Konstruktivt svar fra Innovasjon Norge

Dette innlegget ble publisert på BT.no 26.11.2015


Pål Aslak Hungnes svarer i BT 19. november på mitt innlegg om effektmåling av Innovasjon Norge. Jeg vil gjerne berømme Hungnes for å ta imot utfordringen i min kritiske analyse på en god og konstruktiv måte. Det lover godt for Innovasjon Norges videre arbeid med både effektmålinger og initiativ til mer forskning på området i fremtiden.

Noen av Hungnes’ kommentarer treffer likevel ikke helt min kritikk. Det kan se ut som om Hungnes har oppfattet at jeg er «bekymret for effektmålinger, som alltid vil være å se seg i speilet…», men det er ikke tilfellet. Tvert i mot har jeg i Civita-notatet forsøkt å gi IN anerkjennelse for å ha styrket sitt arbeid med effektmålinger, mål- og resultatstyring. 

Det jeg synes er uheldig er at IN på grunnlag av SSBs effektberegninger, basert på de premissene som er lagt til grunn, gir inntrykk av at det nærmest er bevist at effekten er klart positiv på mange områder. Flere steder i årsrapporten fortelles det at «Innovasjon Norge skaper effekt» og at «Innovasjon Norge virker», og SSBs forbehold om tolkning av egne beregninger må man lete etter i en faktaboks som omhandler «Metode for effektmåling».

Det uheldige er at påstandene blåses opp, samtidig som de viser seg ikke å være holdbare, når de utsettes for en kritisk analyse. Dessuten gjenfortelles påstandene, for eksempel i Forskningsrådets Indikatorrapport 2015. Her kan man for eksempel lese følgende på side 2 i kapitlet som omhandler effekter av FoU og innovasjon:

«En ny undersøkelse viser at kunder som har fått støtte fra Innovasjon Norge, har gjennomgående høyere salgsinntekter, verdiskaping og produktivitet enn bedrifter fra en kontrollgruppe som ikke hadde mottatt støtte fra Innovasjon Norge. Undersøkelsen viser også at gründerbedrifter i større grad overlever dersom de har mottatt støtte fra Innovasjon Norge.»   

Som jeg viser i mitt Civita-notat er ikke slike konklusjoner holdbare. Det skyldes ikke bare de forbehold mot kausaltolkninger som SSB har gitt uttrykk for, men også noen grunnleggende komposisjonsproblemer i analysedesignet og i premissene for de beregninger SSB har gjennomført.

Mitt poeng er videre at når slike positive hovedbudskap kommuniseres og gjenfortelles, så påvirker de også premissene og holdningene for dem som utvikler og beslutter politikken på området. Og, hvis politikerne tror at virkeligheten er mer positiv enn den i virkeligheten er, så er det nærliggende å tro at man blir tilsvarende mindre nysgjerrig på alternativer til status quo. Skjønnmaling av virkeligheten leder derfor lett til bevaring av status quo. Det er etter min mening et problem, fordi jeg er helt enig med Hungnes i at «Behovet for å tenke nytt om innovasjonspolitikken er overmodent».

Følg denne lenken for å se hele debatten:
http://www.bt.no/meninger/debatt/Konstruktivt-svar-fra-Innovasjon-Norge-3491290.html

Hvor godt virker Innovasjon Norge?

Denne kronikken ble publisert på BT.no i dag:


Innovasjon Norges påstander om positive effekter for næringslivet reiser flere spørsmål enn svar.   
Innovasjon Norge presenterte tidligere i år, i forbindelse med publiseringen av sin årsrapport for 2014, et bestemt og offensivt budskap om at «Innovasjon Norge skaper effekt». I styrets beretning heter det: «Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at bedrifter som har fått støtte, har 9,7 prosent mervekst i omsetning, 2,5 prosent mervekst i produktivitet og 0,3 prosent høyere lønnsomhet enn en kontrollgruppe. Effekten av å delta i et innovasjonsmiljø er også positiv. Styret er fornøyd med å ha fått robuste tall for hvilken effekt Innovasjon Norge har på enkeltbedrifter.» Det ble i samme sammenheng påstått at «nyetablerte bedrifter som er kunde hos Innovasjon Norge, overlever i større grad enn bedrifter som ikke er kunde hos oss.»

Tallene det vises til, ble offentliggjort 13. august, i en rapport som oppsummerer funnene fra et oppdrag SSB fikk av Innovasjon Norge i 2013, for blant annet å måle effekten av Innovasjon Norges virksomhet på norske bedrifter. Etter en kritisk gjennomgang av påstandene sett opp mot SSBs empiriske analyser, som jeg har gjort i et nytt Civita-notat, er det mye som tyder på at ingen av påstandene fra Innovasjon Norge holder mål, og at påstandene dessuten reiser flere kritiske spørsmål enn de gir svar.

Kjernen i problemet ligger i måten man har klassifisert gruppen av kunder og ikke-kunder (kontrollgruppen) på.  Her blir det lagt til grunn en definisjon av kunder av Innovasjon Norge som ikke tar hensyn til hvilken type og omfang av støtte og tjenester den enkelte kunden har mottatt og benyttet seg av. Det blir heller ikke skilt på om kundene, utover støtten fra Innovasjon Norge, også har mottatt støtte via f.eks. Forskningsrådet eller gjennom SkatteFunn-ordningen – hvilket ofte er tilfellet for kunder som får støtte knyttet til innovasjon og nyskaping.  

Så kan man stille spørsmålet: Hva er det man egentlig måler når verken virkemiddelmiks eller støttens omfang er definert? Det er ikke mulig å trekke pålitelige konklusjoner om effekten av Innovasjon Norges næringspolitiske virkemidler på et slikt grunnlag. Virkemidlene favner dessuten et stort spekter; fra tilskudd og lån til rådgivning, kompetanseformidling, eksport- og profileringstjenester mv. Det burde i utgangspunktet være innlysende at det ikke holder å sammenligne uklare størrelser på input mot klare og objektive tall for output, hvis man har som mål å si noe holdbart om produktivitet, det vil si om forholdet mellom input og output av en prosess.

Det er også bemerkelsesverdig stor forskjell på Innovasjon Norges påstander og de sterke forbeholdene SSB klokelig har tatt i tolkningene av sine egne empiriske beregninger:

«Et viktig forbehold ved de effektmålingene som er omtalt her, er at de ikke sier noe om hvorvidt tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme……Analysene tar heller ikke hensyn til om kundene har fått støtte fra andre kilder, eller om den høyere veksten kan skyldes andre faktorer….Det kan selvfølgelig være uobserverbare variabler som også påvirker endringer i utfallsvariablene over tid.  SSB er derfor forsiktig med å tolke resultatene kausalt.» Om overlevelsesraten for gründere sier SSB: «Vi finner ingen støtte for hypotesen at programmene rettet mot nyetablerte foretak/gründere øker overlevelsessannsynlighetene for IN- klienter sammenlignet med kontrollgruppen.»

Hvorfor er dette et problem? Det blir et problem hvis både de som utvikler næringspolitikk og de som har viktige roller i den kritiske offentlighet, ja til og med styret i Innovasjon Norge, lar seg forlede av fordreide virkelighetsbilder, som på overflaten tolkes som «robuste tall for hvilken effekt IN har på enkeltbedrifter», men som i virkeligheten er svært usikre tall for hvilken effekt Innovasjon Norge har. 

Problemet er dessuten ikke trivielt, fordi det fort leder til en kontraproduktiv beskyttelse av status quo, på et politikk- og fagområde der Norge virkelig trenger både mer nytenkning og et merkbart kompetanseløft. Tatt i betraktning hvor viktig det er at vi nå lykkes med å gjennomføre en dynamisk og produktiv omstilling i norsk økonomi, med innovativt entreprenørskap som drivkraft, er det viktig at den virkelighetsbeskrivelsen og forståelsen som skal legge premisser for fremtidig politikk, løftes opp på et høyere kvalitetsnivå.  

Av Lars Peder Nordbakken, Civita

CIVITA-NOTATET finner du her: http://www.civita.no/publikasjon/nr-28-2015-virker-innovasjon-norge

Næringspolitikk uten næringsfrihet

Økonomisk vekst er et resultat av produktivitetsvekst. Den grunnleggende kilden til produktivitetsvekst er innovativt entreprenørskap som gjennom en dynamisk konkurranseprosess endrer næringsstrukturen på en helt spesiell måte: Nye og mer effektive måter å tilfredsstille våre behov på erstatter gamle og mindre effektive måter. Det er denne kreative ødeleggelsesprosessen som er den primære vekstmotoren i en dynamisk markedsøkonomi med næringsfrihet som fremste kjennetegn.  

I Norge er det litt annerledes. En stor del av vår vekst de senere årene har kommet som en konsekvens av en uvanlig positiv utvikling i vårt bytteforhold med utlandet, typisk kjennetegnet ved en kombinasjon av høyere oljepriser og lavere priser på importerte forbruksvarer. Dette betyr en del i et land hvor om lag 2/3 av eksportinntektene er oljebaserte, direkte eller indirekte. 

Et viktig spørsmål er derfor hvordan vi best kan møte og motvirke denne sårbarheten og potensielle sentraliseringen i vår næringsstruktur. Et annet spørsmål er om vi er på rett kurs i forhold til å mestre utfordringen – eller ikke.

Hvis vi mener at den viktigste prioriteten nå er å legge forholdene bedre til rette for et større desentralisert mangfold av nye virksomheter, innovative gründere og innovative vekstbedrifter, er det mye som tyder på at svaret på det andre spørsmålet er et klart NEI. Siden 2008 har andelen av den yrkesaktive befolkningen som deltar i oppstart av nye bedrifter gått gradvis nedover. Siden 2008 har også både antallet hurtigvoksende småbedrifter (gaseller) og antall vekstbedrifter med over 20 ansatte blitt mer enn halvert.

I Norge omtales ofte bare omfanget av innovasjonsaktivitet i norsk næringsliv, sammenlignet med andre land. Det som knapt nevnes er det virkelig store problemet; en ekstraordinær lav innovasjonsproduktivitet. Dette fremkommer når man sammenstiller indikasjoner på innovasjonsinnsats opp mot innovasjonsresultater, og er alt annet enn trivielt for et land som har grunn til å aspirere til en innovasjonsdrevet økonomi.

En viktig årsak er et dysfunksjonelt offentlig virkemiddelapparat. Det finnes i Norge et uoversiktlig stort antall offentlige tiltak, programmer og støtteordninger knyttet til det å starte, drive og ekspandere norske bedrifter. Denne jungelen av støtteordninger står i konstant fare for å påføre gründere en rekke unødvendige byrder i form av byråkratisk saksbehandling, stor usikkerhet, stor tidsmedgang i forhold til søknadsprosesser, samt omfattende rapporterings- og kontrollrutiner som lett oppfattes som en hemsko.

Det er også lett å glemme at det bak hver enkelt støtteordning ofte finnes en eller flere særinteressegrupper som hegner omkring ordningen. Bak den offisielle fasaden fremstår derfor Innovasjon Norge også som et nettverk preget av interessepolitikk, hvor det lett oppstår insider-outsider problemer, og hvor det å ha gode forbindelser i nettverkene kan forventes å bety mye for tilgangen til ulike støtteordninger. I slike systemer er det alltid en fare for at mye tid går med til å pleie nettverket og egne interesser i forhold til støtteordninger – og at desto mindre tid går med til å skape verdi for markedet.

Det er også mye som tyder på at den måten Innovasjon Norge fungerer på, i forhold til sin rolle som tildeler av lån, garantier og tilskudd kan være svært uhensiktsmessig i forhold til gründernes behov for relevante samarbeidspartnere og kompetent kapital.  

Dessverre er det er vanskelig å få øye på reelle alternativer til status quo i den næringspolitiske diskusjonen. Det er imidlertid ikke så vanskelig å tegne konturene av et slikt alternativ.  

Denne næringspolitikken er mer liberal og har som kjennetegn å styrke den virksomme næringsfriheten, fjerne detaljstyrende støtteordninger og styrke de produktive incitamentene for verdiskapende innovasjon og entreprenørskap. Den handler om å åpne opp markedsmuligheter, fremme fri konkurranse og sikre rettferdige spilleregler som gjelder mest mulig likt for alle. En annen hovedpilar er å styrke det private kapitalmarkedet og skape en langt større, bredere og mer mangfoldig marked for kompetent investeringskapital for gründere og vekstbedrifter i tidlig fase og vekstfasen.

Dette perspektivet er fraværende i regjeringens politikk, men bør danne kjernen i en ny og mer verdiskapende nærings- og innovasjonspolitikk.

Refleksjoner etter intervjuet med Assar Lindbeck

Alle som er genuint interessert i å forstå fremveksten av "den nordiske samfunnsmodellen" og hvordan den kan forstås i dag bør ta seg tid til å lese Assar Lindbecks nyutkomne memoarbok Ekonomi är att välja. Lindbecks økonomisk-politiske dannelsesreise er på mange måter nettopp en beretning om dette fenomenet, nærmere bestemt den svenske utgaven. Lindbeck memoarer var også foranledningen til det intervjuet og Minervasamtalen som jeg holdt med Lindbeck i oktober i Stockholm.

Klikk på denne lenken for å lese intervjuet: http://www.minervanett.no/det-finnes-ikke-bare-en-svensk-modell/

Et av hovedbudskapene til Lindbeck er at det ikke gir mening å snakke om bare en svensk modell, som om historien til den svenske modellen var en raklinjet parallellhistorie til sosialdemokratiets nyere historie i Sverige. Lindbeck snakker i stedet for fire ulike svenske modeller, hvorav den mest sosialdemokratisk pregete av den alle - den Lindbeck kaller for den intervensjonistiske- var nær ved å havarere fullstendig på slutten av 1980-tallet. Den modellen Sverige har hatt siden reformene på slutten av 80-tallet kaller Lindbeck betegnende nok for den partielle liberaliseringsperioden. Den historien er verd å lese, spesielt fordi den kommer fra en av de viktigste reformatorene og en som hadde en helt spesiell nærkontakt med den vellykkede snuoperasjonen i svensk økonomi.

Men, kampen om begrepene er noen ganger intens. Det er som kjent et faktum at noen har søkt å få ekslusiv copyright på begreget "den nordiske modellen", på grunnlag av helt åpenbare ideologiske og propagandistiske motiver. Jeg vet ikke hvordan det er gått med den søknaden, men uansett er det god grunn til å protestere mot slike forsøk på knebling av fri demokratisk debatt - innebefattet valg av ord i debatten. Den mest effektive protesten er kanskje å følge Lindbecks eksempel, og insistere på at det finnes nyanser og flere perspektiver som fortjener å bli hørt i det offentlige ordskiftet.

I dette tilfellet er det ikke bare snakk om nyanser, men om helt grunnleggende forhold knyttet til dannelse og redelighet i måten man omgås virkeligheten. Lindbeck har ikke sluttet å være aktuell, i en alder av 82 år!

God lesning!   

Aktuell 100 åring

(Denne artikkelen ble også publisert på minervanett.no 05.09.2012.)

Det er i år 100 år siden publiseringen av Ludwig von Mises pionérarbeid om penger og kreditt. Det markerer også et jubileum for den «østerrikske» konjunkturteorien, som på nytt er blitt aktuell.

Fin de siècle er et begrep som favner tidsepoken rundt det forrige århundreskiftet, og som ofte brukes om Wien – av helt spesielle grunner. Det handler om en epoke i Wiens historie som var preget av en kraftig oppblomstring av kreativitet og skaperkraft på mange felter i samfunnet, ikke minst innen kultur og vitenskap. Betegnende nok har også noen kalt perioden før 1. verdenskrig det liberale Wiens siste salutt eller krampetrekning – sett på bakgrunn av den ødeleggende mørketiden som senket seg over Wien etter 1. verdenskrig. Wien endte som kjent opp som en by som ble internasjonalt kjent for å drive «en hel sivilisasjon i eksil» - ikke minst til London og New York. 

Den kulturelle og vitenskapelige oppblomstringen under fin de siècle i Wien gjaldt også samfunnsøkonomisk tenkning. Professor Böhm-Bawerks forelesninger ved Universitetet i Wien var en slik blomstrende møteplass for ideer. Etter forelesningene ble det lagt opp til diskusjoner, med Böhm-Bawerk som ordstyrer, og her var det livlig. Rett rundt århundreskiftet hadde Böhm-Bawerk to uvanlig begavede studenter i samme klasse. De gjorde seg begge bemerket i disse diskusjonene. De var dessuten ingen ringere enn to av det forrige århundrets mest berømte samfunnsøkonomer, Ludwig von Mises og Joseph Schumpeter. De gjorde seg ikke bare bemerket med sitt engasjement – men også med sine innbyrdes uenigheter!

Mises teori om penger og kreditt

I år er det 100 år siden Ludwig von Mises debuterte med sitt første store verk, under tittelen Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel[i]. Det var et imponerende stykke arbeid, ikke bare den gang, men også for ettertiden. Bokens første del inneholder en systematisk analyse av pengesystemets opprinnelse, grunnleggende natur og funksjoner, etterfulgt av en analyse av pengesystemets samfunnsøkonomiske dimensjoner og betydning.

Den andre delen omhandler pengeverdi og kjøpekraft, og her gir Mises banebrytende bidrag til å forstå hvordan både pengemengden og pengeetterspørselen, i ren økonomisk forstand, best forstås på grunnlag av samspillet mellom markedsaktørenes subjektive verdivurderinger. På denne bakgrunn avdekker Mises blant annet det han mente var tydelige svakheter ved den mer «objektive» kvantitetsteorien, og spesielt det utbredte synet (den gang og nå) at endringer i pengemengden virker nøytralt inn på økonomien, og at statistisk indeksering er et egnet middel til å justere priser opp mot hverandre.

Mises største teoretisk bidrag i boken er utvilsomt analysen av inflasjon og deflasjon som monetære fenomener, og ikke minst hvor sårbar økonomien er for betydelige penge- og kredittekspansjoner og virkninger på rentenivået. Det er neppe noen stor overdrivelse å hevde at en bevisst anvendelse av Mises innsikt kunne forhindret de alvorlige konsekvensene av feilslått politikk som mange land fikk oppleve i mellomkrigstiden; av både hyperinflasjon, paripolitikk og deflasjon. Mises var en forkjemper for betydningen av et stabilt penge- og kredittsystem som ikke lett kunne manipuleres av myndighetene. For Mises var det ensbetydende med en velfungerende internasjonal gullstandard.

Pionérbidraget til den «østerrikske» konjunkturteorien

En annen kvalitet ved Mises bok fra 1912 som fortjener å bli trukket frem – ikke minst på bakgrunn av den fem år gamle finans- og gjeldskrisen – er den første teoretiske skissen som han her leverte til det som senere ble kjent som den «østerrikske» konjunkturteorien.  Her finner vi nemlig pionérbidraget til å forstå hvorfor alvorlige økonomiske kriser og nedgangstider har en systematisk tendens til å oppstå som en konsekvens av en forutgående periode med betydelige overinvesteringer i kapitalintensive prosjekter (og ubalanser mellom sparing og investering), muliggjort av kraftig kredittekspansjon og kunstig lave renter som følge av en inflasjonsdrivende penge- og kredittpolitikk.[ii] Her ser vi også hvordan den tidligere beskrevne innsikten om at penger og kreditt ikke virker nøytralt inn på økonomien leder til viktig ny innsikt.

Dette er ikke stedet for en nærmere utdypning av den «østerriske» konjunkturteorien, som senere ble videreutviklet av Mises selv og av Friedrich Hayek m.fl. Men, det kan være på sin plass å nevne at Mises selv var uvanlig ydmyk i sin egen vurdering av dette konjunkturteoretiske pionérbidraget, den gang i 1912. Mises skriver i den opprinnelige tyske utgaven av boken blant annet:

Der er ikke dette arbeidets oppgave å utvikle en teori om økonomiske kriser. Vi vil kun behandle dette temaet i den grad penge- og kredittvesenets mekanismer kan sies å forårsake at kriser oppstår. Det er ganske sikkert at kilder til økonomiske kriser ikke bare kan søkes her.[iii]

Videre er det interessant å merke seg hvor langt Mises den gang faktisk gikk i retning av å antyde at andre drivkrefter sannsynligvis var mer toneangivende og kanskje også viktigere:

Det er viktig å være klar over at det her kun handler om én årsak til kriser, som virker sammen med andre, og som kanskje også som en hovedregel kommer i andre rekke når det gjelder betydning. Ja, det er meget sannsynlig, med vårt nåværende økonomiske regime og økonomiske politikk, at det første støtet til en hausse ikke kommer fra bankenes kredittformidling, men snarere kommer fra andre kilder, og at det først er i det videre forløpet av konjunkturoppgangen at kredittpolitikken opptrer som en drivende kraft.[iv]

Denne forsiktige holdningen er svært interessant. Den harmonerer nemlig godt med det synet som hans tidligere klassekamerat Joseph Schumpeter ga uttrykk for i sin banebrytende bok, Theorie der wirtschaftlichen Entwicklung, publisert høsten 1911 (Mises daterte sitt manus desember 1911). Schumpeter berørte også drivkreftene bak konjunktursvingninger i sin bok, og hans teori gikk ut på at det var bølger av entreprenørdrevne innovasjoner (gjerne med et teknologisk tyngdepunkt) som var hoveddrivkraften, og at kredittekspansjonen kom i etterkant som en markedstilpasning til den økte kredittetterspørselen som innovasjonsbølgen forårsaket.[v]

Ordene som ble borte under depresjonen

I den grad dette kan tolkes som en konjunkturteoretisk tilnærming mellom Mises og Schumpeter, så var den uansett ikke varig. I 1928 er det ikke lenger noen tvil hos Mises om at det er penge- og kredittpolitikken som er konjunkturdrivkraft og kriseårsak nummer én.[vi] Når Mises sin bok for første gang ble utgitt på engelsk i 1934, under tittelen The Theory of Money and Credit, var dessuten storparten av underkapitlet (3 av 4 sider) som inneholdt de sitatene jeg har gjengitt her betegnende nok strøket bort. Det var et klart tegn på at Mises heretter var mer bastant i sine konjunkturteoretiske konklusjoner. Mellom 1912 og 1934 hadde også mye skjedd. Verden hadde blant annet fått oppleve hva hyperinflasjon og paripolitikk betyr, og på toppen av det hele hadde man fått en alvorlig økonomisk depresjon å hanskes med. Depresjonen ble dessuten forsterket av en destruktiv økonomisk nasjonalisme som mange mente ville vært utenkelig før 1. verdenskrig.

Det sier en hel del om forskjellene mellom våre tider og den gang at det faktisk tok hele 22 år fra den opprinnelige utgivelsen i 1912 før Mises bok om penger og kreditt ble utgitt på engelsk.[vii] Det er kanskje mager trøst at boken fortsatt er høyst lesbar og overraskende aktuell, 100 år etter at den ble utgitt for første gang.

Viktigere er det kanskje at «den østerrikske penge- og konjunkturteorien» på nytt opplever en bemerkelsesverdig renessanse som en viktig konjunkturteoretisk forklaringsmodell.[viii] Hvis dette skal bli et varig bidrag til å løse et av samfunnsøkonomiens viktigste problemer er det sannsynligvis også klokt å ta opp igjen meningsinnholdet i den teksten som ble borte fra den opprinnelige tyskspråklige utgaven fra 1912. Det vil bidra til å åpne opp den østerrikske konjunkturteorien, slik at den lettere kan kombineres med annen relevant innsikt. Det ville vært en flott 100 års markering av den til nå mest holdbare og seiglivete konjunkturteorien som finnes.    

NOTER

---

[i] Ludwig von Mises, Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel, Duncker & Humblot, München und Leipzig, 1912. Originalutgaven er lett tilgjengelig som pdf på http://mises.org/Literature/Author/280/Ludwig-von-Mises

[ii] Op. cit. side 401-436

[iii]Op. cit. side 433

[iv] Op. cit. side 434

[v] Ref. Joseph A. Schumpeter, The Theory of Economic Development, Oxford University Press, 1974, s. 57-127

[vi] Se Geldwertstabilisierung und Konjunkturpolitik, Gustav Fisher, Jena 1928, gjengitt i Ludwig von Mises, The Causes of the Economic Crisis, Ludwig von Mises Institute, 2006, side 103-153

[vii] Det samme gjaldt Schumpeters bok fra 1911, som også først utkom på engelsk i 1934. Av andre viktige teoretiske arbeider som det tok svært lang tid å få publisert på engelsk må nevnes Knut Wicksells Geldzins und Preise, opprinnelig utgitt i 1898, og som utkom på engelsk først i 1936.  

[viii] Den nye interessen for den østerrikske skole kommer dessuten fra en langt bredere gruppe av samfunnsøkonomer enn tidligere, og i en tid hvor den dominerende «nyklassiske syntesen» innen makroøkonomi, og teorier som bygger på rasjonelle forventninger og generell likevekt betegnes som «intellektuelle feiltagelser» (Adair Turner, Robert Skidelsky, Martin Wolf m.fl), så er det de skolene som har lagt mest vekt på realistiske forutsetninger og nærværet av usikkerhet og begrenset kunnskap som i større grad trekkes frem. Deriblant den østerrikske skole, Keynes opprinnelige tanker, Hyman Minskys finansielle teorier og Richard Koos makroøkonomiske betoning av de ulike sektorenes finansielle balanser.  

I søvngang mot en «katastrofe av uante dimensjoner»

Det har vært gjennomført 19 toppmøter i EU siden utbruddet av finanskrisen. I etterkant fortoner disse seg som en endeløs serie av forsinkede, halvhjertede og ineffektive løsninger på et økonomisk problem som er i ferd med å eskalere opp til uante dimensjoner. Politikken har hele tiden hatt en tendens til å løpe etter finansmarkedene, og klarer ikke å komme opp på siden, og langt mindre forsere og løpe forbi for å overta ledelsen. Denne endeløse kappestriden mellom finansmarkedene og politikken blir ved hvert EU-toppmøte forsøkt trumfet med retoriske seire til politikken. Men, det varer som regel ikke lenge (maksimalt en uke) før finansmarkedene på nytt, drevet av både frykt og grådighet, søker nye kandidater for å teste ut troverdigheten i de politiske vedtakene og virkelighetsbeskrivelsene.

Bak dette kappløpet ulmer det av reelle problemer og sosiale tragedier: Massearbeidsløsheten er tilbake i Sør-Europa, og det snakkes for lengst om «en tapt generasjon» av unge mennesker som har store vansker med å øyne utsiktene til en bedre fremtid. Tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og demokratisk valgte regjeringer brister i flere land, og i det politiske landskapet popper det stadig opp flere uhyggelige fenomener på hver sin ytterkant – med hver sine simple og populistiske oppskrifter.

På det makroøkonomiske planet fremstår problemene gjennom stadig tydeligere negative spiraler i problemland som Irland, Hellas, Portugal, Spania og Italia: En allerede stor statsgjeld i utgangspunktet (med unntak av Spania) ble ytterligere forverret av store sykliske budsjettunderskudd, som igjen er blitt påvirket av et sammenbrudd i samlet etterspørsel via en kombinasjon av offentlige innstramming, husholdninger som reduserer gjeld, et næringsliv som reduserer investeringer – og på toppen av det hele; et bankvesen som krymper sine balanser for å tilfredsstille økte kapitalkrav. I en slik situasjon vil paradoksalt nok ytterligere innstramninger i offentlige budsjetter lede til et større statsunderskudd og til større statsgjeld i % av BNP – stikk i strid med intensjonene. Og, det er det som har skjedd. Statsgjelden blir dermed stadig vanskeligere å bære, forsterket av at finansmarkedet vil kreve økte renter for å ville kjøpe statsgjeld, i takt med markedets økende skepsis til landenes evne til å betale tilbake gjelden. Spesielt farlig blir situasjonen når koblingene mellom sviktende tillit til statsfinanser og sviktende tillit til bankenes soliditet blir for sterk, som i Spania nylig. I den grad situasjonen i enkeltland ligner dette hovedmønstret, og det gjør det i stadig flere land både i og utenfor eurosonen, så inntreffer det Richard Koo har beskrevet som en Balance Sheet Recession som truer med å ende i depresjon hvis det ikke settes inn kraftige offentlige stimulanser på kort sikt. I en balance sheet recession med et rentenivå som allerede ligger nær null vil heller ikke pengepolitikken kunne bidra med stort.

I Hellas er allerede depresjonen et faktum. Hvis Spania og Italia faller ned i en depresjonsspiral er det ikke lenger tale om en «eurokrise», men en farlig trussel mot hele verdensøkonomien på grunn av de negative ringvirkningene. I tillegg vil hele eurosamarbeidet stå i fare for å gå i oppløsning. Hvis det skulle skje er det mye som tyder på at vi står overfor et regelrett sammenbrudd i verdensøkonomien, en ny verdensomspennende depresjon.

Denne utviklingen kan ikke få lov til å fortsette lyder advarslene fra de 17 ledende europeiske økonomene som 23. juli lanserte sitt forslag til kortsiktige og langsiktige løsninger på krisen i eurosonen i et 12 siders notat. De ledende økonomene med tilknytning til INET (Institute for New Economic Thinking), er i klare ordelag urolige for at «Europa i sin egen søvngang styrer mot en katastrofe av uante dimensjoner». Det er interessant å legge merke til at alle de tre tyske økonomene i gruppen er eller nylig har vært medlemmer av det faste rådet av samfunnsøkonomisk sakkyndige i Tyskland (Sachverständigenrat); Peter Bofinger, Lars P. Feld og Beatrice Weder di Mauro (inntil nylig).

Konstruktive forslag ut av krisen

INET-gruppens rapport er et viktig bidrag til å skape en realistisk og troverdig vei ut av krisen i eurosonen. Rapporten starter med en understrekning av at eurosonen i flere måneder har vært i drift mot et alvorlig sammenbrudd, og at dette må motvirkes med et bestemt og bærekraftig felles svar på utfordringene – på en helt annen måte enn hittil.

Siden det på ingen måte er opplagt at den aktuelle krisen handler om euroens fremtid som felles valuta, er det også bra at gruppen klargjør på hvilken måte dette kan sies å være en «eurokrise». Nettopp ved å forklare hvilke krefter som truer eurosamarbeidet, går det også tydeligere frem hvorfor dette nødvendigvis ikke skyldes at ulike land med til dels betydelige innbyrdes ulikheter har valgt å inngå en valutaunion. Utvalget peker særlig på de store og tiltagende ubalansene mellom land med overskudd og underskudd på driftsbalansen internt i eurosonen som selve kjernen i problemet. Vel å merke skyldes dette noen opprinnelige konstruksjonsfeil ved eurosamarbeidet som utvalget understreker må ses på som et felles ansvar for eurolandene å rette opp i. I følge utvalget er de tiltagende ubalansene blitt et europroblem fordi overskuddsland og underskuddland ikke har klart å bli enige om en handlingsplan som for det første kan overbevise finansmarkedene, og for det andre lykkes med å adressere viktige hensyn og bekymringer blant innbyggerne i begge typer land. I stedet er vi endt opp med en situasjon hvor de fleste «redningsaksjoner» beskrives som nullsum spill i både overskuddsland og i underskuddland – med gjensidig mistillit og handlingslammelse som et forventet resultat.

Selv om INET-gruppen av økonomer understreker det positive i de skrittene mot en bankunion som politikerne i eurosonen ble enige om 29. juni og 9. juli, minner de samtidig om at man ikke lyktes med å presentere en overbevisende plan for å stoppe den negative utviklingen i underskuddlandene, blant annet ved å stabilisere det ekstreme rentenivået på statsobligasjoner i land som Spania og Italia – en helt avgjørende forutsetning for å få kontroll over gjeldskrisen i disse landene.

Hva gruppen foreslår kan deles i to deler. De starter med å foreslå en langsiktig utviklingsretning for å rette opp konstruksjonsfeilene i eurosamarbeidet, og angi hvordan eurosamarbeidet må reformeres for å bli bærekraftig på sikt. Dernest foreslår gruppen et sett av kortsiktige tiltak som kan betegnes som selve kriseløsningen på kort sikt – vel å merke med innebygde incitamenter i tråd med den bærekraftige langsiktige løsningen. Her er hovedpunktene i forslaget:

• Innføring av begrenset og midlertidig gjensidig ansvar for opparbeidet statsgjeld utover 60 % av BNP i land som gjennomfører tilstrekkelige tilpasninger i sine statsbudsjetter – som sannsynliggjør vellykket gjeldsreduksjon på mellomlang sikt. Forslaget bygger på en justert utgave av et tidligere forslag fra Sachverständigenrat i Tyskland.

• At det permanente redningsfondet ESM blir tildelt banklisens, og tilføres vesentlig økte finansielle midler via direkte tilgang til diskontering i ECB.

• Frivillig restrukturering av eksisterende statsgjeld gjennom bytte mot likelydende statsobligasjoner med lengre løpetid (for eksempel pluss fem år) – et rendyrket tiltak for å lette kontantsstrømsituasjonen på kort- og mellomlang sikt.

• Fiskale strukturreformer som styrker statsbudsjettene på mellomlang sikt, og som bidrar til å styrke den eurointerne kostnadsdevalueringen i underskuddland (lavere skatter og avgifter på arbeid og lønninger mot høyere indirekte skatt på forbruk).

• Fastsettelse av en klart hjemlet midlertidig kriserolle for ECB, spesielt gjennom sterkere intervensjoner i markedet for statsobligasjoner, og sikring av tilstrekkelige overføringsmekanismer for å gjennomføre effektive pengepolitiske tiltak – også i ekstraordinære tider.

• Ukonvensjonelle makroøkonomiske og monetære krisetiltak, med spesiell vekt på å fremme mindre ubalanser mellom overskuddsland og underskuddsland uten å påkalle deflasjon i underskuddsland, med vekt på å støtte opp under en positiv nominell utvikling i BNP og understøtte nødvendige tilpasninger i relative priser internt i eurosonen.

Verken «Eurobonds» eller «mer Europa»

En viktig kvalitet ved INET-gruppens forslag er at de ikke vurderer det som ønskelig å innføre såkalte eurobonds, det vil si overgang til felles ansvar for all statsgjeld innen eurosonen. Her er gruppen både redd for uheldige insitamenter for uansvarlig og løssluppen finanspolitikk i underskuddland (et nytt Hellas), samt de politiske konsekvensene i form av krav om omfattende «politisk union».

Et av de andre viktige bidragene som gruppen kommer med er etter min mening å foreslå en velbegrunnet og troverdig politikk som unngår å gå i den vanlige EU-fellen: Å si at alle problemer må løses med «mer Europa-ikke mindre Europa», og dernest forhaste seg til å foreslå omfattende forslag om «fiskal union» og «politisk union» som på en grunnleggende måte endrer på de demokratiske spillereglene i EU. Hvis det er noe krisen i eurosonen så langt har vist så må det vel nettopp være å minne om betydningen av demokratisk dialog og legitimitet som helt avgjørende forutsetninger for genuin solidaritet på tvers av landegrensene. Det ville vært et tragisk feilgrep å forsøke å løse krisen i eurosonen gjennom å introdusere et større demokratisk underskudd, og unødvendig mer sentralisering innen EU.

Det INET-økonomene gjennom sin rapport har forstått er faktisk at overdrevne forslag i retning «politisk union» eller en omfattende «fiskal union» på ingen måte utgjør nødvendige forutsetninger for å redde eurosamarbeidet.

Innstrammingspolitikkens grenser

Det er også områder i rapporten som kunne vært fremført med langt større tydelighet og tyngde, og det handler først og fremst om den feilslåtte innstrammingspolitikken som har vært ført hittil. Det er kjent at flere av utvalgets medlemmer stiller seg meget kritiske til Merkel-Schäuble linjen som har vært fulgt om å kreve mest mulig innstramming på de offentlige budsjettene på kortest mulig tid. Peter Bofinger har i klartekst gitt uttrykt for at denne strategien har feilet. At de ikke har fremført kritikken tydeligere i denne sammenheng må trolig forstås på et taktisk-politisk grunnlag. Det er forståelig.

Likevel er det grunn til å minne om at den innstrammingspolitikken som faktisk har vært ført har vist seg å være fullstendig destruktiv. Det er neppe å gå for langt å hevde at nettopp den blinde innstrammingspolitikken har vært en av hovedgrunnene til at krisen i eurosonen har blitt så alvorlig som den er blitt – også statsgjeldsproblemene. Dette gjelder naturligvis ikke bare innen eurosonen. Det samme gjelder Storbritannia, som fortsatt opererer med et samlet BNP som i faste priser ligger 4,5 % under nivået før finanskrisen brøt ut! Her er det også grunn til å minne om Richard Koos analyser av fenomenet balance sheet recessions, som har bidratt til å kaste et nytt lys over det gamle Keynes-problemet om hva som må gjøres for å komme ut av dype nedgangstider under helt spesielle forhold.

Strukturreformer eller strukturtvang?

Et annet tema som så vidt berøres av INET-økonomene er den andre delen av Merkel-Schäuble linjen: Å bruke krisen til å tvinge frem strukturreformer i problemland som for lengst skulle gjennomført omfattende liberaliseringstiltak i sine produktmarkeder og gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og sysselsettingsvennlig. På dette punktet kan det sies mye til forsvar for Merkel-Schäuble-linjen. Men det finnes et problem, som også INET-økonomene er innom i sin rapport. Problemet er at kombinasjonen av overdrevet innstramming og sterkt økende arbeidsløshet skaper et samfunnsklima som gjør det svært vanskelig å gjennomføre reformer basert på tvang utenfra. Kravene utenfra blir snarere oppfattet som en provokasjon som fremkaller både internasjonal antipati og sosial uro, slik vi har sett i blant annet Hellas, Spania og i Italia.

Når det kommer til stykket, er det langt bedre å satse på bred støtte for strukturreformer gjennom demokratisk dialog og tilslutning. Men, det krever en politikk som er troverdig og som virkelig kan tilby unge mennesker en mulighet til å se fremtiden lysere i møte. Paradoksalt nok har dette også en hel del å gjøre med hvordan politikere og medier i overskuddslandene i nord presenterer de problemene de står overfor, i møte med egne innbyggere. Her gjenstår det mye i land som Tyskland, Nederland og Finland.

Når det gjelder de grunnleggende betingelsene for vellykket utvikling kan det være på sin plass å minnes hva økonomen og urbanisten Jane Jacobs en gang sa: «Når det gjelder utvikling er det enten gjør-det-selv – eller ikke i det hele tatt». La oss håpe at den nærmeste fremtiden innebærer at flere europeere får bedre muligheter til å gjøre det selv. Det hviler i så måte et stort ansvar på europeiske politikernes skuldre. Det ansvaret kan gjøres lettere å bære hvis man raskt tar tak i de forslagene som INET-økonomene har fremmet.




Referanser

Richard C. Koo, Revitalizing the Eurozone without Fiscal Union, Nomura Research Institute, March 16 2012, publisert på INETeconomics.org

Institute for New Economic Thinking, Breaking the Deadlock: A Path Out of the Crisis, 23. Juli 2012, INETeconomics.org

Intervju med Peter Bofinger i Deutschlandsradio 22.05.2012, publisert på www.dradio.de under tittelen Bofinger: Sparkurs in der Eurokrise ist gescheitert. Sitat: «Bei der Konzeption, die in den letzten zwei Jahren verfolgt wurde, ging es darum, möglichst schnell möglichst viel zu konsolidieren, und das ist eine Strategie, die gescheitert ist.»

Handlingsregelens fremtid og integritet

Handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden

Det finnes en retning innen samfunnsøkonomisk tenkning som kalles institusjonell økonomi, med nobelprisvinner Douglass C. North som ledende eksponent. Nyere institusjonell økonomi fokuserer spesielt på sammenhengene mellom insitamentstruktur og økonomiske konsekvenser, eller om vi vil: mellom politisk bestemte spilleregler og produktivitet. Dette perspektivet er naturligvis høyaktuelt i lys av de alvorlige konsekvensene vi har erfart i kjølvannet av den doble finans- og gjeldskrisen.

I sitt siste hovedverk, Understanding the Process of Economic Change fra 2005, betonte North spesielt følgende økonomisk-politiske imperativ: Alle institusjoner og spilleregler må fra tid til annen justeres i takt med endringer i omgivelser, teknologi og markedsdata for å opprettholde sin funksjonelle verdi og resultateffektivitet. Det er en fatal feil å tro at man trygt kan lene seg tilbake med en gang man kan konstatere at et sett spilleregler fungerer. Denne advarselen gjelder i særlig grad kapitalmarkedene!

Historiens begrensninger

Hvilken relevans har denne lærdommen for vårt eget syn på handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter gjennom statsbudsjettet? Må ikke også handlingsregelen justeres i tråd med forandringer i de underliggende data, for at dens funksjonelle velgjørenhet skal bevares?

Det er liten tvil om at handlingsregelen, basert på vel ti års erfaring med vekslende regjeringer og konjunkturer, har vist seg å tjene norsk økonomi godt. Men, når vi ser fremover, er det avgjørende spørsmålet om regelen bør strammes inn til tre prosent, slik sentralbanksjef Olsen anbefaler, eller forbli på fire prosent slik statsministeren forfekter.

Det er relativt lett å være enig med både sentralbanksjefen og statsministeren i at svaret må ses i lys av erfaringer og fremtidsforventninger knyttet til oljefondets realavkastning og hensynet til å trygge det økonomiske fundamentet for fremtidige generasjoner.

Stoltenberg legger i sitt debattinnlegg i DN 23. februar hovedvekten i sin argumentasjon på selve avkastningsperspektivet, understøttet av to andre hensyn: At oljepengebruken for 2011 ligger an til å ende på 3,1 %, og for 2012 på om lag 3,5 %, samt at den internasjonale økonomiske situasjonen er usikker. Hvorfor statsministeren på dette grunnlaget ender opp med å tviholde på fire prosent virker imidlertid ikke helt overbevisende, hvis man ikke er predisponert som matematisk konservativ.

Sentralbanksjefen vektla i årstalen sine argumenter litt annerledes. Olsen er for det første mer forsiktig enn statsministeren i sine forventninger til fremtidig avkastning, med henvisning til det ekstremt lave riskofrie rentenivået internasjonalt. For det andre er han også mer opptatt av den gradvis mer ekspansive effekten av å opprettholde et fast prosentuttak samtidig som beregningsgrunnlaget (pensjonsfondets verdi) vokser. Olsen er med rette redd for at for sterke doser med ”innfasing av oljepenger gjennom offentlig sektor vil fortrenge det konkurranseutsatte næringslivet”.

Hvem kan føle seg trygg for at denne faren ikke er reell når vi ser på den sterke veksten i Statens pensjonsfond utland over tid: Fra rundt 500 mrd kroner i 2001 til rundt 1 000 mrd kroner i 2005, og videre til 3 300 mrd kroner ved inngangen til 2012! Med de høye oljeprisene som forventes å vedvare, er det ikke vanskelig å forestille seg at vi om fire år har passert 5 000 milliarder kroner. Å bruke 200 milliarder oljekroner (fire prosent av 5 000 milliarder) over statsbudsjettet i 2016 ville være rene galskapen.

Fremtidens krav

Etter min mening vektlegger statsministeren de negativ effektene av den raskt økende oljepengebruken i alt for liten grad, spesielt for en som ynder å fremstå som den makroøkonomiske ansvarlighetens yppersteprest i Norge.

Her er det ikke bare forventet realavkastning som teller, men vel så mye de høye årlige ”innskuddene” på oljefondet, underbygget av en rekordhøy oljepris.

I diskusjonen mellom statsministeren og sentralbanksjefen hadde det kanskje vært en fordel om sentralbanksjefen hadde vektlagt hensynet til vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv enda sterkere. Han kunne til og med ha vist til at Norges Bank allerede nå anser det som helt nødvendig å holde styringsrenten i Norge høyere enn i utlandet, hvilket naturligvis allerede virker i retning av en sterkere kronekurs og vanskeligere vilkår for vårt internasjonalt konkurrerende næringsliv.

Mitt hovedpoeng er ikke å rope ut at handlingsregelen fortest mulig bør reduseres til tre prosent , selv om jeg på samme måte som jeg hevdet i 2005 (i boken MULIGHETER FOR ALLE)fortsatt mener at nettopp det bør skje, på en gradvis måte. En god måte å bevege oss mot tre prosent ville etter min mening være å bruke statsbudsjettene for de nærmeste 2-4 årene til å komme ned på en treprosentbane – samtidig som man i samme periode i langt sterkere grad enn i dag opprioriterer investeringer i bl.a. samferdselsinfrastruktur og ”kutter” tilsvarende i løpende forbruk og overføringer.

På denne måten kan vi i Norge trene oss opp til å bruke en strammere og mer bærekraftig handlingsregel før den formaliseres, samtidig som vi tar et krafttak der det trengs for å forbedre næringslivets produktivitet og vekstevne.

Dette betyr at handlingsregelen må justeres for å bevare sin verdi for fremtiden. Ellers risikerer man, som sjefsøkonom Øystein Dørum i DNB Markets har uttalt, å få en ”regel uten kraft”, eller det Douglass North kanskje ville kalt en dysfunksjonell og kontraproduktiv handlingsregel.

Dessuten kan det være verd å huske disse ordene fra sentralbanksjefens årstale: ” Venter vi, vil en senere nødvendig justering av politikken kunne bli langt mer smertefull.”

Handlingsregelens formål, funksjonsdyktighet og integritet er på sikt helt avhengig av vår politiske evne til å forbedre for å bevare en av de viktigste makroøkonomiske stabilitetspilarene i norsk økonomi. Dette blir også en viktig syretest for landets neste regjering.

Denne artikkelen er også publisert på minervanett.no og liberal.no