Alle som er genuint interessert i å forstå fremveksten av "den nordiske samfunnsmodellen" og hvordan den kan forstås i dag bør ta seg tid til å lese Assar Lindbecks nyutkomne memoarbok Ekonomi är att välja. Lindbecks økonomisk-politiske dannelsesreise er på mange måter nettopp en beretning om dette fenomenet, nærmere bestemt den svenske utgaven. Lindbeck memoarer var også foranledningen til det intervjuet og Minervasamtalen som jeg holdt med Lindbeck i oktober i Stockholm.
Klikk på denne lenken for å lese intervjuet: http://www.minervanett.no/det-finnes-ikke-bare-en-svensk-modell/
Et av hovedbudskapene til Lindbeck er at det ikke gir mening å snakke om bare en svensk modell, som om historien til den svenske modellen var en raklinjet parallellhistorie til sosialdemokratiets nyere historie i Sverige. Lindbeck snakker i stedet for fire ulike svenske modeller, hvorav den mest sosialdemokratisk pregete av den alle - den Lindbeck kaller for den intervensjonistiske- var nær ved å havarere fullstendig på slutten av 1980-tallet. Den modellen Sverige har hatt siden reformene på slutten av 80-tallet kaller Lindbeck betegnende nok for den partielle liberaliseringsperioden. Den historien er verd å lese, spesielt fordi den kommer fra en av de viktigste reformatorene og en som hadde en helt spesiell nærkontakt med den vellykkede snuoperasjonen i svensk økonomi.
Men, kampen om begrepene er noen ganger intens. Det er som kjent et faktum at noen har søkt å få ekslusiv copyright på begreget "den nordiske modellen", på grunnlag av helt åpenbare ideologiske og propagandistiske motiver. Jeg vet ikke hvordan det er gått med den søknaden, men uansett er det god grunn til å protestere mot slike forsøk på knebling av fri demokratisk debatt - innebefattet valg av ord i debatten. Den mest effektive protesten er kanskje å følge Lindbecks eksempel, og insistere på at det finnes nyanser og flere perspektiver som fortjener å bli hørt i det offentlige ordskiftet.
I dette tilfellet er det ikke bare snakk om nyanser, men om helt grunnleggende forhold knyttet til dannelse og redelighet i måten man omgås virkeligheten. Lindbeck har ikke sluttet å være aktuell, i en alder av 82 år!
God lesning!
torsdag 13. desember 2012
torsdag 6. september 2012
Aktuell 100 åring
(Denne artikkelen ble også publisert på minervanett.no 05.09.2012.)
Det er i år 100 år siden publiseringen av Ludwig von Mises pionérarbeid om penger og kreditt. Det markerer også et jubileum for den «østerrikske» konjunkturteorien, som på nytt er blitt aktuell.
Det er i år 100 år siden publiseringen av Ludwig von Mises pionérarbeid om penger og kreditt. Det markerer også et jubileum for den «østerrikske» konjunkturteorien, som på nytt er blitt aktuell.
Fin
de siècle er et begrep som favner tidsepoken rundt det
forrige århundreskiftet, og som ofte brukes om Wien – av helt spesielle grunner.
Det handler om en epoke i Wiens historie som var preget av en kraftig
oppblomstring av kreativitet og skaperkraft på mange felter i samfunnet, ikke
minst innen kultur og vitenskap. Betegnende nok har også noen kalt perioden før
1. verdenskrig det liberale Wiens siste salutt eller krampetrekning – sett på
bakgrunn av den ødeleggende mørketiden som senket seg over Wien etter 1.
verdenskrig. Wien endte som kjent opp som en by som ble internasjonalt kjent
for å drive «en hel sivilisasjon i eksil» - ikke minst til London og New York.
Den kulturelle og vitenskapelige oppblomstringen
under fin de siècle i Wien gjaldt også
samfunnsøkonomisk tenkning. Professor Böhm-Bawerks forelesninger ved
Universitetet i Wien var en slik blomstrende møteplass for ideer. Etter
forelesningene ble det lagt opp til diskusjoner, med Böhm-Bawerk som ordstyrer,
og her var det livlig. Rett rundt århundreskiftet hadde Böhm-Bawerk to uvanlig begavede
studenter i samme klasse. De gjorde seg begge bemerket i disse diskusjonene. De
var dessuten ingen ringere enn to av det forrige århundrets mest berømte samfunnsøkonomer,
Ludwig von Mises og Joseph Schumpeter. De gjorde seg ikke bare bemerket med
sitt engasjement – men også med sine innbyrdes uenigheter!
Mises
teori om penger og kreditt
I år er det 100 år siden Ludwig von Mises
debuterte med sitt første store verk, under tittelen Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel[i].
Det var et imponerende stykke arbeid, ikke bare den gang, men også for
ettertiden. Bokens første del inneholder en systematisk analyse av
pengesystemets opprinnelse, grunnleggende natur og funksjoner, etterfulgt av en
analyse av pengesystemets samfunnsøkonomiske dimensjoner og betydning.
Den andre delen omhandler pengeverdi og
kjøpekraft, og her gir Mises banebrytende bidrag til å forstå hvordan både
pengemengden og pengeetterspørselen, i ren økonomisk forstand, best forstås på
grunnlag av samspillet mellom markedsaktørenes subjektive verdivurderinger. På
denne bakgrunn avdekker Mises blant annet det han mente var tydelige svakheter
ved den mer «objektive» kvantitetsteorien, og spesielt det utbredte synet (den
gang og nå) at endringer i pengemengden virker nøytralt inn på økonomien, og at
statistisk indeksering er et egnet middel til å justere priser opp mot
hverandre.
Mises største teoretisk bidrag i boken er
utvilsomt analysen av inflasjon og deflasjon som monetære fenomener, og ikke
minst hvor sårbar økonomien er for betydelige penge- og kredittekspansjoner og virkninger
på rentenivået. Det er neppe noen stor overdrivelse å hevde at en bevisst
anvendelse av Mises innsikt kunne forhindret de alvorlige konsekvensene av
feilslått politikk som mange land fikk oppleve i mellomkrigstiden; av både
hyperinflasjon, paripolitikk og deflasjon. Mises var en forkjemper for
betydningen av et stabilt penge- og kredittsystem som ikke lett kunne
manipuleres av myndighetene. For Mises var det ensbetydende med en velfungerende
internasjonal gullstandard.
Pionérbidraget
til den «østerrikske» konjunkturteorien
En annen kvalitet ved Mises bok fra 1912 som fortjener
å bli trukket frem – ikke minst på bakgrunn av den fem år gamle finans- og
gjeldskrisen – er den første teoretiske skissen som han her leverte til det som
senere ble kjent som den «østerrikske» konjunkturteorien. Her finner vi nemlig pionérbidraget til å
forstå hvorfor alvorlige økonomiske kriser og nedgangstider har en systematisk
tendens til å oppstå som en konsekvens av en forutgående periode med betydelige
overinvesteringer i kapitalintensive prosjekter (og ubalanser mellom sparing og
investering), muliggjort av kraftig kredittekspansjon og kunstig lave renter som
følge av en inflasjonsdrivende penge- og kredittpolitikk.[ii]
Her ser vi også hvordan den tidligere beskrevne innsikten om at penger og
kreditt ikke virker nøytralt inn på økonomien leder til viktig ny innsikt.
Dette er ikke stedet for en nærmere utdypning
av den «østerriske» konjunkturteorien, som senere ble videreutviklet av Mises
selv og av Friedrich Hayek m.fl. Men, det kan være på sin plass å nevne at
Mises selv var uvanlig ydmyk i sin egen vurdering av dette konjunkturteoretiske
pionérbidraget, den gang i 1912. Mises skriver i den opprinnelige tyske utgaven
av boken blant annet:
Der er ikke
dette arbeidets oppgave å utvikle en teori om økonomiske kriser. Vi vil kun behandle
dette temaet i den grad penge- og kredittvesenets mekanismer kan sies å forårsake
at kriser oppstår. Det er ganske sikkert at kilder til økonomiske kriser ikke
bare kan søkes her.[iii]
Videre er det interessant å merke seg hvor
langt Mises den gang faktisk gikk i retning av å antyde at andre drivkrefter
sannsynligvis var mer toneangivende og kanskje også viktigere:
Det er
viktig å være klar over at det her kun handler om én årsak til kriser, som
virker sammen med andre, og som kanskje også som en hovedregel kommer i andre
rekke når det gjelder betydning. Ja, det er meget sannsynlig, med vårt
nåværende økonomiske regime og økonomiske politikk, at det første støtet til en
hausse ikke kommer fra bankenes
kredittformidling, men snarere kommer fra andre kilder, og at det først er i
det videre forløpet av konjunkturoppgangen at kredittpolitikken opptrer som en drivende
kraft.[iv]
Denne forsiktige holdningen er svært
interessant. Den harmonerer nemlig godt med det synet som hans tidligere
klassekamerat Joseph Schumpeter ga uttrykk for i sin banebrytende bok, Theorie der wirtschaftlichen Entwicklung, publisert
høsten 1911 (Mises daterte sitt manus desember 1911). Schumpeter berørte også
drivkreftene bak konjunktursvingninger i sin bok, og hans teori gikk ut på at
det var bølger av entreprenørdrevne innovasjoner (gjerne med et teknologisk tyngdepunkt)
som var hoveddrivkraften, og at kredittekspansjonen kom i etterkant som en
markedstilpasning til den økte kredittetterspørselen som innovasjonsbølgen
forårsaket.[v]
Ordene
som ble borte under depresjonen
I den grad dette kan tolkes som en
konjunkturteoretisk tilnærming mellom Mises og Schumpeter, så var den uansett
ikke varig. I 1928 er det ikke lenger noen tvil hos Mises om at det er penge-
og kredittpolitikken som er konjunkturdrivkraft og kriseårsak nummer én.[vi]
Når Mises sin bok for første gang ble utgitt på engelsk i 1934, under tittelen The Theory of Money and Credit, var dessuten
storparten av underkapitlet (3 av 4 sider) som inneholdt de sitatene jeg har
gjengitt her betegnende nok strøket bort. Det var et klart tegn på at Mises
heretter var mer bastant i sine konjunkturteoretiske konklusjoner. Mellom 1912
og 1934 hadde også mye skjedd. Verden hadde blant annet fått oppleve hva hyperinflasjon
og paripolitikk betyr, og på toppen av det hele hadde man fått en alvorlig økonomisk
depresjon å hanskes med. Depresjonen ble dessuten forsterket av en destruktiv økonomisk
nasjonalisme som mange mente ville vært utenkelig før 1. verdenskrig.
Det sier en hel del om forskjellene mellom
våre tider og den gang at det faktisk tok hele 22 år fra den opprinnelige
utgivelsen i 1912 før Mises bok om penger og kreditt ble utgitt på engelsk.[vii]
Det er kanskje mager trøst at boken fortsatt er høyst lesbar og overraskende
aktuell, 100 år etter at den ble utgitt for første gang.
Viktigere er det kanskje at «den østerrikske penge-
og konjunkturteorien» på nytt opplever en bemerkelsesverdig renessanse som en
viktig konjunkturteoretisk forklaringsmodell.[viii]
Hvis dette skal bli et varig bidrag til å løse et av samfunnsøkonomiens
viktigste problemer er det sannsynligvis også klokt å ta opp igjen
meningsinnholdet i den teksten som ble borte fra den opprinnelige tyskspråklige
utgaven fra 1912. Det vil bidra til å åpne opp den østerrikske
konjunkturteorien, slik at den lettere kan kombineres med annen relevant
innsikt. Det ville vært en flott 100 års markering av den til nå mest holdbare
og seiglivete konjunkturteorien som finnes.
NOTER
[i] Ludwig von Mises, Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel, Duncker & Humblot,
München und Leipzig, 1912. Originalutgaven er lett tilgjengelig som pdf på
http://mises.org/Literature/Author/280/Ludwig-von-Mises
[ii] Op. cit. side
401-436
[iii]Op. cit. side 433
[iv] Op. cit. side 434
[v] Ref. Joseph A.
Schumpeter, The Theory of Economic
Development, Oxford University Press, 1974, s. 57-127
[vi] Se Geldwertstabilisierung und Konjunkturpolitik,
Gustav Fisher, Jena 1928, gjengitt i Ludwig von Mises, The Causes of the Economic Crisis, Ludwig von Mises Institute,
2006, side 103-153
[vii] Det samme gjaldt Schumpeters bok fra 1911,
som også først utkom på engelsk i 1934. Av andre viktige teoretiske arbeider
som det tok svært lang tid å få publisert på engelsk må nevnes Knut Wicksells Geldzins und Preise, opprinnelig utgitt
i 1898, og som utkom på engelsk først i 1936.
[viii]
Den nye interessen for den østerrikske skole
kommer dessuten fra en langt bredere gruppe av samfunnsøkonomer enn tidligere,
og i en tid hvor den dominerende «nyklassiske syntesen» innen makroøkonomi, og
teorier som bygger på rasjonelle forventninger og generell likevekt betegnes
som «intellektuelle feiltagelser» (Adair Turner, Robert Skidelsky, Martin Wolf
m.fl), så er det de skolene som har lagt mest vekt på realistiske
forutsetninger og nærværet av usikkerhet og begrenset kunnskap som i større
grad trekkes frem. Deriblant den østerrikske skole, Keynes opprinnelige tanker,
Hyman Minskys finansielle teorier og Richard Koos makroøkonomiske betoning av
de ulike sektorenes finansielle balanser.
onsdag 22. august 2012
I søvngang mot en «katastrofe av uante dimensjoner»
Det har vært gjennomført 19 toppmøter i EU siden utbruddet av finanskrisen. I etterkant fortoner disse seg som en endeløs serie av forsinkede, halvhjertede og ineffektive løsninger på et økonomisk problem som er i ferd med å eskalere opp til uante dimensjoner. Politikken har hele tiden hatt en tendens til å løpe etter finansmarkedene, og klarer ikke å komme opp på siden, og langt mindre forsere og løpe forbi for å overta ledelsen. Denne endeløse kappestriden mellom finansmarkedene og politikken blir ved hvert EU-toppmøte forsøkt trumfet med retoriske seire til politikken. Men, det varer som regel ikke lenge (maksimalt en uke) før finansmarkedene på nytt, drevet av både frykt og grådighet, søker nye kandidater for å teste ut troverdigheten i de politiske vedtakene og virkelighetsbeskrivelsene.
Bak dette kappløpet ulmer det av reelle problemer og sosiale tragedier: Massearbeidsløsheten er tilbake i Sør-Europa, og det snakkes for lengst om «en tapt generasjon» av unge mennesker som har store vansker med å øyne utsiktene til en bedre fremtid. Tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og demokratisk valgte regjeringer brister i flere land, og i det politiske landskapet popper det stadig opp flere uhyggelige fenomener på hver sin ytterkant – med hver sine simple og populistiske oppskrifter.
På det makroøkonomiske planet fremstår problemene gjennom stadig tydeligere negative spiraler i problemland som Irland, Hellas, Portugal, Spania og Italia: En allerede stor statsgjeld i utgangspunktet (med unntak av Spania) ble ytterligere forverret av store sykliske budsjettunderskudd, som igjen er blitt påvirket av et sammenbrudd i samlet etterspørsel via en kombinasjon av offentlige innstramming, husholdninger som reduserer gjeld, et næringsliv som reduserer investeringer – og på toppen av det hele; et bankvesen som krymper sine balanser for å tilfredsstille økte kapitalkrav. I en slik situasjon vil paradoksalt nok ytterligere innstramninger i offentlige budsjetter lede til et større statsunderskudd og til større statsgjeld i % av BNP – stikk i strid med intensjonene. Og, det er det som har skjedd. Statsgjelden blir dermed stadig vanskeligere å bære, forsterket av at finansmarkedet vil kreve økte renter for å ville kjøpe statsgjeld, i takt med markedets økende skepsis til landenes evne til å betale tilbake gjelden. Spesielt farlig blir situasjonen når koblingene mellom sviktende tillit til statsfinanser og sviktende tillit til bankenes soliditet blir for sterk, som i Spania nylig. I den grad situasjonen i enkeltland ligner dette hovedmønstret, og det gjør det i stadig flere land både i og utenfor eurosonen, så inntreffer det Richard Koo har beskrevet som en Balance Sheet Recession som truer med å ende i depresjon hvis det ikke settes inn kraftige offentlige stimulanser på kort sikt. I en balance sheet recession med et rentenivå som allerede ligger nær null vil heller ikke pengepolitikken kunne bidra med stort.
I Hellas er allerede depresjonen et faktum. Hvis Spania og Italia faller ned i en depresjonsspiral er det ikke lenger tale om en «eurokrise», men en farlig trussel mot hele verdensøkonomien på grunn av de negative ringvirkningene. I tillegg vil hele eurosamarbeidet stå i fare for å gå i oppløsning. Hvis det skulle skje er det mye som tyder på at vi står overfor et regelrett sammenbrudd i verdensøkonomien, en ny verdensomspennende depresjon.
Denne utviklingen kan ikke få lov til å fortsette lyder advarslene fra de 17 ledende europeiske økonomene som 23. juli lanserte sitt forslag til kortsiktige og langsiktige løsninger på krisen i eurosonen i et 12 siders notat. De ledende økonomene med tilknytning til INET (Institute for New Economic Thinking), er i klare ordelag urolige for at «Europa i sin egen søvngang styrer mot en katastrofe av uante dimensjoner». Det er interessant å legge merke til at alle de tre tyske økonomene i gruppen er eller nylig har vært medlemmer av det faste rådet av samfunnsøkonomisk sakkyndige i Tyskland (Sachverständigenrat); Peter Bofinger, Lars P. Feld og Beatrice Weder di Mauro (inntil nylig).
Konstruktive forslag ut av krisen
INET-gruppens rapport er et viktig bidrag til å skape en realistisk og troverdig vei ut av krisen i eurosonen. Rapporten starter med en understrekning av at eurosonen i flere måneder har vært i drift mot et alvorlig sammenbrudd, og at dette må motvirkes med et bestemt og bærekraftig felles svar på utfordringene – på en helt annen måte enn hittil.
Siden det på ingen måte er opplagt at den aktuelle krisen handler om euroens fremtid som felles valuta, er det også bra at gruppen klargjør på hvilken måte dette kan sies å være en «eurokrise». Nettopp ved å forklare hvilke krefter som truer eurosamarbeidet, går det også tydeligere frem hvorfor dette nødvendigvis ikke skyldes at ulike land med til dels betydelige innbyrdes ulikheter har valgt å inngå en valutaunion. Utvalget peker særlig på de store og tiltagende ubalansene mellom land med overskudd og underskudd på driftsbalansen internt i eurosonen som selve kjernen i problemet. Vel å merke skyldes dette noen opprinnelige konstruksjonsfeil ved eurosamarbeidet som utvalget understreker må ses på som et felles ansvar for eurolandene å rette opp i. I følge utvalget er de tiltagende ubalansene blitt et europroblem fordi overskuddsland og underskuddland ikke har klart å bli enige om en handlingsplan som for det første kan overbevise finansmarkedene, og for det andre lykkes med å adressere viktige hensyn og bekymringer blant innbyggerne i begge typer land. I stedet er vi endt opp med en situasjon hvor de fleste «redningsaksjoner» beskrives som nullsum spill i både overskuddsland og i underskuddland – med gjensidig mistillit og handlingslammelse som et forventet resultat.
Selv om INET-gruppen av økonomer understreker det positive i de skrittene mot en bankunion som politikerne i eurosonen ble enige om 29. juni og 9. juli, minner de samtidig om at man ikke lyktes med å presentere en overbevisende plan for å stoppe den negative utviklingen i underskuddlandene, blant annet ved å stabilisere det ekstreme rentenivået på statsobligasjoner i land som Spania og Italia – en helt avgjørende forutsetning for å få kontroll over gjeldskrisen i disse landene.
Hva gruppen foreslår kan deles i to deler. De starter med å foreslå en langsiktig utviklingsretning for å rette opp konstruksjonsfeilene i eurosamarbeidet, og angi hvordan eurosamarbeidet må reformeres for å bli bærekraftig på sikt. Dernest foreslår gruppen et sett av kortsiktige tiltak som kan betegnes som selve kriseløsningen på kort sikt – vel å merke med innebygde incitamenter i tråd med den bærekraftige langsiktige løsningen. Her er hovedpunktene i forslaget:
• Innføring av begrenset og midlertidig gjensidig ansvar for opparbeidet statsgjeld utover 60 % av BNP i land som gjennomfører tilstrekkelige tilpasninger i sine statsbudsjetter – som sannsynliggjør vellykket gjeldsreduksjon på mellomlang sikt. Forslaget bygger på en justert utgave av et tidligere forslag fra Sachverständigenrat i Tyskland.
• At det permanente redningsfondet ESM blir tildelt banklisens, og tilføres vesentlig økte finansielle midler via direkte tilgang til diskontering i ECB.
• Frivillig restrukturering av eksisterende statsgjeld gjennom bytte mot likelydende statsobligasjoner med lengre løpetid (for eksempel pluss fem år) – et rendyrket tiltak for å lette kontantsstrømsituasjonen på kort- og mellomlang sikt.
• Fiskale strukturreformer som styrker statsbudsjettene på mellomlang sikt, og som bidrar til å styrke den eurointerne kostnadsdevalueringen i underskuddland (lavere skatter og avgifter på arbeid og lønninger mot høyere indirekte skatt på forbruk).
• Fastsettelse av en klart hjemlet midlertidig kriserolle for ECB, spesielt gjennom sterkere intervensjoner i markedet for statsobligasjoner, og sikring av tilstrekkelige overføringsmekanismer for å gjennomføre effektive pengepolitiske tiltak – også i ekstraordinære tider.
• Ukonvensjonelle makroøkonomiske og monetære krisetiltak, med spesiell vekt på å fremme mindre ubalanser mellom overskuddsland og underskuddsland uten å påkalle deflasjon i underskuddsland, med vekt på å støtte opp under en positiv nominell utvikling i BNP og understøtte nødvendige tilpasninger i relative priser internt i eurosonen.
Verken «Eurobonds» eller «mer Europa»
En viktig kvalitet ved INET-gruppens forslag er at de ikke vurderer det som ønskelig å innføre såkalte eurobonds, det vil si overgang til felles ansvar for all statsgjeld innen eurosonen. Her er gruppen både redd for uheldige insitamenter for uansvarlig og løssluppen finanspolitikk i underskuddland (et nytt Hellas), samt de politiske konsekvensene i form av krav om omfattende «politisk union».
Et av de andre viktige bidragene som gruppen kommer med er etter min mening å foreslå en velbegrunnet og troverdig politikk som unngår å gå i den vanlige EU-fellen: Å si at alle problemer må løses med «mer Europa-ikke mindre Europa», og dernest forhaste seg til å foreslå omfattende forslag om «fiskal union» og «politisk union» som på en grunnleggende måte endrer på de demokratiske spillereglene i EU. Hvis det er noe krisen i eurosonen så langt har vist så må det vel nettopp være å minne om betydningen av demokratisk dialog og legitimitet som helt avgjørende forutsetninger for genuin solidaritet på tvers av landegrensene. Det ville vært et tragisk feilgrep å forsøke å løse krisen i eurosonen gjennom å introdusere et større demokratisk underskudd, og unødvendig mer sentralisering innen EU.
Det INET-økonomene gjennom sin rapport har forstått er faktisk at overdrevne forslag i retning «politisk union» eller en omfattende «fiskal union» på ingen måte utgjør nødvendige forutsetninger for å redde eurosamarbeidet.
Innstrammingspolitikkens grenser
Det er også områder i rapporten som kunne vært fremført med langt større tydelighet og tyngde, og det handler først og fremst om den feilslåtte innstrammingspolitikken som har vært ført hittil. Det er kjent at flere av utvalgets medlemmer stiller seg meget kritiske til Merkel-Schäuble linjen som har vært fulgt om å kreve mest mulig innstramming på de offentlige budsjettene på kortest mulig tid. Peter Bofinger har i klartekst gitt uttrykt for at denne strategien har feilet. At de ikke har fremført kritikken tydeligere i denne sammenheng må trolig forstås på et taktisk-politisk grunnlag. Det er forståelig.
Likevel er det grunn til å minne om at den innstrammingspolitikken som faktisk har vært ført har vist seg å være fullstendig destruktiv. Det er neppe å gå for langt å hevde at nettopp den blinde innstrammingspolitikken har vært en av hovedgrunnene til at krisen i eurosonen har blitt så alvorlig som den er blitt – også statsgjeldsproblemene. Dette gjelder naturligvis ikke bare innen eurosonen. Det samme gjelder Storbritannia, som fortsatt opererer med et samlet BNP som i faste priser ligger 4,5 % under nivået før finanskrisen brøt ut! Her er det også grunn til å minne om Richard Koos analyser av fenomenet balance sheet recessions, som har bidratt til å kaste et nytt lys over det gamle Keynes-problemet om hva som må gjøres for å komme ut av dype nedgangstider under helt spesielle forhold.
Strukturreformer eller strukturtvang?
Et annet tema som så vidt berøres av INET-økonomene er den andre delen av Merkel-Schäuble linjen: Å bruke krisen til å tvinge frem strukturreformer i problemland som for lengst skulle gjennomført omfattende liberaliseringstiltak i sine produktmarkeder og gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og sysselsettingsvennlig. På dette punktet kan det sies mye til forsvar for Merkel-Schäuble-linjen. Men det finnes et problem, som også INET-økonomene er innom i sin rapport. Problemet er at kombinasjonen av overdrevet innstramming og sterkt økende arbeidsløshet skaper et samfunnsklima som gjør det svært vanskelig å gjennomføre reformer basert på tvang utenfra. Kravene utenfra blir snarere oppfattet som en provokasjon som fremkaller både internasjonal antipati og sosial uro, slik vi har sett i blant annet Hellas, Spania og i Italia.
Når det kommer til stykket, er det langt bedre å satse på bred støtte for strukturreformer gjennom demokratisk dialog og tilslutning. Men, det krever en politikk som er troverdig og som virkelig kan tilby unge mennesker en mulighet til å se fremtiden lysere i møte. Paradoksalt nok har dette også en hel del å gjøre med hvordan politikere og medier i overskuddslandene i nord presenterer de problemene de står overfor, i møte med egne innbyggere. Her gjenstår det mye i land som Tyskland, Nederland og Finland.
Når det gjelder de grunnleggende betingelsene for vellykket utvikling kan det være på sin plass å minnes hva økonomen og urbanisten Jane Jacobs en gang sa: «Når det gjelder utvikling er det enten gjør-det-selv – eller ikke i det hele tatt». La oss håpe at den nærmeste fremtiden innebærer at flere europeere får bedre muligheter til å gjøre det selv. Det hviler i så måte et stort ansvar på europeiske politikernes skuldre. Det ansvaret kan gjøres lettere å bære hvis man raskt tar tak i de forslagene som INET-økonomene har fremmet.
Referanser
Richard C. Koo, Revitalizing the Eurozone without Fiscal Union, Nomura Research Institute, March 16 2012, publisert på INETeconomics.org
Institute for New Economic Thinking, Breaking the Deadlock: A Path Out of the Crisis, 23. Juli 2012, INETeconomics.org
Intervju med Peter Bofinger i Deutschlandsradio 22.05.2012, publisert på www.dradio.de under tittelen Bofinger: Sparkurs in der Eurokrise ist gescheitert. Sitat: «Bei der Konzeption, die in den letzten zwei Jahren verfolgt wurde, ging es darum, möglichst schnell möglichst viel zu konsolidieren, und das ist eine Strategie, die gescheitert ist.»
Bak dette kappløpet ulmer det av reelle problemer og sosiale tragedier: Massearbeidsløsheten er tilbake i Sør-Europa, og det snakkes for lengst om «en tapt generasjon» av unge mennesker som har store vansker med å øyne utsiktene til en bedre fremtid. Tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og demokratisk valgte regjeringer brister i flere land, og i det politiske landskapet popper det stadig opp flere uhyggelige fenomener på hver sin ytterkant – med hver sine simple og populistiske oppskrifter.
På det makroøkonomiske planet fremstår problemene gjennom stadig tydeligere negative spiraler i problemland som Irland, Hellas, Portugal, Spania og Italia: En allerede stor statsgjeld i utgangspunktet (med unntak av Spania) ble ytterligere forverret av store sykliske budsjettunderskudd, som igjen er blitt påvirket av et sammenbrudd i samlet etterspørsel via en kombinasjon av offentlige innstramming, husholdninger som reduserer gjeld, et næringsliv som reduserer investeringer – og på toppen av det hele; et bankvesen som krymper sine balanser for å tilfredsstille økte kapitalkrav. I en slik situasjon vil paradoksalt nok ytterligere innstramninger i offentlige budsjetter lede til et større statsunderskudd og til større statsgjeld i % av BNP – stikk i strid med intensjonene. Og, det er det som har skjedd. Statsgjelden blir dermed stadig vanskeligere å bære, forsterket av at finansmarkedet vil kreve økte renter for å ville kjøpe statsgjeld, i takt med markedets økende skepsis til landenes evne til å betale tilbake gjelden. Spesielt farlig blir situasjonen når koblingene mellom sviktende tillit til statsfinanser og sviktende tillit til bankenes soliditet blir for sterk, som i Spania nylig. I den grad situasjonen i enkeltland ligner dette hovedmønstret, og det gjør det i stadig flere land både i og utenfor eurosonen, så inntreffer det Richard Koo har beskrevet som en Balance Sheet Recession som truer med å ende i depresjon hvis det ikke settes inn kraftige offentlige stimulanser på kort sikt. I en balance sheet recession med et rentenivå som allerede ligger nær null vil heller ikke pengepolitikken kunne bidra med stort.
I Hellas er allerede depresjonen et faktum. Hvis Spania og Italia faller ned i en depresjonsspiral er det ikke lenger tale om en «eurokrise», men en farlig trussel mot hele verdensøkonomien på grunn av de negative ringvirkningene. I tillegg vil hele eurosamarbeidet stå i fare for å gå i oppløsning. Hvis det skulle skje er det mye som tyder på at vi står overfor et regelrett sammenbrudd i verdensøkonomien, en ny verdensomspennende depresjon.
Denne utviklingen kan ikke få lov til å fortsette lyder advarslene fra de 17 ledende europeiske økonomene som 23. juli lanserte sitt forslag til kortsiktige og langsiktige løsninger på krisen i eurosonen i et 12 siders notat. De ledende økonomene med tilknytning til INET (Institute for New Economic Thinking), er i klare ordelag urolige for at «Europa i sin egen søvngang styrer mot en katastrofe av uante dimensjoner». Det er interessant å legge merke til at alle de tre tyske økonomene i gruppen er eller nylig har vært medlemmer av det faste rådet av samfunnsøkonomisk sakkyndige i Tyskland (Sachverständigenrat); Peter Bofinger, Lars P. Feld og Beatrice Weder di Mauro (inntil nylig).
Konstruktive forslag ut av krisen
INET-gruppens rapport er et viktig bidrag til å skape en realistisk og troverdig vei ut av krisen i eurosonen. Rapporten starter med en understrekning av at eurosonen i flere måneder har vært i drift mot et alvorlig sammenbrudd, og at dette må motvirkes med et bestemt og bærekraftig felles svar på utfordringene – på en helt annen måte enn hittil.
Siden det på ingen måte er opplagt at den aktuelle krisen handler om euroens fremtid som felles valuta, er det også bra at gruppen klargjør på hvilken måte dette kan sies å være en «eurokrise». Nettopp ved å forklare hvilke krefter som truer eurosamarbeidet, går det også tydeligere frem hvorfor dette nødvendigvis ikke skyldes at ulike land med til dels betydelige innbyrdes ulikheter har valgt å inngå en valutaunion. Utvalget peker særlig på de store og tiltagende ubalansene mellom land med overskudd og underskudd på driftsbalansen internt i eurosonen som selve kjernen i problemet. Vel å merke skyldes dette noen opprinnelige konstruksjonsfeil ved eurosamarbeidet som utvalget understreker må ses på som et felles ansvar for eurolandene å rette opp i. I følge utvalget er de tiltagende ubalansene blitt et europroblem fordi overskuddsland og underskuddland ikke har klart å bli enige om en handlingsplan som for det første kan overbevise finansmarkedene, og for det andre lykkes med å adressere viktige hensyn og bekymringer blant innbyggerne i begge typer land. I stedet er vi endt opp med en situasjon hvor de fleste «redningsaksjoner» beskrives som nullsum spill i både overskuddsland og i underskuddland – med gjensidig mistillit og handlingslammelse som et forventet resultat.
Selv om INET-gruppen av økonomer understreker det positive i de skrittene mot en bankunion som politikerne i eurosonen ble enige om 29. juni og 9. juli, minner de samtidig om at man ikke lyktes med å presentere en overbevisende plan for å stoppe den negative utviklingen i underskuddlandene, blant annet ved å stabilisere det ekstreme rentenivået på statsobligasjoner i land som Spania og Italia – en helt avgjørende forutsetning for å få kontroll over gjeldskrisen i disse landene.
Hva gruppen foreslår kan deles i to deler. De starter med å foreslå en langsiktig utviklingsretning for å rette opp konstruksjonsfeilene i eurosamarbeidet, og angi hvordan eurosamarbeidet må reformeres for å bli bærekraftig på sikt. Dernest foreslår gruppen et sett av kortsiktige tiltak som kan betegnes som selve kriseløsningen på kort sikt – vel å merke med innebygde incitamenter i tråd med den bærekraftige langsiktige løsningen. Her er hovedpunktene i forslaget:
• Innføring av begrenset og midlertidig gjensidig ansvar for opparbeidet statsgjeld utover 60 % av BNP i land som gjennomfører tilstrekkelige tilpasninger i sine statsbudsjetter – som sannsynliggjør vellykket gjeldsreduksjon på mellomlang sikt. Forslaget bygger på en justert utgave av et tidligere forslag fra Sachverständigenrat i Tyskland.
• At det permanente redningsfondet ESM blir tildelt banklisens, og tilføres vesentlig økte finansielle midler via direkte tilgang til diskontering i ECB.
• Frivillig restrukturering av eksisterende statsgjeld gjennom bytte mot likelydende statsobligasjoner med lengre løpetid (for eksempel pluss fem år) – et rendyrket tiltak for å lette kontantsstrømsituasjonen på kort- og mellomlang sikt.
• Fiskale strukturreformer som styrker statsbudsjettene på mellomlang sikt, og som bidrar til å styrke den eurointerne kostnadsdevalueringen i underskuddland (lavere skatter og avgifter på arbeid og lønninger mot høyere indirekte skatt på forbruk).
• Fastsettelse av en klart hjemlet midlertidig kriserolle for ECB, spesielt gjennom sterkere intervensjoner i markedet for statsobligasjoner, og sikring av tilstrekkelige overføringsmekanismer for å gjennomføre effektive pengepolitiske tiltak – også i ekstraordinære tider.
• Ukonvensjonelle makroøkonomiske og monetære krisetiltak, med spesiell vekt på å fremme mindre ubalanser mellom overskuddsland og underskuddsland uten å påkalle deflasjon i underskuddsland, med vekt på å støtte opp under en positiv nominell utvikling i BNP og understøtte nødvendige tilpasninger i relative priser internt i eurosonen.
Verken «Eurobonds» eller «mer Europa»
En viktig kvalitet ved INET-gruppens forslag er at de ikke vurderer det som ønskelig å innføre såkalte eurobonds, det vil si overgang til felles ansvar for all statsgjeld innen eurosonen. Her er gruppen både redd for uheldige insitamenter for uansvarlig og løssluppen finanspolitikk i underskuddland (et nytt Hellas), samt de politiske konsekvensene i form av krav om omfattende «politisk union».
Et av de andre viktige bidragene som gruppen kommer med er etter min mening å foreslå en velbegrunnet og troverdig politikk som unngår å gå i den vanlige EU-fellen: Å si at alle problemer må løses med «mer Europa-ikke mindre Europa», og dernest forhaste seg til å foreslå omfattende forslag om «fiskal union» og «politisk union» som på en grunnleggende måte endrer på de demokratiske spillereglene i EU. Hvis det er noe krisen i eurosonen så langt har vist så må det vel nettopp være å minne om betydningen av demokratisk dialog og legitimitet som helt avgjørende forutsetninger for genuin solidaritet på tvers av landegrensene. Det ville vært et tragisk feilgrep å forsøke å løse krisen i eurosonen gjennom å introdusere et større demokratisk underskudd, og unødvendig mer sentralisering innen EU.
Det INET-økonomene gjennom sin rapport har forstått er faktisk at overdrevne forslag i retning «politisk union» eller en omfattende «fiskal union» på ingen måte utgjør nødvendige forutsetninger for å redde eurosamarbeidet.
Innstrammingspolitikkens grenser
Det er også områder i rapporten som kunne vært fremført med langt større tydelighet og tyngde, og det handler først og fremst om den feilslåtte innstrammingspolitikken som har vært ført hittil. Det er kjent at flere av utvalgets medlemmer stiller seg meget kritiske til Merkel-Schäuble linjen som har vært fulgt om å kreve mest mulig innstramming på de offentlige budsjettene på kortest mulig tid. Peter Bofinger har i klartekst gitt uttrykt for at denne strategien har feilet. At de ikke har fremført kritikken tydeligere i denne sammenheng må trolig forstås på et taktisk-politisk grunnlag. Det er forståelig.
Likevel er det grunn til å minne om at den innstrammingspolitikken som faktisk har vært ført har vist seg å være fullstendig destruktiv. Det er neppe å gå for langt å hevde at nettopp den blinde innstrammingspolitikken har vært en av hovedgrunnene til at krisen i eurosonen har blitt så alvorlig som den er blitt – også statsgjeldsproblemene. Dette gjelder naturligvis ikke bare innen eurosonen. Det samme gjelder Storbritannia, som fortsatt opererer med et samlet BNP som i faste priser ligger 4,5 % under nivået før finanskrisen brøt ut! Her er det også grunn til å minne om Richard Koos analyser av fenomenet balance sheet recessions, som har bidratt til å kaste et nytt lys over det gamle Keynes-problemet om hva som må gjøres for å komme ut av dype nedgangstider under helt spesielle forhold.
Strukturreformer eller strukturtvang?
Et annet tema som så vidt berøres av INET-økonomene er den andre delen av Merkel-Schäuble linjen: Å bruke krisen til å tvinge frem strukturreformer i problemland som for lengst skulle gjennomført omfattende liberaliseringstiltak i sine produktmarkeder og gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og sysselsettingsvennlig. På dette punktet kan det sies mye til forsvar for Merkel-Schäuble-linjen. Men det finnes et problem, som også INET-økonomene er innom i sin rapport. Problemet er at kombinasjonen av overdrevet innstramming og sterkt økende arbeidsløshet skaper et samfunnsklima som gjør det svært vanskelig å gjennomføre reformer basert på tvang utenfra. Kravene utenfra blir snarere oppfattet som en provokasjon som fremkaller både internasjonal antipati og sosial uro, slik vi har sett i blant annet Hellas, Spania og i Italia.
Når det kommer til stykket, er det langt bedre å satse på bred støtte for strukturreformer gjennom demokratisk dialog og tilslutning. Men, det krever en politikk som er troverdig og som virkelig kan tilby unge mennesker en mulighet til å se fremtiden lysere i møte. Paradoksalt nok har dette også en hel del å gjøre med hvordan politikere og medier i overskuddslandene i nord presenterer de problemene de står overfor, i møte med egne innbyggere. Her gjenstår det mye i land som Tyskland, Nederland og Finland.
Når det gjelder de grunnleggende betingelsene for vellykket utvikling kan det være på sin plass å minnes hva økonomen og urbanisten Jane Jacobs en gang sa: «Når det gjelder utvikling er det enten gjør-det-selv – eller ikke i det hele tatt». La oss håpe at den nærmeste fremtiden innebærer at flere europeere får bedre muligheter til å gjøre det selv. Det hviler i så måte et stort ansvar på europeiske politikernes skuldre. Det ansvaret kan gjøres lettere å bære hvis man raskt tar tak i de forslagene som INET-økonomene har fremmet.
Referanser
Richard C. Koo, Revitalizing the Eurozone without Fiscal Union, Nomura Research Institute, March 16 2012, publisert på INETeconomics.org
Institute for New Economic Thinking, Breaking the Deadlock: A Path Out of the Crisis, 23. Juli 2012, INETeconomics.org
Intervju med Peter Bofinger i Deutschlandsradio 22.05.2012, publisert på www.dradio.de under tittelen Bofinger: Sparkurs in der Eurokrise ist gescheitert. Sitat: «Bei der Konzeption, die in den letzten zwei Jahren verfolgt wurde, ging es darum, möglichst schnell möglichst viel zu konsolidieren, und das ist eine Strategie, die gescheitert ist.»
onsdag 29. februar 2012
Handlingsregelens fremtid og integritet
Handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden
Det finnes en retning innen samfunnsøkonomisk tenkning som kalles institusjonell økonomi, med nobelprisvinner Douglass C. North som ledende eksponent. Nyere institusjonell økonomi fokuserer spesielt på sammenhengene mellom insitamentstruktur og økonomiske konsekvenser, eller om vi vil: mellom politisk bestemte spilleregler og produktivitet. Dette perspektivet er naturligvis høyaktuelt i lys av de alvorlige konsekvensene vi har erfart i kjølvannet av den doble finans- og gjeldskrisen.
I sitt siste hovedverk, Understanding the Process of Economic Change fra 2005, betonte North spesielt følgende økonomisk-politiske imperativ: Alle institusjoner og spilleregler må fra tid til annen justeres i takt med endringer i omgivelser, teknologi og markedsdata for å opprettholde sin funksjonelle verdi og resultateffektivitet. Det er en fatal feil å tro at man trygt kan lene seg tilbake med en gang man kan konstatere at et sett spilleregler fungerer. Denne advarselen gjelder i særlig grad kapitalmarkedene!
Historiens begrensninger
Hvilken relevans har denne lærdommen for vårt eget syn på handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter gjennom statsbudsjettet? Må ikke også handlingsregelen justeres i tråd med forandringer i de underliggende data, for at dens funksjonelle velgjørenhet skal bevares?
Det er liten tvil om at handlingsregelen, basert på vel ti års erfaring med vekslende regjeringer og konjunkturer, har vist seg å tjene norsk økonomi godt. Men, når vi ser fremover, er det avgjørende spørsmålet om regelen bør strammes inn til tre prosent, slik sentralbanksjef Olsen anbefaler, eller forbli på fire prosent slik statsministeren forfekter.
Det er relativt lett å være enig med både sentralbanksjefen og statsministeren i at svaret må ses i lys av erfaringer og fremtidsforventninger knyttet til oljefondets realavkastning og hensynet til å trygge det økonomiske fundamentet for fremtidige generasjoner.
Stoltenberg legger i sitt debattinnlegg i DN 23. februar hovedvekten i sin argumentasjon på selve avkastningsperspektivet, understøttet av to andre hensyn: At oljepengebruken for 2011 ligger an til å ende på 3,1 %, og for 2012 på om lag 3,5 %, samt at den internasjonale økonomiske situasjonen er usikker. Hvorfor statsministeren på dette grunnlaget ender opp med å tviholde på fire prosent virker imidlertid ikke helt overbevisende, hvis man ikke er predisponert som matematisk konservativ.
Sentralbanksjefen vektla i årstalen sine argumenter litt annerledes. Olsen er for det første mer forsiktig enn statsministeren i sine forventninger til fremtidig avkastning, med henvisning til det ekstremt lave riskofrie rentenivået internasjonalt. For det andre er han også mer opptatt av den gradvis mer ekspansive effekten av å opprettholde et fast prosentuttak samtidig som beregningsgrunnlaget (pensjonsfondets verdi) vokser. Olsen er med rette redd for at for sterke doser med ”innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor vil fortrenge det konkurranseutsatte næringslivet”.
Hvem kan føle seg trygg for at denne faren ikke er reell når vi ser på den sterke veksten i Statens pensjonsfond utland over tid: Fra rundt 500 mrd kroner i 2001 til rundt 1 000 mrd kroner i 2005, og videre til 3 300 mrd kroner ved inngangen til 2012! Med de høye oljeprisene som forventes å vedvare, er det ikke vanskelig å forestille seg at vi om fire år har passert 5 000 milliarder kroner. Å bruke 200 milliarder oljekroner (fire prosent av 5 000 milliarder) over statsbudsjettet i 2016 ville være rene galskapen.
Fremtidens krav
Etter min mening vektlegger statsministeren de negativ effektene av den raskt økende oljepengebruken i alt for liten grad, spesielt for en som ynder å fremstå som den makroøkonomiske ansvarlighetens yppersteprest i Norge.
Her er det ikke bare forventet realavkastning som teller, men vel så mye de høye årlige ”innskuddene” på oljefondet, underbygget av en rekordhøy oljepris.
I diskusjonen mellom statsministeren og sentralbanksjefen hadde det kanskje vært en fordel om sentralbanksjefen hadde vektlagt hensynet til vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv enda sterkere. Han kunne til og med ha vist til at Norges Bank allerede nå anser det som helt nødvendig å holde styringsrenten i Norge høyere enn i utlandet, hvilket naturligvis allerede virker i retning av en sterkere kronekurs og vanskeligere vilkår for vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv.
Mitt hovedpoeng er ikke å rope ut at handlingsregelen fortest mulig bør reduseres til tre prosent , selv om jeg på samme måte som jeg hevdet i 2005 (i boken MULIGHETER FOR ALLE)fortsatt mener at nettopp det bør skje, på en gradvis måte. En god måte å bevege oss mot tre prosent ville etter min mening være å bruke statsbudsjettene for de nærmeste 2-4 årene til å komme ned på en treprosentbane – samtidig som man i samme periode i langt sterkere grad enn i dag opprioriterer investeringer i bl.a. samferdselsinfrastruktur og ”kutter” tilsvarende i løpende forbruk og overføringer.
På denne måten kan vi i Norge trene oss opp til å bruke en strammere og mer bærekraftig handlingsregel før den formaliseres, samtidig som vi tar et krafttak der det trengs for å forbedre næringslivets produktivitet og vekstevne.
Dette betyr at handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden. Ellers risikerer man, som sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets har uttalt, å få en ”regel uten kraft”, eller det Douglass North kanskje ville kalt en dysfunksjonell og kontraproduktiv handlingsregel.
Dessuten kan det være verd å huske disse ordene fra sentralbanksjefens årstale: ” Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.”
Handlingsregelens formål, funksjonsdyktighet og integritet er på sikt helt avhengig av vår politiske evne til å forbedre for å bevare en av de viktigste makroøkonomiske stabilitetspilarene i norsk økonomi. Dette blir også en viktig syretest for landets neste regjering.
Denne artikkelen er også publisert på minervanett.no og liberal.no
Det finnes en retning innen samfunnsøkonomisk tenkning som kalles institusjonell økonomi, med nobelprisvinner Douglass C. North som ledende eksponent. Nyere institusjonell økonomi fokuserer spesielt på sammenhengene mellom insitamentstruktur og økonomiske konsekvenser, eller om vi vil: mellom politisk bestemte spilleregler og produktivitet. Dette perspektivet er naturligvis høyaktuelt i lys av de alvorlige konsekvensene vi har erfart i kjølvannet av den doble finans- og gjeldskrisen.
I sitt siste hovedverk, Understanding the Process of Economic Change fra 2005, betonte North spesielt følgende økonomisk-politiske imperativ: Alle institusjoner og spilleregler må fra tid til annen justeres i takt med endringer i omgivelser, teknologi og markedsdata for å opprettholde sin funksjonelle verdi og resultateffektivitet. Det er en fatal feil å tro at man trygt kan lene seg tilbake med en gang man kan konstatere at et sett spilleregler fungerer. Denne advarselen gjelder i særlig grad kapitalmarkedene!
Historiens begrensninger
Hvilken relevans har denne lærdommen for vårt eget syn på handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter gjennom statsbudsjettet? Må ikke også handlingsregelen justeres i tråd med forandringer i de underliggende data, for at dens funksjonelle velgjørenhet skal bevares?
Det er liten tvil om at handlingsregelen, basert på vel ti års erfaring med vekslende regjeringer og konjunkturer, har vist seg å tjene norsk økonomi godt. Men, når vi ser fremover, er det avgjørende spørsmålet om regelen bør strammes inn til tre prosent, slik sentralbanksjef Olsen anbefaler, eller forbli på fire prosent slik statsministeren forfekter.
Det er relativt lett å være enig med både sentralbanksjefen og statsministeren i at svaret må ses i lys av erfaringer og fremtidsforventninger knyttet til oljefondets realavkastning og hensynet til å trygge det økonomiske fundamentet for fremtidige generasjoner.
Stoltenberg legger i sitt debattinnlegg i DN 23. februar hovedvekten i sin argumentasjon på selve avkastningsperspektivet, understøttet av to andre hensyn: At oljepengebruken for 2011 ligger an til å ende på 3,1 %, og for 2012 på om lag 3,5 %, samt at den internasjonale økonomiske situasjonen er usikker. Hvorfor statsministeren på dette grunnlaget ender opp med å tviholde på fire prosent virker imidlertid ikke helt overbevisende, hvis man ikke er predisponert som matematisk konservativ.
Sentralbanksjefen vektla i årstalen sine argumenter litt annerledes. Olsen er for det første mer forsiktig enn statsministeren i sine forventninger til fremtidig avkastning, med henvisning til det ekstremt lave riskofrie rentenivået internasjonalt. For det andre er han også mer opptatt av den gradvis mer ekspansive effekten av å opprettholde et fast prosentuttak samtidig som beregningsgrunnlaget (pensjonsfondets verdi) vokser. Olsen er med rette redd for at for sterke doser med ”innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor vil fortrenge det konkurranseutsatte næringslivet”.
Hvem kan føle seg trygg for at denne faren ikke er reell når vi ser på den sterke veksten i Statens pensjonsfond utland over tid: Fra rundt 500 mrd kroner i 2001 til rundt 1 000 mrd kroner i 2005, og videre til 3 300 mrd kroner ved inngangen til 2012! Med de høye oljeprisene som forventes å vedvare, er det ikke vanskelig å forestille seg at vi om fire år har passert 5 000 milliarder kroner. Å bruke 200 milliarder oljekroner (fire prosent av 5 000 milliarder) over statsbudsjettet i 2016 ville være rene galskapen.
Fremtidens krav
Etter min mening vektlegger statsministeren de negativ effektene av den raskt økende oljepengebruken i alt for liten grad, spesielt for en som ynder å fremstå som den makroøkonomiske ansvarlighetens yppersteprest i Norge.
Her er det ikke bare forventet realavkastning som teller, men vel så mye de høye årlige ”innskuddene” på oljefondet, underbygget av en rekordhøy oljepris.
I diskusjonen mellom statsministeren og sentralbanksjefen hadde det kanskje vært en fordel om sentralbanksjefen hadde vektlagt hensynet til vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv enda sterkere. Han kunne til og med ha vist til at Norges Bank allerede nå anser det som helt nødvendig å holde styringsrenten i Norge høyere enn i utlandet, hvilket naturligvis allerede virker i retning av en sterkere kronekurs og vanskeligere vilkår for vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv.
Mitt hovedpoeng er ikke å rope ut at handlingsregelen fortest mulig bør reduseres til tre prosent , selv om jeg på samme måte som jeg hevdet i 2005 (i boken MULIGHETER FOR ALLE)fortsatt mener at nettopp det bør skje, på en gradvis måte. En god måte å bevege oss mot tre prosent ville etter min mening være å bruke statsbudsjettene for de nærmeste 2-4 årene til å komme ned på en treprosentbane – samtidig som man i samme periode i langt sterkere grad enn i dag opprioriterer investeringer i bl.a. samferdselsinfrastruktur og ”kutter” tilsvarende i løpende forbruk og overføringer.
På denne måten kan vi i Norge trene oss opp til å bruke en strammere og mer bærekraftig handlingsregel før den formaliseres, samtidig som vi tar et krafttak der det trengs for å forbedre næringslivets produktivitet og vekstevne.
Dette betyr at handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden. Ellers risikerer man, som sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets har uttalt, å få en ”regel uten kraft”, eller det Douglass North kanskje ville kalt en dysfunksjonell og kontraproduktiv handlingsregel.
Dessuten kan det være verd å huske disse ordene fra sentralbanksjefens årstale: ” Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.”
Handlingsregelens formål, funksjonsdyktighet og integritet er på sikt helt avhengig av vår politiske evne til å forbedre for å bevare en av de viktigste makroøkonomiske stabilitetspilarene i norsk økonomi. Dette blir også en viktig syretest for landets neste regjering.
Denne artikkelen er også publisert på minervanett.no og liberal.no
mandag 27. februar 2012
Mario Monti og det andre Italia
Det snakkes mye om at Italia har fått en såkalt teknokratisk regjering. I virkeligheten har Italia fått en stille revolusjon som for første gang på svært lenge bærer bud om en bedre fremtid.
Det er nesten ikke til å tro: Mye tyder nå på at økonomiprofessor Mario Monti allerede har klart å gjenreise mye av den tapte tilliten til Italia, både i Europa, blant italienerne og i finansmarkedet. For et liberalt hjerte fremstår Mario Monti, den tidligere konkurransekommisjonæren i EU, som et sårt etterlengtet eksempel på det som kan kalles ”det andre Italia” – et Italia som heldigvis eksisterer, og som kjennetegnes av toleranse, dannelse, kompetanse og ikke minst av et samfunnsengasjement som slår ring rundt det liberale samfunnssystemet: rettstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.
Det andre Italia har vært der hele tiden, bare ikke på TV, og i hvert fall ikke i de kanalene som Berlusconi har hatt makt over. I stedet har det vært å se i samfunnskritikken til Roberto Saviano og i avisspalter signert Umberto Eco, foruten i kvalitetsavisene La Repubblica, Corriere della Sera og La Stampa.
Nåværende president Napolitano, og den forrige presidenten Ciampi bør heller ikke glemmes. Nevnes bør i høyeste grad også noen få internasjonalt anerkjente liberale samfunnsøkonomer. Foruten Mario Monti, tenker jeg på Mario Draghi, den nye lederen for den europeiske sentralbanken (ECB), og det nylig avgåtte styremedlemmet i ECB, Lorenzo Bini Smaghi. Det er også nærliggende å nevne nåværende og forrige leder av industriforbundet Confindustria, Emma Marcegaglia og Luca di Montecemolo.
Et nytt samtaleklima
På et dypere plan kan man også se at Italia ikke bare har fått en ny politisk ledelse, Italia har også fått et nytt politisk språk. Det nye språket fremstår på mange måter som motsatsen til språket vi kjenner fra populistparet Berlusconi og Bossi. Monti taler fremfor alt et språk som er mer høflig, respektfylt, saklig, reflekterende, ansvarlig, inkluderende og konstruktivt – ja faktisk alt dette og mer til!
Gledelig nok har det nye språket allerede bidratt til å skape et nytt og bedre samtaleklima
både i Italia og i Europa, midt i en tid som virkelig trenger det.
Når Berlusconi møtte på motstand, var veien kort til bombastiske populistiske utbrudd og heftig bruk av skjellsord. Han klarte, til overmål som statsminister, å kalle alt fra dommerstanden, anerkjente uavhengige aviser, industriforbundets leder Emma Marcegaglia og tidskriftet The Economist for ”kommunister”.
Når Monti møter motstand, forsøker han å gi uttrykk for at han kan forstå at det kan føles vanskelig å svelge både innsparinger på statsbudsjettet, skatteøkninger og endringer i arbeidsmarkedsreglene – men at han likevel mener det er helt nødvendig for å redde Italias økonomi.
Mens Berlusconi var opptatt av å gjøre narr av Angela Merkels klær, fører Monti lengre samtaler med Merkel om sitt syn på de økonomiske utfordringene i eurosonen. Merkel (og de øvrige EU-lederne) ignorerte i stor grad Berlusconi. Med Monti er det annerledes. Merkel både lytter, bruker tid, og setter offentlig pris på den innsatsen som Monti gjør. Ikke bare det. Monti klarer også noe som det er utenkelig å forestille seg at Berlusconi kunne klart. Han er i stand til å gi Merkel tydelig beskjed om at Tyskland også har en viktig jobb å gjøre.
Monti insisterer på at Tyskland nå må gjengjelde den viktige innsatsen som gjøres av flere gjeldstyngede euroland. Fremfor alt handler det om å sikre lave renter på statslån gjennom en langt mer robust ”brannmur”, enten det er i form av et større krisefond for eurostater, eller via betingede euroobligasjoner. Monti hevder videre med faglig tyngde at det nå også er på tide at Tyskland og Frankrike selv tar grep om sin egen økonomi og liberaliserer sine tjenestemarkeder for å bidra sterkere til den økonomiske veksten i eurosonen.
Interessant nok appellerer Monti i så måte til at Tyskland med fordel kan lære mer av sitt eget lands erfaringer med Erhards modell for soziale Marktwirtschaft, samtidig som han antyder at mange land har mye å lære av de skandinaviske landenes flexicurity i arbeidsmarkedet og liberaliserte produkt- og tjenestemarkeder.
Vekst med sosial omtanke
Mens Berlusconi brukte store deler av sin 16årige regjeringstid på å pleie egne og sine venners forretningsinteresser og privilegier, sikre støtte fra Bossi-partiet, sikre immunitet mot domstoler og håndtere egne affærer av det mer pikante slaget, har Monti på kort tid levert følgende under mottoet crescità é equità soziale (vekst og sosial rettferdighet): Et flerårig, resolutt og troverdig program for styrking av statsbudsjettet, samtidig som parlamentet har vedtatt omfattende strukturelle reformer.
Reformene inkluderer oppmyking av rigide sysselsettingsfiendtlige arbeidsmarkedsregler og en serie av liberaliseringtiltak for å fremme økt konkurranse og dynamisk vekst innen en rekke bransjer: taxinæringen, apoteker, detaljhandel og bensinstasjoner, avskaffelse av offentlig regulerte minstepriser for advokattjenester og liberalisering av energimarkedet. Montis regjering har også programfestet å gjøre vesentlige inngrep i den politiske klassens uanstendig høye lønnsnivå og etablerte privilegier.
Monti har angrepet en hel rekke dysfunksjonelle detaljreguleringer som har kneblet vekstkraften i italiensk økonomi, opprettholdt og beskyttet av særinteresser. Nøkkelen til Montis strategi er bredden i reformenes nedslagsfelt. Det brede nedslagsfeltet er blitt møtt med stor respekt og etterlever Montis egne ord om at ”alle må bidra – ellers nytter det ikke”.
I god tid før sin tiltredelse argumenterte Monti offentlig med at ”det Italia trenger nå, er vekst og ikke flere italienske komedier”, med klar adresse til Berlusconi. Man kan håpe at det nå faktisk også lykkes å skape ny vekst i Italia, og at Monti får mulighet til å videreføre sin påbegynte jobb frem til valgperiodens slutt i 2013. Det finnes nemlig en sosial tragedie bak de tallene som forteller at Italias i BNP per innbygger har stått på stedet hvil i over ti år, samtidig som arbeidsledigheten er skremmende høy, og mange unge talenter reiser ut av landet for å skape seg en fremtid.
Italia har altfor lenge vært i faresonen, alt for lenge vært ”Europas syke mann”, og altfor lenge vist tegn på ødeleggende polarisering og demokratisk forvitring.
Italia libera – Italia er fritt!
I det Mario Monti tiltrådte sist november, strømmet mennesker til plassen rundt Chigi-palasset i Roma. De ville feire Berlusconis avgang og hilse Montis tiltredelse velkommen. På mange plakater stod ord som har en helt spesiell betydning i nyere italiensk historie: Italia libera. Det var disse ordene som den relativt lille anti-fascistiske motstandsbevegelsen, hovedsakelig bestående av kommunister og liberale, etter hvert gjorde til allemannseie under frigjøringen etter andre verdenskrig.
Parallellen går imidlertid mye lenger enn til gjensynet med slagordet Italia libera. Den økonomiske krisen som Italia gjennomlevde rett etter krigen, hadde flere likhetstrekk med den aktuelle krisesituasjonen i vår tid. Arbeidsløsheten var høy, statsbudsjettet var i en tilstand av alvorlig strukturell underbalanse, inflasjonen herjet og den internasjonale tilliten til den italienske valutaen befant seg på et lavmål.
Einaudi – et italiensk forbilde
Mange vil hevde at Italia den gang ble reddet av Luigi Einaudi, en ledende liberal samfunnsøkonom som var tilknyttet det liberale partiet. I offentligheten ble Einaudi først og fremst kjent for sine mange økonomisk-politiske artikler som han skrev (før 1926) i to av de samme avisene som i vår tid har vist seg å være så viktige som motvekt til Berlusconis mediemakt, La Stampa og Corriere della Sera. Einaudi var også italiensk korrespondent for The Economist.
Einaudi returnerte som 71-åring til Italia fra eksil i Sveits i 1945, og gikk straks en meget travel tid i møte. Han var sentralbanksjef 1945-48, medlem av grunnlovsforsamlingen 1946-48, ble visestatsminister med ansvar for økonomisk politikk i 1947, og som ikke det var nok, ble han også utnevnt til den nye republikkens første president (1948-1955).
Einaudi lyktes med å gjennomførte en hard innstrammingspolitikk som fikk statsbudsjettet over på plussiden, fikk kontroll over inflasjonen og fikk gjennomført en omfattende intern og ekstern liberalisering av italiensk økonomi. Einaudi var på sett å vis Italias svar på Ludwig Erhard. Det hører også med til historien at både Einaudi og Erhard var tydelig påvirket av de liberale økonomene Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Wilhelm Röpke, og de var også begge del av det internasjonale liberale nettverket i The Mont Pelerin Society.
Den gang kunne Einaudi og Erhard lære av hverandre. I dag må det være lov å håpe at det heller ikke er for sent for Angela Merkel og Wolfgang Schäuble å lære noe vesentlig av Mario Monti. Tatt i betraktning Merkels og Schäubles altfor ensidige hang til moralisering og innstrammings-belæring overfor andre land, er jeg dessverre redd for at de to nevnte tyskernes læringsbehov ennå ikke er tilstrekkelig erkjent og forstått av dem selv.
Kanskje må vi i mellomtiden søke trøst i et svar som Joseph Schumpeter en gang ga på et spørsmål om hvorfor han – av alle – sa ja til å delta i en tysk sosialdemokratisk sosialiseringskommisjon: ”Vel, hvis noen gir tegn på at de har tenkt å begå selvmord, så kan det jo være en fordel med en doktor til stede.”
Hverken Italia eller Europa trenger bekymre seg over at de ikke har en kompetent doktor til stede. Han heter Mario Monti, og hvis det trengs en assistentlege i tillegg, så er heldigvis Mario Draghi godt plassert til å tre støttende til.
Dette innlegget er tidligere publisert i Minerva på nett 17. februar 2012
Det er nesten ikke til å tro: Mye tyder nå på at økonomiprofessor Mario Monti allerede har klart å gjenreise mye av den tapte tilliten til Italia, både i Europa, blant italienerne og i finansmarkedet. For et liberalt hjerte fremstår Mario Monti, den tidligere konkurransekommisjonæren i EU, som et sårt etterlengtet eksempel på det som kan kalles ”det andre Italia” – et Italia som heldigvis eksisterer, og som kjennetegnes av toleranse, dannelse, kompetanse og ikke minst av et samfunnsengasjement som slår ring rundt det liberale samfunnssystemet: rettstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.
Det andre Italia har vært der hele tiden, bare ikke på TV, og i hvert fall ikke i de kanalene som Berlusconi har hatt makt over. I stedet har det vært å se i samfunnskritikken til Roberto Saviano og i avisspalter signert Umberto Eco, foruten i kvalitetsavisene La Repubblica, Corriere della Sera og La Stampa.
Nåværende president Napolitano, og den forrige presidenten Ciampi bør heller ikke glemmes. Nevnes bør i høyeste grad også noen få internasjonalt anerkjente liberale samfunnsøkonomer. Foruten Mario Monti, tenker jeg på Mario Draghi, den nye lederen for den europeiske sentralbanken (ECB), og det nylig avgåtte styremedlemmet i ECB, Lorenzo Bini Smaghi. Det er også nærliggende å nevne nåværende og forrige leder av industriforbundet Confindustria, Emma Marcegaglia og Luca di Montecemolo.
Et nytt samtaleklima
På et dypere plan kan man også se at Italia ikke bare har fått en ny politisk ledelse, Italia har også fått et nytt politisk språk. Det nye språket fremstår på mange måter som motsatsen til språket vi kjenner fra populistparet Berlusconi og Bossi. Monti taler fremfor alt et språk som er mer høflig, respektfylt, saklig, reflekterende, ansvarlig, inkluderende og konstruktivt – ja faktisk alt dette og mer til!
Gledelig nok har det nye språket allerede bidratt til å skape et nytt og bedre samtaleklima
både i Italia og i Europa, midt i en tid som virkelig trenger det.
Når Berlusconi møtte på motstand, var veien kort til bombastiske populistiske utbrudd og heftig bruk av skjellsord. Han klarte, til overmål som statsminister, å kalle alt fra dommerstanden, anerkjente uavhengige aviser, industriforbundets leder Emma Marcegaglia og tidskriftet The Economist for ”kommunister”.
Når Monti møter motstand, forsøker han å gi uttrykk for at han kan forstå at det kan føles vanskelig å svelge både innsparinger på statsbudsjettet, skatteøkninger og endringer i arbeidsmarkedsreglene – men at han likevel mener det er helt nødvendig for å redde Italias økonomi.
Mens Berlusconi var opptatt av å gjøre narr av Angela Merkels klær, fører Monti lengre samtaler med Merkel om sitt syn på de økonomiske utfordringene i eurosonen. Merkel (og de øvrige EU-lederne) ignorerte i stor grad Berlusconi. Med Monti er det annerledes. Merkel både lytter, bruker tid, og setter offentlig pris på den innsatsen som Monti gjør. Ikke bare det. Monti klarer også noe som det er utenkelig å forestille seg at Berlusconi kunne klart. Han er i stand til å gi Merkel tydelig beskjed om at Tyskland også har en viktig jobb å gjøre.
Monti insisterer på at Tyskland nå må gjengjelde den viktige innsatsen som gjøres av flere gjeldstyngede euroland. Fremfor alt handler det om å sikre lave renter på statslån gjennom en langt mer robust ”brannmur”, enten det er i form av et større krisefond for eurostater, eller via betingede euroobligasjoner. Monti hevder videre med faglig tyngde at det nå også er på tide at Tyskland og Frankrike selv tar grep om sin egen økonomi og liberaliserer sine tjenestemarkeder for å bidra sterkere til den økonomiske veksten i eurosonen.
Interessant nok appellerer Monti i så måte til at Tyskland med fordel kan lære mer av sitt eget lands erfaringer med Erhards modell for soziale Marktwirtschaft, samtidig som han antyder at mange land har mye å lære av de skandinaviske landenes flexicurity i arbeidsmarkedet og liberaliserte produkt- og tjenestemarkeder.
Vekst med sosial omtanke
Mens Berlusconi brukte store deler av sin 16årige regjeringstid på å pleie egne og sine venners forretningsinteresser og privilegier, sikre støtte fra Bossi-partiet, sikre immunitet mot domstoler og håndtere egne affærer av det mer pikante slaget, har Monti på kort tid levert følgende under mottoet crescità é equità soziale (vekst og sosial rettferdighet): Et flerårig, resolutt og troverdig program for styrking av statsbudsjettet, samtidig som parlamentet har vedtatt omfattende strukturelle reformer.
Reformene inkluderer oppmyking av rigide sysselsettingsfiendtlige arbeidsmarkedsregler og en serie av liberaliseringtiltak for å fremme økt konkurranse og dynamisk vekst innen en rekke bransjer: taxinæringen, apoteker, detaljhandel og bensinstasjoner, avskaffelse av offentlig regulerte minstepriser for advokattjenester og liberalisering av energimarkedet. Montis regjering har også programfestet å gjøre vesentlige inngrep i den politiske klassens uanstendig høye lønnsnivå og etablerte privilegier.
Monti har angrepet en hel rekke dysfunksjonelle detaljreguleringer som har kneblet vekstkraften i italiensk økonomi, opprettholdt og beskyttet av særinteresser. Nøkkelen til Montis strategi er bredden i reformenes nedslagsfelt. Det brede nedslagsfeltet er blitt møtt med stor respekt og etterlever Montis egne ord om at ”alle må bidra – ellers nytter det ikke”.
I god tid før sin tiltredelse argumenterte Monti offentlig med at ”det Italia trenger nå, er vekst og ikke flere italienske komedier”, med klar adresse til Berlusconi. Man kan håpe at det nå faktisk også lykkes å skape ny vekst i Italia, og at Monti får mulighet til å videreføre sin påbegynte jobb frem til valgperiodens slutt i 2013. Det finnes nemlig en sosial tragedie bak de tallene som forteller at Italias i BNP per innbygger har stått på stedet hvil i over ti år, samtidig som arbeidsledigheten er skremmende høy, og mange unge talenter reiser ut av landet for å skape seg en fremtid.
Italia har altfor lenge vært i faresonen, alt for lenge vært ”Europas syke mann”, og altfor lenge vist tegn på ødeleggende polarisering og demokratisk forvitring.
Italia libera – Italia er fritt!
I det Mario Monti tiltrådte sist november, strømmet mennesker til plassen rundt Chigi-palasset i Roma. De ville feire Berlusconis avgang og hilse Montis tiltredelse velkommen. På mange plakater stod ord som har en helt spesiell betydning i nyere italiensk historie: Italia libera. Det var disse ordene som den relativt lille anti-fascistiske motstandsbevegelsen, hovedsakelig bestående av kommunister og liberale, etter hvert gjorde til allemannseie under frigjøringen etter andre verdenskrig.
Parallellen går imidlertid mye lenger enn til gjensynet med slagordet Italia libera. Den økonomiske krisen som Italia gjennomlevde rett etter krigen, hadde flere likhetstrekk med den aktuelle krisesituasjonen i vår tid. Arbeidsløsheten var høy, statsbudsjettet var i en tilstand av alvorlig strukturell underbalanse, inflasjonen herjet og den internasjonale tilliten til den italienske valutaen befant seg på et lavmål.
Einaudi – et italiensk forbilde
Mange vil hevde at Italia den gang ble reddet av Luigi Einaudi, en ledende liberal samfunnsøkonom som var tilknyttet det liberale partiet. I offentligheten ble Einaudi først og fremst kjent for sine mange økonomisk-politiske artikler som han skrev (før 1926) i to av de samme avisene som i vår tid har vist seg å være så viktige som motvekt til Berlusconis mediemakt, La Stampa og Corriere della Sera. Einaudi var også italiensk korrespondent for The Economist.
Einaudi returnerte som 71-åring til Italia fra eksil i Sveits i 1945, og gikk straks en meget travel tid i møte. Han var sentralbanksjef 1945-48, medlem av grunnlovsforsamlingen 1946-48, ble visestatsminister med ansvar for økonomisk politikk i 1947, og som ikke det var nok, ble han også utnevnt til den nye republikkens første president (1948-1955).
Einaudi lyktes med å gjennomførte en hard innstrammingspolitikk som fikk statsbudsjettet over på plussiden, fikk kontroll over inflasjonen og fikk gjennomført en omfattende intern og ekstern liberalisering av italiensk økonomi. Einaudi var på sett å vis Italias svar på Ludwig Erhard. Det hører også med til historien at både Einaudi og Erhard var tydelig påvirket av de liberale økonomene Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Wilhelm Röpke, og de var også begge del av det internasjonale liberale nettverket i The Mont Pelerin Society.
Den gang kunne Einaudi og Erhard lære av hverandre. I dag må det være lov å håpe at det heller ikke er for sent for Angela Merkel og Wolfgang Schäuble å lære noe vesentlig av Mario Monti. Tatt i betraktning Merkels og Schäubles altfor ensidige hang til moralisering og innstrammings-belæring overfor andre land, er jeg dessverre redd for at de to nevnte tyskernes læringsbehov ennå ikke er tilstrekkelig erkjent og forstått av dem selv.
Kanskje må vi i mellomtiden søke trøst i et svar som Joseph Schumpeter en gang ga på et spørsmål om hvorfor han – av alle – sa ja til å delta i en tysk sosialdemokratisk sosialiseringskommisjon: ”Vel, hvis noen gir tegn på at de har tenkt å begå selvmord, så kan det jo være en fordel med en doktor til stede.”
Hverken Italia eller Europa trenger bekymre seg over at de ikke har en kompetent doktor til stede. Han heter Mario Monti, og hvis det trengs en assistentlege i tillegg, så er heldigvis Mario Draghi godt plassert til å tre støttende til.
Dette innlegget er tidligere publisert i Minerva på nett 17. februar 2012
Abonner på:
Innlegg (Atom)