Kapitalismen og det konservative problem

Publisert i Minerva på nett 09.08.2010

De to siste tiårene vil utvilsomt gå inn i historien som en av de sterkeste vekstperiodene i verdensøkonomien noen sinne. Og det til tross for at perioden startet med bank- og finanskriser i den rike delen av verden, og på toppen av det hele også ble avrundet med den mest omfattende og alvorlige finanskrisen siden 30-tallet, samt den etterfølgende bølgedalen som har fått navnet The Great Recession – også denne gangen med tyngdepunkt i den rike delen av verden. I tillegg var perioden preget av flere alvorlige internasjonale valuta- og finanskriser i Latin-Amerika, Russland og i Asia, foruten den mye omtalte dot.com krisen.

Likevel har flere hundre millioner mennesker blitt løftet opp av den dypeste fattigdom, og utallige flere mennesker kan nå se fremtiden i møte med berettigede forventninger om et friere og bedre liv. Ikke minst gjelder dette mange i Kina, India, resten av Asia, samt mange land i Latin-Amerika, Sentral- og Øst-Europa. Det er i det hele tatt liten tvil om at mye har gått bra. Fremgangens kilder er dessuten begripelige: En dynamisk kombinasjon av åpnere markeder, styrking av den private eiendomsretten, styrking av rettsikkerheten, økonomisk liberalisering (spesielt i tidligere kommandoøkonomier), en verdensomspennende IKT-revolusjon, samt økt verdiskaping i den rike delen av verden gjennom innovasjon og entreprenørskap. Alt dette har bidratt til en enorm vekst i markedsøkonomiens utbredelse, som i sin tur har banet veien for sterk produktivitetsvekst gjennom en ny internasjonal arbeidsdeling som hele tiden drives frem av produktive incitamenter og åpen konkurranse med et sterkt innslag av innovasjon og kreativ ødeleggelse på tvers av landegrensene.

Så, til et mer tidsaktuelt perspektiv. Kan det tenkes at den underliggende internasjonale vekstkraften som vi har opplevd i de siste par tiårene har vært så sterk at den faktisk også har skjult en rekke negative konsekvenser av de siste tiårenes økonomisk-politiske feilgrep og unnlatelsessynder? Kan det dessuten tenkes at effekten av de senere tiårenes enorme økning i omfanget av den markedsbaserte økonomisk integrasjonen på tvers av landegrensene vil avta fremover? Og, vil vi i den rike delen av verden i så fall også bli tvunget til å ta langt sterkere tak i de problemene vi har unnlatt å løse – og som vi fortsatt vil slite alvorlig med hvis vi ikke evner å gjennomføre viktige forbedringer? Etter min oppfatning er det sannsynlig at det riktige svaret er ja på alle disse tre spørsmålene.

Hvis min trippel-ja-vurdering er noenlunde riktig er det også naturlig å rette et sterkere søkelys på et problemkompleks som jeg har valgt å kalle myten om kapitalismen og den konservative undergravingen av markedsøkonomiens dynamiske verdiskapende egenskaper.

Myten om kapitalismen

Den stadig økte forekomsten av ordet ”kapitalisme” i offentligheten er etter min mening et svært dårlig tegn på vår evne til å se behovet for økonomisk-politiske forbedringer. Og, da er det forbedringer og reformer med et liberalt fortegn jeg har i tankene – vel å merke. De som nå er opptatt av å trøste seg med at ”kapitalismen” har vist seg å overleve på nytt, og som finner det betimelig å understreke at fremdeles er det ingen som har noe bedre alternativ å tilby enn ”kapitalismen” beviser at de ikke har forstått særlig mye av de problemene vi står overfor. Jeg vil driste meg til å påstå at nettopp dette symptomet på manglende forståelse og mangel på markedsøkonomisk dannelse er det farligste av dem alle. Grunnen til at jeg hevder dette så sterkt som jeg gjør vil forhåpentligvis fremgå i det følgende.

For hva er det egentlig som menes med ”kapitalismen”, begrepet som Karl Marx oppfant relativt sent i sin karriere som et spisset klassekampbegrep på det økonomiske systemet han så var i ferd med å bli det dominerende mot slutten av 1800-tallet? Dette systemet, spesielt på det europeiske kontinentet, var et storindustrisystem styrt av en ganske liten elite innen stat, næringsliv og finans – med et stadig sterkere preg av statsbeskyttet kartellvirksomhet, monopolisme, imperialismekoblinger, beskyttelse mot utenlandsk konkurranse og ikke sjelden gjennomsyret av et regime som systematisk konsentrerte makt blant sine priviligerte gjennom ”sosialisering av tap og privatisering av profitt”. Et system som senere skulle vise seg å passe godt inn i den ekstremvarianten som ble hyllet frem fra oven som fremtidens løsning i det fascistiske Italia og i det nasjonalsosialistiske Tyskland i mellomkrigstiden.

Det tilhører et viktig kapittel av vår nyere økonomiske historie (og markedsøkonomiske dannelse) at det nettopp var denne anti-liberale kapitalismen som Ludwig Erhard ville til livs – for evig og alltid – i sin utrettelige kamp for å frigjøre Tyskland gjennom den sosiale markedsøkonomiens fokus på desentralisering, maktspredning og ikke minst frie og åpne konkurranse. Erhard brukte naturlig nok aldri ordet kapitalisme, annet enn i negativ betydning. Det samme gjaldt hans liberale rådgivere, som Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke. Röpkes ord fra 1948 i Civitas Humana er i så måte illustrerende og klare nok:

”Genuine market economy and a competitive structure are just what capitalism has not been at any rate for the past fifty years, and this has been the case to an ever greater and disturbing extent.”

Det var nok mange grunner til at forfatteren av The Pure Theory of Capital, Friedrich Hayek konsekvent heller ikke benyttet begrepet kapitalisme i positiv forstand. En av grunnene lignet nok svært mye på den som gjorde seg gjeldende hos Erhard, Rüstow og Röpke.

Den nyere formen av begrepet kapitalisme er utvilsomt av amerikansk opphav, og jeg mistenker at Schumpeters Capitalism, Socialism and Democracy (1943) har bidratt sterkt til at begrepet er blitt mer stuerent, for ikke å si blitt et popord blant intellektuelle. Schumpeter var imidlertid ikke særlig presis i sin egen omgang med begrepet, og han hadde en sterk tilbøyelighet til å ta i bruk Marx på sin egen måte, og spådde da også at kapitalismen ikke ville overleve sin egen (byråkratiserte, kalde og sjelløse) suksess! Det amerikanske kapitalisme-begrepet er imidlertid like håpløst som det europeiske, bare av andre grunner. Enten brukes det som en populærfremstilling av det økonomiske systemet som eksisterer i USA til enhver tid, eller så betyr det et økonomisk system som bygger på privat eiendomsrett, rettstaten – og for øvrig ingen offentlig innblanding. Ekstremvarianten finnes man hos filosofen Ayn Rand, som i ly av en påstått hyperrasjonell filosofi, presenterte laissez faire kapitalismen som ”det ukjente ideal” – ja sogar som et objekt for estetisk hyldest! Etternavnet Rand adopterte hun selv fra merkenavnet på sin egen skrivemaskin, en Sperry Rand! Men for Ayn Rand var jo også nestekjærlighet et tegn på moralsk forfall, hvilket nok mange vil betrakte som en temmelig enstående posisjon å innta i samfunnsdebatten.

Hvem andre trenger så et begrep som ”kapitalismen”, et begrep som antyder å være noe helt konkret og bestemt – nærmest noe tidløst? Finnes i det hele tatt ”kapitalismen”? Et godt svar på hvorfor svaret sannsynligvis ligger nærmere et nei enn et ja er nylig beskrevet meget godt av tre amerikanske økonomer, William Baumol, Robert Litan og Carl Schramm i Good Capitalism, Bad Capitalism, and the Economics of Growth and Prosperity (2007). De hevder at vi i hvert fall må skille mellom fire ulike typer kapitalisme, alle med referanse til vår egen samtid:

”state-guided, oligarchic, big-firm, and entrepreneurial.”

Noen vil kanskje tenke på Milton Friedman og Ludwig von Mises. Vel, Friedman brukte så å si heller aldri begrepet kapitalisme (tittelen på boken Capitalism and Freedom utgjør faktisk ett av to små unntak i hele boken, og man skal lete lenge for å finne k-ordet også i Free to Choose). Inntil Mises ankom USA i 1940 brukte han stort sett kun begrepet kapitalisme i den kapitalteoretiske og Böhm-Bawerkske betydningen: et økonomisk system er mer kapitalistisk desto mer kapitalintensive produksjonsprosessene er. Selv etter 1940 tilhører begrepet kapitalisme hos Mises kun et hjelpebegrep, med ett unntak: Der han kommenterer de som selv hevder å være motstandere av kapitalismen.

Så, i fare for litt repetisjon: Hvem trenger så egentlig begrepet ”kapitalismen”? Mitt svartips er dette: Kanskje først og fremst de som ikke har noen ideer om hva som trenger å bli forbedret – med andre ord de som er fornøyd med status quo. Problemet er bare at en intet-er-nytt-under-solen-konservatisme som er mest opptatt av å bevare eller gjenopprette et tidligere status quo utgjør et ikke ubetydelig samfunnsproblem i en dynamisk verden.

Det konservative problem

Stikk i strid med det noen naive kapitalismeforsvarere later til å tro er det helt utopisk å forestille seg at en produktiv og velfungerende markedsøkonomi helt av seg selv, nærmest automatisk, vil være i stand til å utvikle sine egne spilleregler. Eksempelvis er det ganske utenkelig å forestille seg en dynamisk markedsøkonomi – for ikke å snakke om en eller annen form for meningsfull kapitalisme – uten mulighet til å mobilisere investeringskapital gjennom aksjeselskaper. Aksjeselskapsformen var en gang en institusjonell innovasjon som ga kapitaleiere sterkere insitamenter til å investere i næringsvirksomhet basert på en regulert og rettsbeskyttet adgang til begrenset eieransvar, mot å imøtekomme et sett av krav som ivaretar hensynet til samfunnet og andre kreditorer. Innovasjonen reduserte investeringsrisikoen betydelig, og var en politisk innovasjon skapt i Nederland på 1600-tallet. Dette er bare et av mange eksempler på at markedsøkonomien er helt avhengig av produktive spilleregler, som etableres, legitimeres og håndheves av storsamfunnet.

Den store utfordringen vi kontinuerlig står overfor i en dynamisk verden er å videreutvikle de institusjonene (spillereglene) som trengs for å skape og gjenskape produktivitetsfremmende insitamenter – selve basisforutsetningen for økonomisk vekst. Dét er ingen enkel oppgave i en dynamisk verden, spesielt fordi våre teorier (spesielt nyklassiske økonomiske teorier) har en tendens til å være statiske og ute av stand til å holde tritt med virkelighetens kontinuerlige utvikling. Likevel er denne oppgaven helt avgjørende for vår økonomiske utvikling. Det store konservative problemet er i dette perspektivet tydelig nok. Det består i en tilbøyelighet til å sementere status quo, og til å la være å reformere viktige spilleregler i lys av endrede forhold og en vesentlig ny virkelighet. Douglass North har beskrevet problemet slik i Understanding the Process of Economic Change (2005):

”The result is all too frequently policy prescriptions that produce results at odds with intentions because policy derived from static theory in a dynamic setting is going to produce unanticipated (and unpleasant) outcomes.”

Det underliggende problemet kan både skyldes manglende forståelse av viktige (dynamiske) markedsøkonomiske sammenhenger, men kan også skyldes en grunnleggende aversjon mot å være nysgjerrig, tenke kritisk og ta proaktive initiativ til forbedringer gjennom liberale reformer blant de som påvirker de politiske beslutningene.

Ordet konservativ må i denne sammenheng forstås langt videre enn å være forbeholdt politisk konservative personer og miljøer. Likevel er det i vår tid naturlig å rette et stadig skarpere søkelys mot nettopp politisk konservative krefter.

La oss se på noen betydelige utfordringer og problemer – men også motsvarende muligheter. De mest dramatiske problemene har sitt utspring i finans- og kapitalmarkedene, uten å glemme at den rike verdens feilgrep og unnlatelsessynder spenner over et videre spekter. Her er noen internasjonale eksempler, samt et par norske:

• Hva kommer det av ingen land hittil har lært tilstrekkelig av bank- og finanskrisene på 80- og 90-tallet til å forstå at den farligste formen for kunstig pris- og kredittvekst er knyttet til kapitalintensive objekter som boliger, eiendommer og verdipapirer? Sentralbankenes snevre inflasjonsstyring etter utelukkende konsumprisindeksen har på nytt vist seg å være utilstrekkelig med sikte på å fremme finansiell stabilitet. Hvor er forslagene som kan gi sentralbankene et fornyet og mer relevant mandat?

• Hvis sjefen for det britiske finanstilsynet Lord Turner har rett så har vi vært vitne til en finansiell tragedie hvor rundt 4 av 5 finansielle transaksjoner ikke på noen måte kunne sies å ha fylt en verdiskapende funksjon for økonomien som helhet – snarere det motsatte – samtidig som den ekstreme finansekspansjonen har skapt illusoriske fortjenester og eventyrlige økonomiske gevinster for et bittelite mindertall av befolkningen. Spillereglene i dette tilfellet skapte i realiteten insitamenter som fremmet uproduktiv adferd, og som resulterte i en de facto verdioverføring til en liten utvalgt gruppe, på bekostning av et ukjent antall kunder og eiere uten innflytelse. Hvordan kunne det ha seg at denne massive formen for verdiødeleggelse fikk lov til å skje uten knapt et kritisk spørsmål i det offentlige rom?

• Hvordan kunne det ha seg at en tilnærmet uregulert finansiell skyggenæring fikk lov til å utvikle seg i USA basert på et uoversiktelig antall derivatprodukter og om mulig enda mer uoversiktelig informasjon om de nye verdipapirenes reelle verdi- og risikosammensetning? For ikke å glemme fraværet av kritiske blikk på en kapitalgearing uten historisk sidestykke (1:50) blant et stort antall aktører med strålende credit rating. Hvorfor måtte det en insider som George Soros til for å advare omverdenen om at enkelte papirer (som credit default swaps) i realiteten var å betrakte som ”financial weapons of mass destruction”?

• Hva kommer det av at nesten ingen ropte et varsko i lys av boligkreditt- og boligprisboomen i USA og i England, spesielt etter den desperate lavrentepolitikken etter 9/11?

• Hva kan det skyldes at rundt 20 år med Helmut Kohl, Gerhard Schröder og Angela Merkel ikke har resultert i noen nevneverdige regulatorisk forenkling og liberalisering av produkt- og tjenestemarkedene i Tyskland, med unntak av energimarkedet? Eller hvorfor har det vist seg nærmest umulig å gjennomføre markedsliberaliserende reformer i Frankrike og Italia under gjentatte konservative regjeringer, eller hva kan forklare fraværet av overmodne arbeidsmarkedsreformer (som ville redusert den seiglivede massearbeidsledigheten radikalt) under både konservative og sosialistiske regjeringer i Spania?

• Hva kommer det av at verdens toneangivende land ikke har klart å sluttføre Doha-runden i regi av WTO, med sikte å skape nye muligheter for vekst og utvikling gjennom friere handel og et mer tillitsskapende internasjonalt samarbeidsklima?

• Behovet for å skape nye, verdiskapende og varige jobber i den rike verden i årene fremover er en formidabel utfordring. Skal vi lykkes er det helt naturlig å forvente at minst ¾ av alle nye jobber i det private næringslivet det neste tiåret vil komme i nystartede foretak og i hurtigvoksende unge bedrifter – hvoriblant kanskje bare 3 % virkelig viser seg å være høypotensielle kimer til nye store virksomheter. Hvordan kan det da ha seg at vi hører så lite om reformer som sannsynliggjør at forholdene virkelig legges bedre til rette for at dette kan lykkes?

• Hva kommer det av at vi i Norge ikke en gang har en åpen offentlig diskusjon om de rundt 240-260 ulike offentlige støtteordningene som eksisterer knyttet til det å starte, drive og ekspandere bedrifter faktisk virker etter hensikten? Eller hva skyldes det at ingen tar opp, eller tør ta opp (?) det problemet at vi i Norge synes å lide av en ekstremt lav innovasjonsproduktivitet, samtidig som vi vet av vår fremtidige velferd er kritisk avhengig av innovasjonsdrevet verdiskaping? Dessuten: Kan dette skyldes at vi har satset mer på å bygge opp et støtteprogramorientert og avhengighetsfremmende innovasjonsbyråkrati enn å legge forholdene vesentlig bedre til rette for markedsrettet og uavhengig innovasjon og entreprenørskap støttet opp av økt privat risikotaking og sterkere privat venturekapitalisering av lovende nyskaping?

• Hva kommer det av at vi i verdens rikeste land (Norge) i lengre tid har klart det mesterstykket å ikke evne å investere tistrekkelig i viktig fremtidsrettet samfunnsinfrastruktur som veier og jernbane, samtidig som vi sløser bort flere titalls milliarder kroner bare på et kunstig høyt sykefravær med 100% lønnskompensasjon hvert år?

Uansett hvilke utfordringer jeg har nevnt her, så er det vanskelig å komme utenom en gjennomgående årsak til at verden ikke synes å bevege seg fremover på mange av de nevnte områdene. En hovedårsak er at altfor mange sterkt befestede særinteresser ser seg best tjent med å sikre seg fortsatt tilgang til tilkjempede privilegier og særgevinster knyttet til status quo – og at de får viljen sin gjennom av politikere som ikke evner å forstå problemene, eller som selv ser seg tjent med en prolongering av status quo.

Som jeg har gitt uttrykk for tidligere er et konservativt forsvar for en liberal og dynamisk markedsøkonomi mer enn et contradictio in adjecto. Kombinasjonen utgjør en direkte selvmotsigelse – og historien er full av eksempler på nettopp det. En liberal markedsøkonomi forutsetter at det finnes tilstrekkelig mange liberale reformister, like mye som et demokrati er avhengig av et tilstrekkelig antall samfunnsengasjerte mennesker med et sant demokratisk sinnelag.

Et av vår tids største problemer er at det finnes så altfor få genuine offentlige markedsliberale reformister tilstede i samfunnsdebatten. Til gjengjeld finnes det en sann overflod av tåkeprat om ”kapitalismen” og farlig mange søvngjengere som tilsynelatende ikke klarer annet enn å gå rundt grøten i status quo. Det er på tide at vi evner å frigjøre oss fra det tankeløse status quo tyranniet!