Handlingsregelens fremtid og integritet

Handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden

Det finnes en retning innen samfunnsøkonomisk tenkning som kalles institusjonell økonomi, med nobelprisvinner Douglass C. North som ledende eksponent. Nyere institusjonell økonomi fokuserer spesielt på sammenhengene mellom insitamentstruktur og økonomiske konsekvenser, eller om vi vil: mellom politisk bestemte spilleregler og produktivitet. Dette perspektivet er naturligvis høyaktuelt i lys av de alvorlige konsekvensene vi har erfart i kjølvannet av den doble finans- og gjeldskrisen.

I sitt siste hovedverk, Understanding the Process of Economic Change fra 2005, betonte North spesielt følgende økonomisk-politiske imperativ: Alle institusjoner og spilleregler må fra tid til annen justeres i takt med endringer i omgivelser, teknologi og markedsdata for å opprettholde sin funksjonelle verdi og resultateffektivitet. Det er en fatal feil å tro at man trygt kan lene seg tilbake med en gang man kan konstatere at et sett spilleregler fungerer. Denne advarselen gjelder i særlig grad kapitalmarkedene!

Historiens begrensninger

Hvilken relevans har denne lærdommen for vårt eget syn på handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter gjennom statsbudsjettet? Må ikke også handlingsregelen justeres i tråd med forandringer i de underliggende data, for at dens funksjonelle velgjørenhet skal bevares?

Det er liten tvil om at handlingsregelen, basert på vel ti års erfaring med vekslende regjeringer og konjunkturer, har vist seg å tjene norsk økonomi godt. Men, når vi ser fremover, er det avgjørende spørsmålet om regelen bør strammes inn til tre prosent, slik sentralbanksjef Olsen anbefaler, eller forbli på fire prosent slik statsministeren forfekter.

Det er relativt lett å være enig med både sentralbanksjefen og statsministeren i at svaret må ses i lys av erfaringer og fremtidsforventninger knyttet til oljefondets realavkastning og hensynet til å trygge det økonomiske fundamentet for fremtidige generasjoner.

Stoltenberg legger i sitt debattinnlegg i DN 23. februar hovedvekten i sin argumentasjon på selve avkastningsperspektivet, understøttet av to andre hensyn: At oljepengebruken for 2011 ligger an til å ende på 3,1 %, og for 2012 på om lag 3,5 %, samt at den internasjonale økonomiske situasjonen er usikker. Hvorfor statsministeren på dette grunnlaget ender opp med å tviholde på fire prosent virker imidlertid ikke helt overbevisende, hvis man ikke er predisponert som matematisk konservativ.

Sentralbanksjefen vektla i årstalen sine argumenter litt annerledes. Olsen er for det første mer forsiktig enn statsministeren i sine forventninger til fremtidig avkastning, med henvisning til det ekstremt lave riskofrie rentenivået internasjonalt. For det andre er han også mer opptatt av den gradvis mer ekspansive effekten av å opprettholde et fast prosentuttak samtidig som beregningsgrunnlaget (pensjonsfondets verdi) vokser. Olsen er med rette redd for at for sterke doser med ”innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor vil fortrenge det konkurranseutsatte næringslivet”.

Hvem kan føle seg trygg for at denne faren ikke er reell når vi ser på den sterke veksten i Statens pensjonsfond utland over tid: Fra rundt 500 mrd kroner i 2001 til rundt 1 000 mrd kroner i 2005, og videre til 3 300 mrd kroner ved inngangen til 2012! Med de høye oljeprisene som forventes å vedvare, er det ikke vanskelig å forestille seg at vi om fire år har passert 5 000 milliarder kroner. Å bruke 200 milliarder oljekroner (fire prosent av 5 000 milliarder) over statsbudsjettet i 2016 ville være rene galskapen.

Fremtidens krav

Etter min mening vektlegger statsministeren de negativ effektene av den raskt økende oljepengebruken i alt for liten grad, spesielt for en som ynder å fremstå som den makroøkonomiske ansvarlighetens yppersteprest i Norge.

Her er det ikke bare forventet realavkastning som teller, men vel så mye de høye årlige ”innskuddene” på oljefondet, underbygget av en rekordhøy oljepris.

I diskusjonen mellom statsministeren og sentralbanksjefen hadde det kanskje vært en fordel om sentralbanksjefen hadde vektlagt hensynet til vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv enda sterkere. Han kunne til og med ha vist til at Norges Bank allerede nå anser det som helt nødvendig å holde styringsrenten i Norge høyere enn i utlandet, hvilket naturligvis allerede virker i retning av en sterkere kronekurs og vanskeligere vilkår for vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv.

Mitt hovedpoeng er ikke å rope ut at handlingsregelen fortest mulig bør reduseres til tre prosent , selv om jeg på samme måte som jeg hevdet i 2005 (i boken MULIGHETER FOR ALLE)fortsatt mener at nettopp det bør skje, på en gradvis måte. En god måte å bevege oss mot tre prosent ville etter min mening være å bruke statsbudsjettene for de nærmeste 2-4 årene til å komme ned på en treprosentbane – samtidig som man i samme periode i langt sterkere grad enn i dag opprioriterer investeringer i bl.a. samferdselsinfrastruktur og ”kutter” tilsvarende i løpende forbruk og overføringer.

På denne måten kan vi i Norge trene oss opp til å bruke en strammere og mer bærekraftig handlingsregel før den formaliseres, samtidig som vi tar et krafttak der det trengs for å forbedre næringslivets produktivitet og vekstevne.

Dette betyr at handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden. Ellers risikerer man, som sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets har uttalt, å få en ”regel uten kraft”, eller det Douglass North kanskje ville kalt en dysfunksjonell og kontraproduktiv handlingsregel.

Dessuten kan det være verd å huske disse ordene fra sentralbanksjefens årstale: ” Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.”

Handlingsregelens formål, funksjonsdyktighet og integritet er på sikt helt avhengig av vår politiske evne til å forbedre for å bevare en av de viktigste makroøkonomiske stabilitetspilarene i norsk økonomi. Dette blir også en viktig syretest for landets neste regjering.

Denne artikkelen er også publisert på minervanett.no og liberal.no