Økonomisk vekst er et resultat av produktivitetsvekst. Den
grunnleggende kilden til produktivitetsvekst er innovativt entreprenørskap som
gjennom en dynamisk konkurranseprosess endrer næringsstrukturen på en helt
spesiell måte: Nye og mer effektive måter å tilfredsstille våre behov på erstatter
gamle og mindre effektive måter. Det er denne kreative ødeleggelsesprosessen
som er den primære vekstmotoren i en dynamisk markedsøkonomi med næringsfrihet
som fremste kjennetegn.
I Norge er det litt annerledes. En stor del av vår vekst de
senere årene har kommet som en konsekvens av en uvanlig positiv utvikling i
vårt bytteforhold med utlandet, typisk kjennetegnet ved en kombinasjon av høyere
oljepriser og lavere priser på importerte forbruksvarer. Dette betyr en del i et
land hvor om lag 2/3 av eksportinntektene er oljebaserte, direkte eller
indirekte.
Et viktig spørsmål er derfor hvordan vi best kan møte og
motvirke denne sårbarheten og potensielle sentraliseringen i vår næringsstruktur.
Et annet spørsmål er om vi er på rett kurs i forhold til å mestre utfordringen
– eller ikke.
Hvis vi mener at den viktigste prioriteten nå er å legge
forholdene bedre til rette for et større desentralisert mangfold av nye
virksomheter, innovative gründere og innovative vekstbedrifter, er det mye som
tyder på at svaret på det andre spørsmålet er et klart NEI. Siden 2008 har
andelen av den yrkesaktive befolkningen som deltar i oppstart av nye bedrifter
gått gradvis nedover. Siden 2008 har også både antallet hurtigvoksende
småbedrifter (gaseller) og antall vekstbedrifter med over 20 ansatte blitt mer
enn halvert.
I Norge omtales ofte bare omfanget
av innovasjonsaktivitet i norsk næringsliv, sammenlignet med andre land. Det
som knapt nevnes er det virkelig store problemet; en ekstraordinær lav innovasjonsproduktivitet. Dette fremkommer
når man sammenstiller indikasjoner på innovasjonsinnsats opp mot innovasjonsresultater,
og er alt annet enn trivielt for et land som har grunn til å aspirere til en
innovasjonsdrevet økonomi.
En viktig årsak er et dysfunksjonelt offentlig
virkemiddelapparat. Det finnes i Norge et uoversiktlig stort antall offentlige tiltak,
programmer og støtteordninger knyttet til det å starte, drive og ekspandere
norske bedrifter. Denne jungelen av støtteordninger står i konstant fare for å
påføre gründere en rekke unødvendige byrder i form av byråkratisk
saksbehandling, stor usikkerhet, stor tidsmedgang i forhold til
søknadsprosesser, samt omfattende rapporterings- og kontrollrutiner som lett oppfattes
som en hemsko.
Det er også lett å glemme at det bak hver enkelt
støtteordning ofte finnes en eller flere særinteressegrupper som hegner omkring
ordningen. Bak den offisielle fasaden fremstår derfor Innovasjon Norge også som
et nettverk preget av interessepolitikk, hvor det lett oppstår insider-outsider
problemer, og hvor det å ha gode forbindelser i nettverkene kan forventes å
bety mye for tilgangen til ulike støtteordninger. I slike systemer er det alltid
en fare for at mye tid går med til å pleie nettverket og egne interesser i
forhold til støtteordninger – og at desto mindre tid går med til å skape verdi
for markedet.
Det er også mye som tyder på at den måten Innovasjon Norge
fungerer på, i forhold til sin rolle som tildeler av lån, garantier og tilskudd
kan være svært uhensiktsmessig i forhold til gründernes behov for relevante samarbeidspartnere
og kompetent kapital.
Dessverre er det er vanskelig å få øye på reelle alternativer
til status quo i den næringspolitiske diskusjonen. Det er imidlertid ikke så vanskelig
å tegne konturene av et slikt alternativ.
Denne næringspolitikken er mer liberal og har som kjennetegn å
styrke den virksomme næringsfriheten, fjerne detaljstyrende støtteordninger og
styrke de produktive incitamentene for verdiskapende innovasjon og entreprenørskap.
Den handler om å åpne opp markedsmuligheter, fremme fri konkurranse og sikre
rettferdige spilleregler som gjelder mest mulig likt for alle. En annen
hovedpilar er å styrke det private kapitalmarkedet og skape en langt større,
bredere og mer mangfoldig marked for kompetent investeringskapital for gründere
og vekstbedrifter i tidlig fase og vekstfasen.
Dette perspektivet er fraværende i regjeringens politikk, men
bør danne kjernen i en ny og mer verdiskapende nærings- og innovasjonspolitikk.
