Det er i år 100 år siden publiseringen av Ludwig von Mises pionérarbeid om penger og kreditt. Det markerer også et jubileum for den «østerrikske» konjunkturteorien, som på nytt er blitt aktuell.
Fin
de siècle er et begrep som favner tidsepoken rundt det
forrige århundreskiftet, og som ofte brukes om Wien – av helt spesielle grunner.
Det handler om en epoke i Wiens historie som var preget av en kraftig
oppblomstring av kreativitet og skaperkraft på mange felter i samfunnet, ikke
minst innen kultur og vitenskap. Betegnende nok har også noen kalt perioden før
1. verdenskrig det liberale Wiens siste salutt eller krampetrekning – sett på
bakgrunn av den ødeleggende mørketiden som senket seg over Wien etter 1.
verdenskrig. Wien endte som kjent opp som en by som ble internasjonalt kjent
for å drive «en hel sivilisasjon i eksil» - ikke minst til London og New York.
Den kulturelle og vitenskapelige oppblomstringen
under fin de siècle i Wien gjaldt også
samfunnsøkonomisk tenkning. Professor Böhm-Bawerks forelesninger ved
Universitetet i Wien var en slik blomstrende møteplass for ideer. Etter
forelesningene ble det lagt opp til diskusjoner, med Böhm-Bawerk som ordstyrer,
og her var det livlig. Rett rundt århundreskiftet hadde Böhm-Bawerk to uvanlig begavede
studenter i samme klasse. De gjorde seg begge bemerket i disse diskusjonene. De
var dessuten ingen ringere enn to av det forrige århundrets mest berømte samfunnsøkonomer,
Ludwig von Mises og Joseph Schumpeter. De gjorde seg ikke bare bemerket med
sitt engasjement – men også med sine innbyrdes uenigheter!
Mises
teori om penger og kreditt
I år er det 100 år siden Ludwig von Mises
debuterte med sitt første store verk, under tittelen Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel[i].
Det var et imponerende stykke arbeid, ikke bare den gang, men også for
ettertiden. Bokens første del inneholder en systematisk analyse av
pengesystemets opprinnelse, grunnleggende natur og funksjoner, etterfulgt av en
analyse av pengesystemets samfunnsøkonomiske dimensjoner og betydning.
Den andre delen omhandler pengeverdi og
kjøpekraft, og her gir Mises banebrytende bidrag til å forstå hvordan både
pengemengden og pengeetterspørselen, i ren økonomisk forstand, best forstås på
grunnlag av samspillet mellom markedsaktørenes subjektive verdivurderinger. På
denne bakgrunn avdekker Mises blant annet det han mente var tydelige svakheter
ved den mer «objektive» kvantitetsteorien, og spesielt det utbredte synet (den
gang og nå) at endringer i pengemengden virker nøytralt inn på økonomien, og at
statistisk indeksering er et egnet middel til å justere priser opp mot
hverandre.
Mises største teoretisk bidrag i boken er
utvilsomt analysen av inflasjon og deflasjon som monetære fenomener, og ikke
minst hvor sårbar økonomien er for betydelige penge- og kredittekspansjoner og virkninger
på rentenivået. Det er neppe noen stor overdrivelse å hevde at en bevisst
anvendelse av Mises innsikt kunne forhindret de alvorlige konsekvensene av
feilslått politikk som mange land fikk oppleve i mellomkrigstiden; av både
hyperinflasjon, paripolitikk og deflasjon. Mises var en forkjemper for
betydningen av et stabilt penge- og kredittsystem som ikke lett kunne
manipuleres av myndighetene. For Mises var det ensbetydende med en velfungerende
internasjonal gullstandard.
Pionérbidraget
til den «østerrikske» konjunkturteorien
En annen kvalitet ved Mises bok fra 1912 som fortjener
å bli trukket frem – ikke minst på bakgrunn av den fem år gamle finans- og
gjeldskrisen – er den første teoretiske skissen som han her leverte til det som
senere ble kjent som den «østerrikske» konjunkturteorien. Her finner vi nemlig pionérbidraget til å
forstå hvorfor alvorlige økonomiske kriser og nedgangstider har en systematisk
tendens til å oppstå som en konsekvens av en forutgående periode med betydelige
overinvesteringer i kapitalintensive prosjekter (og ubalanser mellom sparing og
investering), muliggjort av kraftig kredittekspansjon og kunstig lave renter som
følge av en inflasjonsdrivende penge- og kredittpolitikk.[ii]
Her ser vi også hvordan den tidligere beskrevne innsikten om at penger og
kreditt ikke virker nøytralt inn på økonomien leder til viktig ny innsikt.
Dette er ikke stedet for en nærmere utdypning
av den «østerriske» konjunkturteorien, som senere ble videreutviklet av Mises
selv og av Friedrich Hayek m.fl. Men, det kan være på sin plass å nevne at
Mises selv var uvanlig ydmyk i sin egen vurdering av dette konjunkturteoretiske
pionérbidraget, den gang i 1912. Mises skriver i den opprinnelige tyske utgaven
av boken blant annet:
Der er ikke
dette arbeidets oppgave å utvikle en teori om økonomiske kriser. Vi vil kun behandle
dette temaet i den grad penge- og kredittvesenets mekanismer kan sies å forårsake
at kriser oppstår. Det er ganske sikkert at kilder til økonomiske kriser ikke
bare kan søkes her.[iii]
Videre er det interessant å merke seg hvor
langt Mises den gang faktisk gikk i retning av å antyde at andre drivkrefter
sannsynligvis var mer toneangivende og kanskje også viktigere:
Det er
viktig å være klar over at det her kun handler om én årsak til kriser, som
virker sammen med andre, og som kanskje også som en hovedregel kommer i andre
rekke når det gjelder betydning. Ja, det er meget sannsynlig, med vårt
nåværende økonomiske regime og økonomiske politikk, at det første støtet til en
hausse ikke kommer fra bankenes
kredittformidling, men snarere kommer fra andre kilder, og at det først er i
det videre forløpet av konjunkturoppgangen at kredittpolitikken opptrer som en drivende
kraft.[iv]
Denne forsiktige holdningen er svært
interessant. Den harmonerer nemlig godt med det synet som hans tidligere
klassekamerat Joseph Schumpeter ga uttrykk for i sin banebrytende bok, Theorie der wirtschaftlichen Entwicklung, publisert
høsten 1911 (Mises daterte sitt manus desember 1911). Schumpeter berørte også
drivkreftene bak konjunktursvingninger i sin bok, og hans teori gikk ut på at
det var bølger av entreprenørdrevne innovasjoner (gjerne med et teknologisk tyngdepunkt)
som var hoveddrivkraften, og at kredittekspansjonen kom i etterkant som en
markedstilpasning til den økte kredittetterspørselen som innovasjonsbølgen
forårsaket.[v]
Ordene
som ble borte under depresjonen
I den grad dette kan tolkes som en
konjunkturteoretisk tilnærming mellom Mises og Schumpeter, så var den uansett
ikke varig. I 1928 er det ikke lenger noen tvil hos Mises om at det er penge-
og kredittpolitikken som er konjunkturdrivkraft og kriseårsak nummer én.[vi]
Når Mises sin bok for første gang ble utgitt på engelsk i 1934, under tittelen The Theory of Money and Credit, var dessuten
storparten av underkapitlet (3 av 4 sider) som inneholdt de sitatene jeg har
gjengitt her betegnende nok strøket bort. Det var et klart tegn på at Mises
heretter var mer bastant i sine konjunkturteoretiske konklusjoner. Mellom 1912
og 1934 hadde også mye skjedd. Verden hadde blant annet fått oppleve hva hyperinflasjon
og paripolitikk betyr, og på toppen av det hele hadde man fått en alvorlig økonomisk
depresjon å hanskes med. Depresjonen ble dessuten forsterket av en destruktiv økonomisk
nasjonalisme som mange mente ville vært utenkelig før 1. verdenskrig.
Det sier en hel del om forskjellene mellom
våre tider og den gang at det faktisk tok hele 22 år fra den opprinnelige
utgivelsen i 1912 før Mises bok om penger og kreditt ble utgitt på engelsk.[vii]
Det er kanskje mager trøst at boken fortsatt er høyst lesbar og overraskende
aktuell, 100 år etter at den ble utgitt for første gang.
Viktigere er det kanskje at «den østerrikske penge-
og konjunkturteorien» på nytt opplever en bemerkelsesverdig renessanse som en
viktig konjunkturteoretisk forklaringsmodell.[viii]
Hvis dette skal bli et varig bidrag til å løse et av samfunnsøkonomiens
viktigste problemer er det sannsynligvis også klokt å ta opp igjen
meningsinnholdet i den teksten som ble borte fra den opprinnelige tyskspråklige
utgaven fra 1912. Det vil bidra til å åpne opp den østerrikske
konjunkturteorien, slik at den lettere kan kombineres med annen relevant
innsikt. Det ville vært en flott 100 års markering av den til nå mest holdbare
og seiglivete konjunkturteorien som finnes.
NOTER
[i] Ludwig von Mises, Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel, Duncker & Humblot,
München und Leipzig, 1912. Originalutgaven er lett tilgjengelig som pdf på
http://mises.org/Literature/Author/280/Ludwig-von-Mises
[ii] Op. cit. side
401-436
[iii]Op. cit. side 433
[iv] Op. cit. side 434
[v] Ref. Joseph A.
Schumpeter, The Theory of Economic
Development, Oxford University Press, 1974, s. 57-127
[vi] Se Geldwertstabilisierung und Konjunkturpolitik,
Gustav Fisher, Jena 1928, gjengitt i Ludwig von Mises, The Causes of the Economic Crisis, Ludwig von Mises Institute,
2006, side 103-153
[vii] Det samme gjaldt Schumpeters bok fra 1911,
som også først utkom på engelsk i 1934. Av andre viktige teoretiske arbeider
som det tok svært lang tid å få publisert på engelsk må nevnes Knut Wicksells Geldzins und Preise, opprinnelig utgitt
i 1898, og som utkom på engelsk først i 1936.
[viii]
Den nye interessen for den østerrikske skole
kommer dessuten fra en langt bredere gruppe av samfunnsøkonomer enn tidligere,
og i en tid hvor den dominerende «nyklassiske syntesen» innen makroøkonomi, og
teorier som bygger på rasjonelle forventninger og generell likevekt betegnes
som «intellektuelle feiltagelser» (Adair Turner, Robert Skidelsky, Martin Wolf
m.fl), så er det de skolene som har lagt mest vekt på realistiske
forutsetninger og nærværet av usikkerhet og begrenset kunnskap som i større
grad trekkes frem. Deriblant den østerrikske skole, Keynes opprinnelige tanker,
Hyman Minskys finansielle teorier og Richard Koos makroøkonomiske betoning av
de ulike sektorenes finansielle balanser.
