Markedsliberal pragmatisme

Tidligere publisert i Minervas nettutgave 15.01.2009

Når basisrenten i Bank of England nå er satt ned til 1,5 prosent, det laveste nivået siden sentralbanken ble etablert i 1694, er det temmelig ekstraordinært. Likevel overgås dette desperat lave rentenivået av både Japan og USA. Her ligger styringsrentene nå på rundt null prosent, og underskuddet på det amerikanske statsbudsjettet for 2009 tegner til å komme opp i hele 10 prosent av brutto nasjonalprodukt. Slike fakta kan med rette kalles ekstreme. De taler også sitt eget språk som symboler på en alvorlig krise i verdensøkonomien, som i 2009 ventes å resultere i sterk økende arbeidsløshet og negativ realvekst for hele OECD-området – og i verste fall også for hele verden sett under ett. Stadig færre er lenger i tvil om at vi snakker om en verdensomspennende resesjon, som i mange land vil bli dyp og vare lenger enn et par kvartaler. Noen har også tatt i bruk begrepet depresjon, selv om det vel er få som tror vi kommer til å oppleve noe som kan sammenlignes med 30-årene. Mellom 1929 og 1932 sank BNP med 30 prosent i USA, og arbeidsløsheten kom opp i over 20 prosent.

Hvis proteksjonismen ikke får lov til å herje på nytt, og så lenge vi slipper å oppleve en markedsøkonomisk demontering i toneangivende land, er det svært lite sannsynlig at vi trenger å sammenligne vår tid med 30-årene. En annen grunn er, ikke minst takket være Keynes, at verdens ledere, sentralbanker og økonomer har lært så mye mer om nødvendigheten av å sette inn penge- og finanspolitiske mottiltak for å avverge de mest negative følgene av en finansiell kollaps.

Keynes fortsatt aktuell
Noen, som statsminister Stoltenberg, hevder at vi først og fremst trenger kriseløsninger som Keynes anbefalte i 1936. Stoltenberg presiserte før jul at hans regjering står for god gammeldags keynesiansk politikk, og varslet at regjeringens nye krisepakke i slutten av januar vil komme til å ha et sterkt innslag av midlertidige fiskale stimulanser i form av økte offentlige utgifter til blant annet oppussing av offentlige bygg og sterkere innsats innen veibygging og annen offentlig infrastruktur.

Andre, som Martin Wolf, mener at det vi i første rekke bør lære av Keynes er hans fordomsfrie og offensive måte å angripe krisens utfordringer på. ”His genius was to insist we should approach an economic system not as a morality play but as a technical challenge.” Denne egenskapen ved Keynes, koblet sammen med hans enorme liberale og reformistiske samfunnsengasjement, er den viktigste inspirasjonen som Keynes fortjener å bli forbundet med i vår tid. Keynes’ bidrag var kanskje aller størst som økonomisk-politisk rådgiver, og ikke som teoretiker. Joseph Schumpeter gikk i sin anmeldelse av Keynes berømte bok fra 1936 så langt som å hevde at hele General Theory i bunn og grunn var et mislykket forsøk på å sy teori rundt et konkret ærend: Å gi vestlige regjeringer et tydelig råd om å tilpasse den økonomiske politikken til en dyp krisesituasjon, hvor penge- og rentepolitikken ikke hadde mer å tilby i møte med likviditetsfellen.

Martin Wolf, som selv har kommet med et meget viktig bidrag til å forstå de store og vedvarende internasjonale ubalansenes bidrag til å skape grunnlaget for den internasjonale finanskrisen (Fixing Global Finance, 2008) peker også på en annen grunn til å lære mer av Keynes: Verdenssamfunnet har i lang tid forsømt sitt ansvar og sitt skapende engasjement for å videreutvikle bedre internasjonale institusjoner med sikte på å styrke de stabiliserende mekanismene som vi så sårt trenger innen internasjonal finans. Det handler både om risikokontrollerende og risikoreduserende mekanismer. Vi trenger bedre måter å motvirke store vedvarende ubalanser i verdensøkonomien. Uten en bedre balanse i den globale økonomiens etterspørselsfordeling vil vi komme til å slite lenge med denne krisen. Vi kan, som Wolf sier, ikke forvente at underskuddsland som USA og Storbritannia skal komme seg ut av krisen gjennom å overforbruke seg inn i en konkurslignende situasjon. Det var nettopp slike spørsmål Keynes hadde i tankene når han ga sine bidrag til å bygge et nytt fundament for etterkrigstidens internasjonal pengesystem på Bretton Woods-konferansen i 1944. Og det bør i denne sammenheng ikke glemmes at Keynes’ hovedmotivasjon var å skape et nytt grunnlag for en åpen og liberal verdensøkonomi – som et viktig bidrag til en fremtid preget av en liberal samfunnsorden forankret i demokratiet og rettstaten.

Vi tar alle for gitt at det finnes strenge forpliktende sikkerhetsregler innen internasjonal luftfart. Hvem vil i dag påstå at det er mindre viktig å legge strenge forpliktende sikkerhetsregler til grunn for et velfungerende, åpent og internasjonal finans- og pengesystem?

Veien ut av krisen
Økonomiske fenomener er komplekse fordi de grunnleggende sett er menneskelige, og de er plassert langt utenfor ethvert begrep om enkelhet, renhet og perfeksjon. Keynes’ unike pragmatisme var fundert i en grunnleggende aksept av at verden er kompleks, og at det beste vi kan gjøre er å bruke vår fornuft så godt vi kan, så fordomsfritt som mulig – og alltid med et åpent sinn. Keynes ville uten problemer kjent seg igjen i Kants kloke ord: ”Out of the crooked timber of humanity, no straight thing was ever made.” Eller som Martin Wolf nylig oppsummerte i sin artikkel om Keynes: ”..in economics, the truth is rarely pure and simple. That is, for me, the biggest lesson of this crisis. It is also the one Keynes himself still teaches.”

Med en slik grunnholdning skaper vi også rom for nye og bedre tanker for å forstå den virkeligheten som omgir oss. En liten detalj i så måte er at så mange av dem som nå bidrar til å utvikle vår forståelse og vårt engasjement for fornuftige kriseløsninger, effektiv stabilseringspolitikk og forbedrede rammebetingelser for en liberal markedsøkonomi er preget av den pragmatiske holdningen som var typisk for Keynes. Her er tre interessante økonomer som hver på sin måte viser at vår tids økonomiske problem ikke er at markedsøkonomien har spilt fallitt – men snarere at de politisk bestemte makroøkonomiske, regulatoriske og institusjonelle rammene for en liberal og dynamisk markedsøkonominavn er blitt forsømt i lang tid – og nå krever liberale reformer: George Cooper, Martin Wolf og Adair Turner.

Det som kjennetegner alle tre er at de tar til orde for bedre reguleringer, som er effektive, minimalistiske og som videreutvikler fundamentet for en dynamisk liberal markedsøkonomi – knyttet til penge- og kredittpolitikk, det internasjonale finanssystemet og regulering av banker og finansinstitusjoner. Eller sagt på en annen måte: Det Cooper, Wolf og Turner har bevist er at det finnes et fruktbart rom for pragmatiske markedsliberale forbedringer – et sted mellom Mises, Hayek og Keynes.

En annen fellesnevner er deres genuine samfunnsengasjement. Det kan minne litt om noen ord Austin Robinson en gang uttalte om Keynes: ”But we learnt something quite different from Keynes – that we had got to think about the world, we had got to care about the world; that if we were going to get the problems of the world straight we had got to do it by some hard fundamental thinking…that if we were not going to think about the world nobody else was…”

Ja, samfunnsøkonomer kan faktisk bidra med så mye mer enn å spå utfallet av neste rentemøte i Norges Bank. Den knappeste produksjonsfaktoren er i denne sammenheng – som i så mange andre sammenhenger – tenkning.