme opp i hele 10 prosent av brutto nasjonalprodukt. Slike fakta kan med rette kalles ekstreme. De taler også sitt eget språk som symboler på en alvorlig krise i verdensøkonomien, som i 2009 ventes å resultere i sterk økende arbeidsløshet og negativ realvekst for hele OECD-området – og i verste fall også for hele verden sett under ett. Stadig færre er lenger i tvil om at vi snakker om en verdensomspennende resesjon, som i mange land vil bli dyp og vare lenger enn et par kvartaler. Noen har også tatt i bruk begrepet depresjon, selv om det vel er få som tror vi kommer til å oppleve noe som kan sammenlignes med 30-årene. Mellom 1929 og 1932 sank BNP med 30 prosent i USA, og arbeidsløsheten kom opp i over 20 prosent.

Hvis proteksjonismen ikke får lov til å herje på nytt, og så lenge vi slipper å oppleve en markedsøkonomisk demontering i toneangivende land, er det svært lite sannsynlig at vi trenger å sammenligne vår tid med 30-årene. En annen grunn er, ikke minst takket være Keynes, at verdens ledere, sentralbanker og økonomer har lært så mye mer om nødvendigheten av å sette inn penge- og finanspolitiske mottiltak for å avverge de mest negative følgene av en finansiell kollaps.

Keynes fortsatt aktuell
Noen, som statsminister Stoltenberg, hevder at vi først og fremst trenger kriseløsninger som Keynes anbefalte i 1936. Stoltenberg presiserte før jul at hans regjering står for god gammeldags keynesiansk politikk, og varslet at regjeringens nye krisepakke i slutten av januar vil komme til å ha et sterkt innslag av midlertidige fiskale stimulanser i form av økte offentlige utgifter til blant annet oppussing av offentlige bygg og sterkere innsats innen veibygging og annen offentlig infrastruktur.

Andre, som Martin Wolf, mener at det vi i første rekke bør lære av Keynes er hans fordomsfrie og offensive måte å angripe krisens utfordringer på. ”His genius was to insist we should approach an economic system not as a morality play but as a technical challenge.” Denne egenskapen ved Keynes, koblet sammen med hans enorme liberale og reformistiske samfunnsengasjement, er den viktigste inspirasjonen som Keynes fortjener å bli forbundet med i vår tid. Keynes’ bidrag var kanskje aller størst som økonomisk-politisk rådgiver, og ikke som teoretiker. Joseph Schumpeter gikk i sin anmeldelse av Keynes berømte bok fra 1936 så langt som å hevde at hele General Theory i bunn og grunn var et mislykket forsøk på å sy teori rundt et konkret ærend: Å gi vestlige regjeringer et tydelig råd om å tilpasse den økonomiske politikken til en dyp krisesituasjon, hvor penge- og rentepolitikken ikke hadde mer å tilby i møte med likviditetsfellen.

Martin Wolf, som selv har kommet med et meget viktig bidrag til å forstå de store og vedvarende internasjonale ubalansenes bidrag til å skape grunnlaget for den internasjonale finanskrisen (Fixing Global Finance, 2008) peker også på en annen grunn til å lære mer av Keynes: Verdenssamfunnet har i lang tid forsømt sitt ansvar og sitt skapende engasjement for å videreutvikle bedre internasjonale institusjoner med sikte på å styrke de stabiliserende mekanismene som vi så sårt trenger innen internasjonal finans. Det handler både om risikokontrollerende og risikoreduserende mekanismer. Vi trenger bedre måter å motvirke store vedvarende ubalanser i verdensøkonomien. Uten en bedre balanse i den globale økonomiens etterspørselsfordeling vil vi komme til å slite lenge med denne krisen. Vi kan, som Wolf sier, ikke forvente at underskuddsland som USA og Storbritannia skal komme seg ut av krisen gjennom å overforbruke seg inn i en konkurslignende situasjon. Det var nettopp slike spørsmål Keynes hadde i tankene når han ga sine bidrag til å bygge et nytt fundament for etterkrigstidens internasjonal pengesystem på Bretton Woods-konferansen i 1944. Og det bør i denne sammenheng ikke glemmes at Keynes’ hovedmotivasjon var å skape et nytt grunnlag for en åpen og liberal verdensøkonomi – som et viktig bidrag til en fremtid preget av en liberal samfunnsorden forankret i demokratiet og rettstaten.

Vi tar alle for gitt at det finnes strenge forpliktende sikkerhetsregler innen internasjonal luftfart. Hvem vil i dag påstå at det er mindre viktig å legge strenge forpliktende sikkerhetsregler til grunn for et velfungerende, åpent og internasjonal finans- og pengesystem?

Veien ut av krisen
Økonomiske fenomener er komplekse fordi de grunnleggende sett er menneskelige, og de er plassert langt utenfor ethvert begrep om enkelhet, renhet og perfeksjon. Keynes’ unike pragmatisme var fundert i en grunnleggende aksept av at verden er kompleks, og at det beste vi kan gjøre er å bruke vår fornuft så godt vi kan, så fordomsfritt som mulig – og alltid med et åpent sinn. Keynes ville uten problemer kjent seg igjen i Kants kloke ord: ”Out of the crooked timber of humanity, no straight thing was ever made.” Eller som Martin Wolf nylig oppsummerte i sin artikkel om Keynes: ”..in economics, the truth is rarely pure and simple. That is, for me, the biggest lesson of this crisis. It is also the one Keynes himself still teaches.”

Med en slik grunnholdning skaper vi også rom for nye og bedre tanker for å forstå den virkeligheten som omgir oss. En liten detalj i så måte er at så mange av dem som nå bidrar til å utvikle vår forståelse og vårt engasjement for fornuftige kriseløsninger, effektiv stabilseringspolitikk og forbedrede rammebetingelser for en liberal markedsøkonomi er preget av den pragmatiske holdningen som var typisk for Keynes. Her er tre interessante økonomer som hver på sin måte viser at vår tids økonomiske problem ikke er at markedsøkonomien har spilt fallitt – men snarere at de politisk bestemte makroøkonomiske, regulatoriske og institusjonelle rammene for en liberal og dynamisk markedsøkonominavn er blitt forsømt i lang tid – og nå krever liberale reformer: George Cooper, Martin Wolf og Adair Turner.

Det som kjennetegner alle tre er at de tar til orde for bedre reguleringer, som er effektive, minimalistiske og som videreutvikler fundamentet for en dynamisk liberal markedsøkonomi – knyttet til penge- og kredittpolitikk, det internasjonale finanssystemet og regulering av banker og finansinstitusjoner. Eller sagt på en annen måte: Det Cooper, Wolf og Turner har bevist er at det finnes et fruktbart rom for pragmatiske markedsliberale forbedringer – et sted mellom Mises, Hayek og Keynes.

En annen fellesnevner er deres genuine samfunnsengasjement. Det kan minne litt om noen ord Austin Robinson en gang uttalte om Keynes: ”But we learnt something quite different from Keynes – that we had got to think about the world, we had got to care about the world; that if we were going to get the problems of the world straight we had got to do it by some hard fundamental thinking…that if we were not going to think about the world nobody else was…”

Ja, samfunnsøkonomer kan faktisk bidra med så mye mer enn å spå utfallet av neste rentemøte i Norges Bank. Den knappeste produksjonsfaktoren er i denne sammenheng – som i så mange andre sammenhenger – tenkning.